Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

Eurokrisa sett frå statsvitskapleg synsvinkel

Olav Anders Øvrebø hadde nyleg eit innlegg på den framifrå europabloggen.no med overskrifta «Eurokrisen og de usynlige statsviterne». Her framhevar han at det er økonomane som har dominert i media som ekspertkommentatorar til eurokrisa/gjeldskrisa, mens statsvitarar altså har vore så godt som usynlege.

Nedrebø er samd med Øvrebø i observasjonen. Særleg ettersom han er så vennleg å visa til min og professor Erik Oddvar Eriksen sin blogg som heiderlege unntak.

Statsvitaranes fråver frå debatten er desto meir påfallande fordi dette først og fremst er ei politisk krise. Ho er politisk skapt og må løysast politisk. Den beste innfallsvinkelen til å forstå krisa er dessutan i djupaste forstand statsvitskapleg. Ho skuldast eksisterande nasjonalstatars manglande evne til å gå utover seg sjølv, og dermed statssvikt på europeisk nivå: ein har innført ein overnasjonal valuta utan den nødvendige overnasjonale politiske ryggrad. Det dreiar seg dermed om ei krise for EUs mellomstatlege og overstatlege hybrid-karakter. 

På den andre sida er det kanskje vel så rett å kalla det ei krise for den nasjonale suvereniteten, fordi det er den som hindrar ei effektiv, langsiktig fellesskapsløysing. Men samstundes er eurokrisa også ei legitimitetskrise fordi det er utbreidd – og tilsynelatande veksande – folkeleg skepsis mot politisk union.

Krisa er dessutan ideologisk eller kulturell: ho uttrykker motstridande oppfatningar og forventingar i EU om forholdet mellom stat/fellesskap og marknad, mellom næring og tæring, verdiskaping og verdifordeling. Og det i ei tid då den europeiske konkurranseevna og velferdsstaten er utfordra både av nye mellominntektsland og av eldrebølgja.

Eurokrisa er det mest akutte utslaget av desse innebygde problema i EU, og kan forklarast spelteoretisk utfrå desse. Dei ideologiske motsetnadene saman med mangelen på overnasjonal suverenitet i EU (at alle traktatendringar i EU treng tilslutting frå alle medlemsland), på reelle sanksjonsmogelegheiter og på insentiv til solidarisk oppførsel forklarer kvifor Den økonomiske og monetære unionen og nå eurokrisa er blitt eit nullsumspel og ikkje eit samarbeidsspel. Dette har sett EUs økonomiske og politiske framtid på spel.

Suverene statar har utfrå sin interne politiske og økonomiske situasjon rasjonelt spela på desse premissane for utfall som er optimale for seg på kort sikt, men suboptimale for fellesskapet på lengre sikt. Og spelet held nå fram for å unngå nødvendige, men smertefulle strukturreformer og heller få Tyskland og andre overskotsland til å betala gildet på ubestemt tid. Frankrikes fornya forventingar om å få både i pose og sekk – innføra nye velferdstiltak, behalda nasjonal suverenitet og samtidig pressa Tyskland til å stilla opp – er spesielt påfallande.

Eg er også redd det er den nasjonale suvereniteten som gjer krisa uløyseleg og dermed eurohavari uunngåeleg. Det spranget i retning av politisk union som er nødvendig for å unngå havari krev nokså radikale traktatendringar. Erfaring og dagens nasjonale stemningsleie tyder eintydig på at minst eitt medlemsland vil avvisa dette, og dermed nedleggja veto. Og det landet kan gjerne bli Tyskland, sjølv om Angela Merkel er den som snakkar klarast om politisk union. 

Samstundes er det spelteoretisk fullt forståeleg at Tyskland, som har stelt sitt hus vel, ikkje vil gi frå seg sitt kredittkort, som Frankrike, Italia, EU-kommisjonen og IMF synest å leggja opp til, eller i alle fall krev medinnverknad på nasjonal budsjettpolitikk til gjengjeld. 

EU har malt seg inn i eit hjørne. Og i Storbritannia aukar krisa sjansane for «Brixit», at landet melder seg heilt ut.

Dette er eit nokså enkelt statsvitskapleg resonnement som eg trur er det som økonomane og marknadane nå er i ferd med å ta innover seg. Derfor flyr kapital frå svake til sterke euroland og ut av eurosona, etc. Spørsmålet er mest kor ille det blir når EU for alvor møter sitt Waterloo. Toppmøtet 28.-29. juni vil i alle fall ikkje gi noko langsiktig løysing. Som Financial Times skriv 27.06.2012, «moves towards union take time. And time may be what the euro zone has least of.»

(Innlegget vart justert 27.06.2012 og 28.06.2012)

City-belt Europe or Imperial Europe? Stein Rokkan and European History

Stein Rokkan

Stein Rokkan’s idea of «City-belt Europe» has influenced many political scientists’ and sociologists’ sense of European history. However, Rokkan exaggerated the significance of the cities and underestimated the role of the Holy Roman Empire and of European great power politics in his analysis of the emergence of modern Europe.  

(For a Norwegian version of this article, please see here.)

The Norwegian professor of sociology Stein Rokkan (1921-1979) is internationally recognized as a pioneer of the discipline of comparative politics. Rokkan analyzed the interplay of politics, economy, culture, and territory in the emergence of modern Europe. His original interest in the development of political participation expanded to encompass the evolution of Western European party systems and nation-states in general.

Rokkan’s «great paradox»

Rokkan found a “great paradox” in the history of European nation-building. He was puzzled that the modern nation-state did not emerge in the middle of Europe, where it could have followed in the footpath of the ancient Roman Empire, as it were, but rather in its immediate periphery. According to Rokkan, the Italian and German territories in the centre remained fragmented and dispersed until the nineteenth century, whereas the modern, centralized state was forged centuries earlier in France, England and Scandinavia (Rokkan 1999: 128, 145, 159).

The explanation, Rokkan argued, was the existence of a large number of strong and autonomous cities in the middle area stretching from central Italy to the North and Baltic Seas. He called this territory the “city-belt” (or sometimes “trade belt”, “middle belt”, “city-studded centre”, “city-state Europe”, “heartland” or “dorsal spine”). Rokkan thought there were simply too many and too strong cities in the middle of Europe for any centralizing prince to succeed in establishing a territorial state there.

According to Rokkan, the main source of the city-belt’s strength and autonomy was the increase in trade between northern and southern Europe in the High Middle Ages. Trade and communications within the city-belt was facilitated by roads built by the ancient Romans, by Roman law, by the network of the supranational Roman Church, and by the common script of Latin. Later the city-belt deteriorated as a result of the growth of regional Northern European and Atlantic trade.

The situation in the “periphery” (the areas north and west of the city-belt) was different. Here the territory was less urbanized, the economy more agricultural and the church and script more national, especially after the Reformation. This eased the kings’ promotion of one predominant city, the future capital, from which they could conquer the countryside and establish a centralized, territorial state, the future nation-state. The notion of the city-belt is central to Rokkan’s thinking about European state- and nation-building, and is probably also the single idea with which his name is most often associated.

There is less awareness that Rokkan also argued that the city-belt was the nucleus of what is today the European Union:

It is no accident of history that the Roman Law countries were the ones to take the lead [….] in the struggle for a supranational Europe. The conflict over extension of the Common Market is very much a conflict between the economically cross-cut city-belt at the centre and the culturally distinctive territorial systems in the peripheries of this Roman Europe (Rokkan 1999: 167-168).

However, it seems that Rokkan’s idea of the city-belt has not yet been thoroughly scrutinized (see note 2 below). In this article I will first evaluate Rokkan’s notion of the city-belt against historians» views of medieval European cities. Concluding that its empirical basis is weak, I propose an alternative explanation of “the great paradox” and thus also of the historical roots of the European Union. Here I emphasize the intertwined development of European international relations and of the Holy Roman Empire. A federal empire sustained by the European balance of power in my opinion accounts for the late emergence of the nation-state – and early emergence of the European Union – in what should be called “Imperial Europe” rather than “City-Belt Europe”. Not by coincidence was the EU founded mainly by Catholic politicians from the regions of the old Empire.

City-belt Europe reconsidered

As the Norwegian historian Jens Arup Seip pointed out in 1975, Rokkan operates at a high level of generalization and with considerable conceptual fluidity (Seip 1975). Also he was constantly revising his theories. This inevitably raises questions about historical accuracy as well as theoretical consistency. Rokkan’s notion of the city-belt, so central to his whole theoretical edifice, is particularly vulnerable to such questioning.

Rokkan was not too specific about either the timing or the territory of the city-belt. He does not define it exactly, only describes it variously as “city-state Europe”, “a closely knit string of cities, first within the Roman, later within the German-Roman Empire [along] the decisive trade routes northwards, from Italy across the Alps to the North Sea and the Baltic” (Rokkan 1999: 156), “cities of the trade route belt from the Mediterranean to the North Sea and the Baltic”, a “south-north […] city-studded centre”, “a network of strong and independent cities” (Rokkan 1999:159).

It is unclear what Rokkan meant by “city” in this context. What should be the size of an urban concentration in order to qualify as a city? How autonomous did the cities have to be to qualify for the role he assigns to them? When and to what extent was trade between cities, and notably long-distance trade between Italy and the North Sea and Baltic cities, extensive enough to ensure the autonomy of the city-belt? If we explore these questions, it emerges that there were several south-north trade routes in Europe, but they can hardly be said to have sustained a “belt” pattern of trading cities along their different paths (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133; Bagge, 2004: 230).

The larger towns of Europe 1100-1300. Source: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.

Moreover, overland trade between north and south was probably significantly smaller than Rokkan seems to have thought, and the extent of maritime trade proportionally greater. From the end of the twelfth century an increasingly lively trade in textiles, skins, furs and spices gradually emerged between Northern Italy, Spain, Sicily and North Africa in the south and The Low Countries in the north. Goods were shipped partly along rivers and partly carried by mules across the Alps. At first, exchanges took place mainly at six annual fairs in the autonomous county of Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114).

For various reasons the Champagne fairs declined at the end of the thirteenth century. A growing share of commodities was then transferred to ocean-going ships that were able to round the Iberian Peninsula. This led to the golden age of Bruges. The river cities of Cologne, Frankfurt, Geneva and to some extent Lyons turned into new centers of overland trade between south and north. Still, the main reason for the growth of cities in the north was regional economic and political development, in addition to overseas trade in and around the North and Baltic Seas. The size and characteristics of urban centers along the north-south axis varied considerably.

Towards the end of the thirteenth century most major cities had between 10 000 and 20 000 inhabitants. Northern Italy had the greatest number of cities, but urbanization was well advanced also in Flanders and Sicily. Estimates are uncertain and variable, but the greatest cities in Europe, with populations between 50 000 and 100 0000, were probably Palermo, Florence, Venice, Genoa, Bologna, Milan, Barcelona, Cordoba, Ghent, Bruges, Cologne and London. Paris was in a class of its own, with up to 200 000 inhabitants (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Except for Cologne, the German inland cities had fewer than 10 000 inhabitants by 1300. Most of them were not primarily hubs of long-distance trade, but for ecclesiastical or secular administration and local trade. It is difficult to see any “belt” pattern of cities or trade in this picture.

Rokkan saw Roman law as an important precondition for the «city-belt» because it facilitated the trade that was so important for its existence (Rokkan 1999: 129, 167-168). However, in reality Roman law seems to have played a minor role as a basis for mercantile law. Mercantile law was rather based on commercial custom. According to the legal historian Peter Stein (1999), merchants preferred to have their disputes settled not by local courts but by informal panels of their fellow merchants, which were set up at the periodical fairs held in various towns, including seaport towns where merchants congregated. Thus the mercantile community developed a body of commercial custom that transcended national frontiers. These customs were codified in two French commercial ordinances, one for land trade and one for maritime trade, at the end of the seventeenth century. These codes came to be accepted as an authoritative statement of commercial practice not only in France but also elsewhere in Europe, including England (Stein 1999: 106).

The Empire strikes back

If the empirical basis for Rokkan’s notion of the city-belt is weak, what can explain his “great paradox”? Why did the nation-state emerge comparatively late in Germany and Italy? This is when we should examine the interrelationship of European international relations and the Holy Roman Empire. Rokkan paid little attention to either. True, he does refer to the “geopolitical structure of Europe”, but only to highlight the strength or weakness of the cities in various parts. There is mention of “international system”, but only in passing, without any substantial discussion. Rokkan never uses concepts like international relations, great powers, the European states system, the balance of power, or other terminology related to the study of international relations.

Rokkan’s comparative, sociological approach probably accounts for his neglect of international political dynamics. He emphasized economic, religious and domestic political structures, not international relations. As far as agency is concerned, Rokkan focused on classes, cities, churches and kings. Apparently, he hardly considered the Holy Roman Empire an agency at all. His most explicit discussion of the Empire is the following sweeping statement:

The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan 1999: 146)

Thus to Rokkan, the defining feature of the Empire was fragmentation and absence of central political authority. He saw cities, but nothing like a state. For good measure, when Rokkan does make a point of the significance of the “imperial heritage” (Roman, Carolingian, or Habsburg) for late modern Europe, it is presented negatively. He interprets the legacy of the Empire as a “crucial” cause of the breakdown of democratization and growth of fascism in Germany, Italy, Austria, Spain, and Portugal in the twentieth century (Rokkan 1999: 237-242).

In Rokkan’s mind, “empire” seems to have been the equivalent of reactionary repression of small nations; indeed the anti-thesis of the democratic, liberal nation-state as it emerged in France, England, and Scandinavia. This image of empire reflects the influence of what may be called national-liberal thinking (Bakka 1998; Nedrebø 2010). This is the tendency to assume that the nation-state is the natural end-point of history; to suppose that democracy can only be legitimate and workable within the sovereign nation-state; indeed to identify the nation-state with the progress of modern (Western) egalitarian civilization in general.

The national-liberal paradigm can be traced back to what some historians call the “Borussian” interpretation of history (Wilson 1999: 4). Borussian historiography was established by mid-nineteenth century Prussian historians with a nationalist agenda. They regretted that Germany had been unable to establish a nation-state in the early modern period, when the great rivals France and England first did so. Lutheran Borussian historians presented fragmented sovereignty, decentralized political power and supranational Catholicism as fundamental weaknesses of the Holy Roman Empire.

However, recent historiography has done much to dispel such misconceptions. Historians now tend to accept the Holy Roman Empire as a viable polity in its own right, not as a failed attempt to create a centralized nation-state (Wilson 1999; Axtmann 2003). If we take the Holy Roman Empire seriously, a resilient empire rather than Rokkan’s city-belt appears as the main reason for the late arrival of the nation-state in Germany. The Empire survived for so long because the emperor, his estates (including the cities) and the neighboring states had a common interest in maintaining a functional, if decentralized, Empire in the middle of Europe. A common imperial ideology and identity also played a role.

The Holy Roman Empire in 1648

From Christian universalism to Central European federalism

The notion of “Holy Roman Empire” goes back to Emperor Constantine’s adoption of Christianity in the fourth century. The Christianity of the Roman Empire was confirmed in 380 when co-emperors Theodosius I and Valentinian II made Christianity the “catholic” (from Gr. katholikos: universal) and thus official, imperial religion. In 391 all pagan cults were proscribed. Henceforward, Christianity was integrated into the structure of the Roman Empire and progressively Romanized. The orbis terrarum (temporal world) became the orbis christianus (Christian world), which, in turn, soon developed into the Imperium Christianum (Christian Empire) (Pagden 1995: 24).

The last western Roman emperor was deposed in 476. But the remaining, eastern part of the Empire, ruled from Constantinople and posthumously known as the Byzantine Empire, survived until 1453. Charles the Great, king of the Franks, and Pope Leo III jointly established a new Western Roman Empire on Christmas Day of the year 800. Europe north and south of the Alps was again united under one ruler, Charlemagne, with Aachen as the temporal capital and Rome the spiritual centre. To Leo, this was probably a declaration of independence from Constantinople and a move in a strategy to build a new, loyal congregation in the West.

After Charles’s death the empire was divided into Western, Middle and Eastern Francia, and the imperial title eventually fell vacant. But Charlemagne’s successors, helped by the popes, continued to nurture the idea of a new western, Roman and Christian empire. The Saxon king Otto resurrected the Empire when Pope John XII crowned him emperor in 962. Otto I’s Empire united the German and Italian kingdoms as well as considerable parts of Middle Francia (Burgundy and Lotharingia).

The medieval universalist notion of Christendom emerged successively from this background. Both popes and emperors propagated the idea of the Christian empire, or Christendom. Due to the conversion of eventually all European pagans and the expansion of Islam in Asia and Africa, Christendom in the later Middle Ages became confined to, and thus equated with, the territory of Europe. The signatories of the peace treaties of Westphalia in 1648 still conceived of themselves as members of Christendom. In international legal discourse the idea that Christendom constituted a single polity survived well into the eighteenth century (Hinsley 1986: 182).

However, already in the tenth century a divisive struggle for ultimate authority within the Christian empire emerged. At first the emperor and the pope were the main contenders and Italy the main battlefield. Control of Italy, and especially the ancient capital and See of St Peter, Rome, would mean political, economic and ideological preeminence in Christendom.

The emperor lost this battle, known as the Investiture Contest. But the Capetian kings of West Francia also came to claim the Carolingian legacy. By the thirteenth century the king of France was strong enough to challenge both the Empire and the papacy. Like his English counterpart, but unlike the German Emperor, he was able to amass a contiguous territory of hereditary possessions from which to build a territorial state. From now on, Germany became the main prize – or balancer – in the struggle for universal monarchy in Christendom, or for hegemony in Europe, if you prefer the international relations jargon. The cities of Northern Italy (the Lombard League) gained autonomy through the 1183 treaty of Constance, although the Empire continued to claim suzerainty over territories south of the Alps until its demise in 1806.

Even north of the Alps it was now clear that the emperor was not going to be able to establish a centralized, proto-national state. Instead, a Central European federation was emerging. The Golden Bull, a constitution promulgated in 1356 by Emperor Charles IV of Luxembourg, impressed on the Empire a federal structure it retained to the end. It confirmed that emperors, unlike other princes in Europe, whose position had by now become hereditary, should continue to be elected. Most importantly, the Bull ended the subjects’ right to appeal to the Imperial Court against the territorial princes.

Still, the emperor retained authority to call out the imperial forces as well as to control common facilities such as fortresses, roads, and rivers. Moreover, about 300 secular and ecclesiastical lords, some 2000 knights, and 85 “free” or imperial cities scattered from the Baltic to Switzerland remained directly subject to the emperor’s jurisdiction (van Creveld 1999: 78-79).

In further reforms from 1495 to 1512, the Reichstag was consolidated as the forum for national debate; more manageable regional subdivisions were created within the Empire by grouping the territories into ten Kreise (circles); and two imperial courts of law, the Reichskammergericht and the Reichshofrat, were established. At the same time Roman law was introduced as the jus publicum (common law, or gemeines Recht) of the whole Empire. Especially lesser territorial princes and the free imperial cities continued to rely on the institutions and laws of the Empire for their legitimacy and security.

The Reformation and the subsequent religious upheavals encouraged further fragmentation. Still, the 1555 religious peace of Augsburg demonstrated that emperors were able to deal with structural stress through consensus politics, facilitation and power brokering (Wilson 1999: 26). The settlement, which legalized Protestantism along with Catholicism and became one of the fundamental laws of the Empire, was largely the work of archduke Ferdinand of Habsburg (emperor 1558-64). Catholic as well as Protestant princes backed imperial institutions and the Emperor. The common view was still that the Holy Roman Empire was the most eminent of the European monarchies as successor of the Roman Empire and the last of the four universal monarchies prophesied by Daniel in the Old Testament (Asch 1997: 18-19).

«Important to all, but dangerous to none»

The Bohemian revolt of 1618 and a subsequent constitutional crisis triggered the Thirty Years War. Contrary to conventional Borussian wisdom, the outcome of the war, the 1648 Peace of Westphalia, did not spell the functional end of the Empire. Rather, it marked its Europeanization and further federalization. On the one hand, while it stayed together, the Empire became more decentralized. On the other, it became part of the emerging, modern system of European governance.

The rights of the estates vis-a-vis those of the emperor were reinforced, and the independence of Switzerland and the northern Low Countries was confirmed. But the estates and the foreign powers knew it was not in their interest to weaken the emperor and imperial institutions too much. The estates had learnt from the war that none of them was strong enough to survive on their own in the brutal reality of modern European power politics. Moreover, the war had advanced an emerging imperial patriotism. At the meetings in Münster and Osnabrück, the German estates demonstrated “a deeply felt sense of loyalty to the Emperor, and a patriotic pride in the Empire’s institutions” (Osiander 1994: 32).

To the emerging European great powers, the Thirty Years’ War confirmed that if they had one interest in common, it was to prevent «universal monarchy», or hegemony by one power. This meant that the emperor must not be allowed to become too powerful relative to the princes; but neither should any other ruler be allowed to control Germany. As guarantors of the Peace of Westphalia and thereby the imperial constitution, the French and Swedish king made sure of this. So did the three foreign powers that because of their imperial estates were represented in the Imperial Diet: Sweden, Denmark and, after the Hanoverian succession in 1714, England (Axtmann 2003: 132; Osiander 1994: 42, 78-79).

By contrast to the territorial sovereignty that was emerging elsewhere, in the Empire sovereignty thus became shared, internationally as well internally. At the same time, because of the foreign influence and because the Treaty of Westphalia gave the estates separate foreign policy rights, the Empire as such was effectively neutralized in European politics. Similar to Switzerland, the Empire survived as an inherently non-aggressive entity because this was in the interest of its constituent parts as well as of its neighbors. The Göttingen historian Arnold H.L. Heeren was therefore right when he explained why the Holy Roman Empire survived the Thirty Years’ War as follows:

[…] this wonderful state maintained itself partly through its own power, partly through certain fortunate circumstances, but above all through a conviction soon shared by all that the survival and freedom of the Empire was a precondition for the same for the whole European states system. How could this system have emerged without such a central state, important to all but dangerous to none? Did not even German and thus also a considerable part of European culture depend on this polity? (Heeren 1809: 18. My translation).

Habsburg cosmopolitanism

Heeren wrote this three years after the disappearance of the Holy Roman Empire. However, the consensual, cosmopolitan-federal and non-aggressive imperial tradition survived, represented mainly by Austria (but also by the “Third Germany”, German lands outside Prussia and Austria). The German Confederation of 1815 re-established Austrian pre-eminence within a framework exhibiting many similarities with the old Empire, including a federal diet and a system of collective security.

These and other features reappeared in modified form in both the Prussian-led successors to the Confederation; the North German Confederation (Norddeutscher Bund) of 1867 and the German Empire, or Second Reich of 1871. The constitutions of the inter-war Weimar republic as well as of the post-war Bonn republic incorporated a federal system of checks and balances, and devolved power to states (Länder) that were the direct successors of the old, consolidated territories. These later federal Germanys, like the old Empire, are associated with non-aggressive foreign policies, unlike the centralizing governments of nineteenth-century Prussia and the Nazi Third Reich (Wilson 1999: 72).

Also the Habsburg empire, which survived until 1918, depended on the politics of accommodation. The Habsburg dominion in multinational eastern Central Europe had indeed been established not mainly through war, but by dynastic policy and diplomacy. A sense of Habsburg, Catholic community emerged in the joint defense against the Ottoman Moslem attacks on Christendom. After some three hundred years this imperial expansion from the east was finally halted at the gates of Vienna in 1683. Catholicism remained a critical source of legitimacy for the emperor until the very end (Rémond 1999: 87).

The cosmopolitan Habsburg “corporate identity” was further developed through enlightened policies in the eighteenth century. For instance, the Habsburg systems of education and justice became models for the rest of the continent. It was arguably the French Revolution and the Napoleonic wars that forced the Habsburg emperor and his government to suspend controversial domestic reforms and generally to repudiate progressive Enlightenment ideas (Ingrao 2000: 218-231).

Still, the Austro-Hungarian empire of Francis I and Metternich remained progressive by contemporary standards. Local nationalisms indeed challenged the integrity of the monarchy, but arguably did not pose a vital threat even as late as 1914 (Sked 2001). Austria and Metternich were the chief props of the nineteenth century Congress system of European governance. Metternich originated in the Rhineland (in the “Third Germany”) and spoke of Europe as his fatherland (Kissinger 1994: 86).

Not by coincidence, between 1848 and 1918, Habsburg lands proved fertile ground for authors of projects for multinational federation (Bugge 1995). The founder of the Pan-Europa Movement in 1923, the Austrian Count Richard von Coudenhove-Kalergi, descended on his father’s side from a noble family with roots in the Netherlands, Belgium, Bohemia and Poland. Like the two other European “empires”, Germany and Russia, the Habsburg monarchy arguably succumbed mainly because it lost the First World War.

In short it seems that Imperial Europe, including Germany, the Low Countries, Switzerland and the Habsburg possessions in the east, was structurally disposed towards the politics of consensus, compromise and accommodation both internally and at the European level. These parts tended to become federally organized, consociational (cf. Lijphart 1968), multiconfessional and, notably in the Swiss and Habsburg cases, multinational. Rokkan (1999: 210) to some extent recognizes this.

The parts of Imperial Europe that did not become neutral or part of the Soviet sphere during the Cold War also became pioneers of European unification. The European Coal and Steel Community was established in 1951 mainly by Catholic politicians from the regions of Imperial Europe, notably Konrad Adenauer from the Rhineland; Robert Schuman from Luxembourg and Lorraine; and Alcide de Gasperi from Trentino. Transnationally organized Christian (mainly Catholic) democracy, today with the European Peoples’ Party as European superstructure, has remained the chief party political driving force of European integration (Kaiser 2007).

The fate of Italy 

What about Italy? The main difference between Italy and Germany was that in Italy there was no state formation at all before the unification 1859-1870. Partly as a result, national identity was far less developed in Italy than in Germany. Italian only became the national language after the unification, at which time it was still spoken by very few. Until the Risorgimento, the sovereignty of what is now Italy was split between the pope, the French, Spanish and Austrian crowns and independent kingdoms, duchies, city-states and republics. National unification was brought about mainly by the conquest of the rest by the Kingdom of Piedmont-Sardinia. It was backed by various European great powers, but had little popular support.

Political unity on the Piedmontese model was foisted on a country practically without national traditions. “We have created Italy; now it remains to create Italians”, the nation-building statesman Massimo d’Azeglio famously quipped in 1867. Like in Germany, centralizing nationalism in the long run facilitated an authoritarian and imperialist development. As David Gilmour indicates in his recent history of Italy, fascism was «a logical consequence of unification’s failure to be a moral revolution supported by the mass of the people» (Gilmour, 2011: 332). [Gilmour has an interesting analysis of present developments in Italy here].

Thus in Italy, city-states did to some extent retard national unification. But even here the universalist agencies, the papacy and the empire, as well as other European powers had a decisive influence too. Historically, an Italian nation-state was not a necessary or even natural outcome. Today, the regionalist tradition remains strong in Italy, and Italians are still aware of their dependence on – and contribution to – Europe. These are probably important reasons why Italy became a driving force for European integration after the Second World War.


My conclusion is that there is little empirical basis for Rokkan’s notion of city-belt Europe. There was no city “belt” and the cities were not nearly as politically important as he thought. On the other hand, the Holy Roman Empire and European international relations have been far more important for the history of European nation-building than he recognized. Indeed, Rokkan’s bias in favor of the nation-state is a reminder that history is always written in the light of present-day concerns.

Today, when the European Union is again demonstrating the significance of universalist and cosmopolitan traditions, European history again needs to be reconsidered. In the new narrative, what I prefer to call Imperial Europe rather than City-Belt Europe must have its proper place and the role of the nation-state be toned down. In the discipline of comparative politics, the interrelationship of regional, national, international and supranational political development should be emphasized more. Stein Rokkan’s work will still remain relevant and a great source of inspiration.


  1. This post is a translation and slightly revised version of an article I published in the peer-reviewed Nytt Norsk Tidsskrift no 3, 2011 (published on this blog here). That article in turn was based on a lecture I held on the occasion of my doctoral disputation at the University of Bergen on 10 June 2010.
  2. Neither Flora (i Rokkan 1999) nor Bakka (1998 ) scrutinize the idea of the city-belt as such. Nor did Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) or Seip (1975), who criticized Rokkan’s interpretation of Norwegian political history, discuss the concept critically. Searches in JStor and Google indicate that no critical and empirical discussion of the idea exists. A long-time collaborator of Rokkan, Professor Stein Kuhnle, Department of Comparative Politics at the University of Bergen, confirms this impression in an email to the author dated January 5, 2011. On the other hand, a research group headed by the French geographer Roger Brunet has recently emphasized the role of the urbanized region Rokkan calls city-belt Europe as an economic, scientific and technological center of gravity in European history. This region is described as “the blue banana” or “the European backbone”, but without reference to Rokkan. I thank Jan Petter Myklebust at the University of Bergen for this information.


Asch, R. G. (1997), The Thirty Years’ War. The Holy Roman Empire and Europe, 1618-1648 (New York, St Martin’s Press).

Axtmann, R. (2003), “State Formation and Supranationalism in Europe: The Case of the Holy Roman Empire of the German Nation”, in Berezin, M. and M. Schain, eds. (2003), Europe Without Borders: Remapping Territory, Citizenship, and Identity in a Transnational Age (Baltimore: Johns Hopkins University Press).

Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.

Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.

Bugge, P. (1995), “The nation supreme: The idea of Europe 1914-1945”, in Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London, Routledge): 83-150.

Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.

Heeren, A.H.L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.

Hinsley, F.H. (1986). Sovereignty. Second edition. Cambridge: Cambridge University Press.

Ingrao, C.W. (2000), The Habsburg Monarchy, 1618-1815. Second edition. (Cambridge, Cambridge University Press).

Kaiser, W. (2007). Christian Democracy and the Origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Kinder H. and W. Hilgemann (1977), The Penguin Atlas of World History: Volume I: From the Beginning to the Eve of the French Revolution (Harmondsworth, Penguin Books).

Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon and Schuster.

Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.

Lijphart, A. (1968). The Politics of Accomodation. Pluralism and Democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.

Mackay A. and D. Ditchburn, eds. (1997), Atlas of Medieval Europe (London, Routledge).

McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.

Nedrebø, T. (2010), “Past and Present Sources of European Union: A Comparative Historical-Institutionalist Analysis”, dr.philos. diss. (University of Bergen).

Osiander, A. (1994), The States System of Europe, 1640-1990: Peacemaking and the Conditions of International Stability (Oxford, Clarendon Press).

Pagden, A. (1995), Lords of All the World: Ideologies of Empire in Spain, Britain and France c. 1500-c.1800 (New Haven, Conn., Yale University press).

Rémond, R. (1999), Religion and Society in Modern Europe (Oxford: Blackwell Publishers).

Rokkan, S. (1999), State Formation, Nation-Building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan: Based on his Collected Works (ed. by P. Flora with S. Kuhnle and D. Urwin) (Oxford, Oxford University Press).

Seip, J.A. (1975), “Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie”, in Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10 (Oslo, Universitetsforlaget).

Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman. Stein, P. (1999), Roman Law in European History (Cambridge, Cambridge University Press).

Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.

Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.

Van Creveld, M. (1999), The Rise and Decline of the State (Cambridge: Cambridge University Press).

Wilson, P.H. (1999), The Holy Roman Empire, 1495-1806 (London, Macmillan Press).

EU og «folket»

Ein vanleg kritikk av EU er at det er eit eliteprosjekt, utan reell folkeleg støtte. EU manglar dermed legitimitet, heiter det. Argumentet blir framført med ekstra styrke nå under eurokrisa. Men sjeldan kjem kritikarane med empirisk belegg for påstanden, som gjerne blir framført bastant og unyansert. Noko av problemet er at meiningsmålingar er mest nærliggande å bruka til å finna emprisk belegg, og her er som kjent både spørsmålsstilling og tolking avgjerande. Som ein ropar i skogen får ein svar. Ein må dessutan sjå lange tidsseriar av respons på same spørsmål for å kunna seia noko fornuftig om trendar osv.

Dei fleste tyr til Europakommisjonens Eurobarometer for å måla lange trendar i folks holdningar til EU. Eurobarometer har undersøkt dette kvar vår og haust sidan 1973, og sporadisk også før det. Nokre spørsmål har vore identiske i heile perioden, mellom anna om EU-medlemskap har vore ei god eller dårleg sak for vedkomande medlemsland. Det viser seg at det er høg korrelasjon mellom dette og andre typar spørsmål om holdning til europeisk integrasjon. Grafen nedanfor viser utviklinga frå 1973 til og med våren 2011 for EU under eitt. Når vi ser på grafen, må vi hugsa at EU i 1973 nettopp var utvida frå dei opphavlege seks til ni og sidan har fått 27 medlemsland. Målingsgrunnlaget er dermed blitt mangedobla og EU har endra seg monaleg i perioden.

Som vi ser, tangerer nåverande nivå (47%) på dei som meiner EU-medlemskap er bra det tidlegare botnpunktet, hausten 1997. Men sjølv om den langsiktige trenden har vore svakt fallande, har det gått opp og ned og det er framleis mange fleire som er positive enn som er negative til medlemskap i EU under eitt.

Kva så med holdningar til euroen? Grafen under er også basert på Eurobarometer, og er henta frå CEPS-notatet «The Enduring Popularity of the euro throughout the Crisis»:

Til og med tyskarane støttar gjennomgåande euroen, slik det framgår av denne grafen frå CEPS-notatet «Do Germans support the euro?»:

Så blir det gjerne vist til at deltakinga i val til Europaparlamentet har falle, frå 63 prosent i 1979 til 43 prosent i 2009. Det er unekteleg sant, men kva betyr det? Låg deltaking i fylkes- og kommuneval i Noreg blir ikkje oppfatta som prov på at desse forvaltingseiningane er illegitime. Det er også sjølvsagt riktig at det var fleirtal mot den konstitusjonelle/Lisboa-traktaten i folkerøystingane i Nederland og Frankrike i 2005 og i Irland i 2008. Men som grafane over viser, betyr ikkje det at folk flest i desse landa meiner EU-prosjektet er illegitimt, dvs. i strid med alment aksepterte verdiar. Det viser strengt tatt berre at at eit fleirtal på røystingstidspunktet ikkje ville støtta det forslaget som dei då tok stilling til. Nasjonal politikk har også spela inn, spesielt i Frankrike

Når dette er sagt, har eg ingen problem med å vera samd i at EU er drive fram av elitar. Men det betyr ikkje at elitane opererer i eit vakum, utan folkeleg støtte. Også dei fleste av dagens europeiske nasjonalstatar var dessutan opphavleg eliteprosjekt. Det er sjeldan komplekse politiske prosjekt blir borne fram av folkeleg entusiasme.

På den andre sida: EUs og euroens popularitet kjem nok til å falla ytterlegare etter kvart som krisa utviklar seg. Det vil vera både forståeleg og naturleg. Men det treng ikkje bety at europatanken er ein dårleg ide eller at europeisk integrasjon ikkje er fornuftig. Det vil berre avspegla at samarbeidet i dag sviktar.

Bybelte-Europa eller Riks-Europa? Stein Rokkan og Europas historie

Stein Rokkan

Stein Rokkans idé om «Bybelte-Europa» har prega mange norske statsvitarars oppfatning av europeisk historie. Men nærare undersøking svekkar Rokkans framstilling. Han overvurderte byanes tyding og undervurderte Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk i sin analyse av det moderne Europas framvekst.

(For English version, click here)

Professor i sosiologi Stein Rokkan (1921–1979) var ein av Noregs mest anerkjente samfunnsforskarar på 1960- og 1970-talet. Rokkan fann eit «stort paradoks» i den europeiske nasjonsbyggingshistoria: Kvifor oppstod ikkje nasjonalstaten i sentrum av Europa, der han så å seia kunne ha gått i dei institusjonelle fotefara til Romarriket, men i periferien rundt? Kvifor voks den moderne, sentraliserte staten først fram i Frankrike, England og Skandinavia, mens tysk- og italiensktalande område var fragmenterte til langt utpå 1800-talet (Rokkan, 1999: 128, 145, 159)?

Forklaringa, hevda Rokkan, var det store talet sterke og autonome byar i det vestlege sentraleuropeiske området som strekte seg frå midt-Italia til Nordsjøen og Austersjøen. Han kalla denne regionen «bybeltet», nokre gonger også handelsbeltet, midtbeltet, bystats-Europa, kjernelandet og «Europas ryggrad». Rokkan meinte det var for mange og for sterke byar i bybeltet til at ein fyrste kunne lukkast i å oppretta ein sentralisert territorialstat der.

Ifølgje Rokkan bygde bybeltets styrke og autonomi i første rekke på handel mellom Nord- og Sør-Europa. I antikken hadde handel med Austen over Middelhavet lagt grunnlaget for mange og sterke bystatar sør for Alpane. Ifølgje Rokkan førte islamsk-arabisk ekspansjon vestover på 600- og 700-talet etter kvart til at den europeiske langsdistansehandelen og, med den, bystaten flytta seg nordover, over Alpane, i retning Nordsjøen og Austersjøen. Rokkan meinte at romerske vegar, romarretten, nettverket til den romerske kyrkja og det felles skriftspråket latin la til rette for eit etter kvart livleg økonomisk samkvem i og gjennom det framveksande bybeltet.

I sin tur vart bybeltet svekka i takt med den oversjøiske, og særleg transatlantiske, handelens oppblomstring i tidleg moderne tid. I «periferien» var territoriet mindre urbanisert og økonomien meir avhengig av landbruk. Dessutan vart kyrkja og skriftspråket her meir nasjonalt, særleg etter Reformasjonen. Det gjorde det lettare for kongane å byggja opp éin dominerande by, den framtidige hovudstaden, som dei kunne erobra omlandet og oppretta ein sentralisert territorialstat frå (Rokkan, 1999: 143–149; 158–159).

Rokkans tankar om bybelte-Europa står sentralt i hans teoriar om europeisk stats- og nasjonsbygging og har fått mykje merksemd i sosiologisk og statsvitskapleg litteratur. Men faghistorikarar har knapt kommentert idéen, og ingen i det heile synest å ha retta kritisk lys mot sjølve førestillinga om bybeltet.[i]

I denne artikkelen argumenterer eg først at idéen om bybeltet byggjer på eit svakt historisk-empirisk grunnlag. Deretter framset eg ei forklaring på «det store paradokset» som legg monaleg større vekt på den rolla Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken spela i Europas utvikling enn Rokkan gjer. Eg konkluderer at eit levedyktig, kosmopolitisk-føderalt tysk-romersk rike var ein viktigare grunn til nasjonalstatens forseinka inntog i det vestlege Sentral- og Sør-Europa enn omfattande langdistansehandel og sterke byar. Dette området bør derfor heller omtalast som Riks-Europa (Imperial Europe) enn som Bybelte-Europa (Citybelt Europe).

Fanst bybeltet?

Rokkan var ikkje særleg spesifikk med verken å tidfesta eller å lokalisera «bybeltet». Han definerer det heller ikkje presist, berre skildrar det på ulike måtar som «eit tettknytt band av byar, først i Romarriket, seinare i det tysk-romerske riket, (langs) dei avgjerande handelsrutene nordover, frå Italia over Alpane til Nordsjøen og Austersjøen»; «byar i handelsrutebeltet frå Middelhavet til Nordsjøen og Austersjøen»; eit «sør–nord […] bystrødd sentrum», «eit nettverk av sterke og uavhengige byar» (Rokkan, 1999: 156, 159). Særleg vantar ei nærare forklaring av kva han meinte med «by» i denne samanhangen. Kor stor måtte ein tettstad vera for at Rokkan oppfatta han som by? Kor autonome måtte byane vera for å fylla den rolla han tillegg dei? Når og i kva grad var handelen mellom byar, og spesielt langdistansehandelen mellom nord og sør, stor nok til å sikra bybeltets autonomi?

Når vi undersøker slike spørsmål, viser det seg at det var ei rekke handelsruter mellom nord og sør i Europa i middelalderen, men utan at dei framstår som noko beltemønster av byar i historiske kart (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133 [sjå kart under]; Bagge, 2004: 230). Den landverts handelen mellom nord og sør var dessutan truleg monaleg mindre enn Rokkan synest å førestilla seg, og omfanget av varer som gjekk sjøvegen tilsvarande større.

Større byar i Europa 1100-1300. Kjelde: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.

Frå slutten av 1100-talet voks det fram ein etter kvart livleg handel med tekstilar, skinn, pels og krydder mellom Nord-Italia, Spania, Sicilia og Nord-Afrika i sør og Nederlanda i nord. Varene frå sør vart frakta dels over elvar og dels med muldyr over Alpane. Omsettinga skjedde i den første perioden hovudsakleg på seks årlege varemesser i mindre byar i det autonome grevskapet Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114). Av ulike grunnar mista Champagne-messene si tyding på slutten av 1200-talet. Ein aukande del av varetransporten gjekk då over til havgåande skip som runda den iberiske halvøya. Brugge fekk si gylne tid som handelsby, mens elvebyane Köln, Frankfurt, Genève og til dels Lyon vart nye sentra for innlandshandelen mellom nord og sør. Hovudgrunnane til byvoksteren i nord var likevel regional økonomisk og politisk utvikling og sjøverts handel i og rundt Nordsjøen og Austersjøen.

Urbane sentra langs sør–nord-aksen var av sterkt varierande storleik og type. På slutten av 1200-talet hadde dei fleste storbyar mellom 10 000 og 20 000 innbyggjarar. Det var flest byar i Nord-Italia, men busettinga var tett også i Flandern og på Sicilia. Overslaga er usikre og varierer, men dei største byane i Europa, med folketal på mellom 50 000 og 100 000, var truleg Palermo, Firenze, Venezia, Genova, Bologna, Milano, Barcelona, Cordoba, Ghent, Brugge, Köln og London. Paris var i ein særklasse, med opptil 200 000 innbyggjarar (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Bortsett frå Köln hadde dei tyske innlandsbyane færre enn 10 000 innbyggjarar omkring år 1300. Dei fleste av dei var dessutan ikkje primært sentra for langdistansehandel, men for kyrkjeleg eller verdsleg forvalting og lokal handel. Det er vanskeleg å sjå noko beltemønster når det gjeld byar eller handel i dette bildet.

Det underkjente Heilage romerske riket

Dersom det empiriske grunnlaget for Rokkans førestilling om bybeltet er svakt, kva kan forklara hans «store paradoks»? Kvifor oppstod nasjonalstaten så seint i Tyskland og Italia? For å svara på dette, må vi etter mi meining drøfta samspelet i utviklinga av Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken i Europa.

Rokkan interesserte seg lite for dette. Han viser rett nok ein stad til «Europas geopolitiske struktur», men berre for å framheva byanes geografisk varierande styrke. Når han legg vekt på «geopolitisk posisjon», er det posisjonen i høve til bybeltet det dreiar seg om. Rokkan er også innom «det internasjonale systemet», men berre i forbifarten, utan noko substansiell drøfting. Hovudgrunnen til dette var nok Rokkans samanliknande, sosiologiske forståingshorisont. Han interesserte seg for økonomiske, religiøse og innanrikspolitiske strukturar, men ikkje for internasjonal politikk. Han var oppteken av klassar, byar, kyrkjer og statsbyggjarar som agentar, men synest ikkje å ha oppfatta Det heilage romerske riket som ein sjølvstendig aktør i det heile. Hans mest eksplisitte diskusjon av Riket er følgjande veldige sveip:

The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan, 1999: 146)

For Rokkan var dermed fragmentering og desentralisering det mest framståande trekket ved Riket. Han såg byar, men ikkje noko som likna ein stat. Når Rokkan ein stad går inn på tydinga av «the imperial heritage», omtalar han denne arven som ei avgjerande («crucial») årsak til demokratiets fall og fascismens framvekst på 1900-talet i Tyskland, Italia, Austerrike, Spania og Portugal (Rokkan, 1999: 237–242). For Rokkan synest «empire» utelukkande å ha tydd reaksjonær undertrykking av små nasjonar, ja, rake motsetnaden til den demokratiske, liberale nasjonalstaten som voks fram i Frankrike, England og Skandinavia.

Denne imperie-forståinga avspeglar det som kan kallast ein nasjonal-liberal tenkemåte (Bakka, 1998; Nedrebø, 2010). Dette er tendensen til å gå ut frå at nasjonalstaten er det naturlege endepunktet i historia og å meina at demokrati berre kan vera legitimt og funksjonelt under føresetnad av nasjonal suverenitet.

Nyare historieskriving har svekka slike førestillingar. Historikarar vurderer nå Det heilage romerske riket som ei særeigen, sjølvstendig statsdanning, ikkje som ein mislukka nasjonalstat (Wilson, 1999; Axtmann, 2003). Ein legg vekt på Rikets kosmopolitiske, forhandlingsorienterte og konsensusprega karakter. Nytolkinga tilseier at tydinga til Det heilage romerske riket for det moderne Europa er blitt undervurdert, og ikkje berre av Rokkan, men også av til dømes Charles Tilly (1990). Ein kort historisk gjennomgang skal illustrera dette.

Omgrepet «Heilage romerske rike» viser tilbake til keisar Konstantin si omvending til kristendommen på 300-talet. I 380 vart kristendommen romersk statsreligion, og i 391 kom det forbod mot alle andre kultar. Etter kvart vart kristendommen romanisert og heilt integrert i dei romerske riksstrukturane. Orbis terrarum (den jordiske verda) vart til orbis christianum (den kristne verda), som i sin tur utvikla seg til imperium christianum (det kristne riket, Kristenheita) (Pagden, 1995: 24).

Den siste vestromerske keisaren abdiserte i 476. Men frankarkongen Karl den Store og bispen i Roma, Leo III, oppretta saman eit nytt vestromersk rike første juledag i året 800. Europa nord og sør for Alpane vart igjen sameint under éin keisar, med Aachen som verdsleg hovudstad og Roma som åndeleg midtpunkt. For paven var dette truleg ei sjølvstendeerklæring overfor Konstantinopel og eit trekk i ein strategi for å byggja opp ein ny, lojal kyrkjelyd i vest.

Etter at Karl døydde vart Riket delt i eit vestleg, eit midtre og eit austleg frankarrike. Keisartrona vart etter kvart ståande tom. Men etterfølgjarane etter Karl, oppmuntra av paven, nærte framleis tanken på eit nytt vestleg, romersk og kristent rike. Og saksarkongen Otto I atterreiste Riket då pave Johannes XII krona han til keisar i 962. Riket til Otto omfatta dei tyske og italienske (lombardiske) kongedømma forutan delar av Det midtre frankarriket (Burgund og Lothringen).

Dette er bakgrunnen for framvoksteren i middelalderen av idéen om Det kristne/heilage riket, eller Kristenheita (Christianitas), som pavar og keisarar fremja i fellesskap, mellom anna gjennom krosstoga. På grunn av kristendommens frammarsj i Europa og islams erobringar i Asia og Afrika vart Kristenheita i seinmiddelalderen avgrensa til det geografiske Europa. Kristenheit og Europa vart eitt. Signatarane til fredssluttinga i Westfalen i 1648 oppfatta seg framleis som medlemmer av denne kristne fellesskapen. Idéen om at Kristenheita utgjorde ein overordna religiøs og politisk einskap overlevde i folkerettsleg diskurs til langt inn på 1700-talet (Hinsley, 1986: 182).

Alt på 900-talet oppstod likevel ein etter kvart opprivande strid om kven som hadde siste ordet i Det kristne riket. I byrjinga stod striden mellom paven og keisaren, og Italia var hovudslagmark. Kontroll over Italia, og særleg over den gamle rikshovudstaden og setet til St. Peter, Roma, tydde politisk, økonomisk og ideologisk dominans i Kristenheita. Keisaren tapte denne kampen, kjent som investiturstriden.

Men kapetingarkongane i Det vestlege frankarriket gjorde også krav på arven etter Karl den Store. På 1200-talet var den franske kongen blitt sterk nok til å utfordra både keisaren og paven. Til liks med sin engelske kollega, men ulikt keisaren, var han i stand til å samla under seg eit geografisk samanhengande arveland der han kunne byggja ein territorialstat. Frå nå av vart det sentraleuropeiske Riket tunga på vektskåla og det mest ettertrakta territoriet i strevet etter hegemoni, eller «universelt monarki», som samtida kalla det, i Kristenheita. Dette var opphavet til moderne europeisk stormaktsrivalisering og maktbalansediplomati.

Dei  norditalienske byane (Den lombardiske ligaen) oppnådde de facto sjølvstyre gjennom Konstanz-avtalen i 1183, sjølv om keisaren hevda de jure suverenitet over Nord-Italia inntil Det heilage romerske riket vart avvikla i 1806. Men også nord for Alpane var det nå klart at keisaren ikkje ville vera i stand til å oppretta ein sentralisert, protonasjonal stat. Det som i staden voks fram, var noko som likna ein sentraleuropeisk føderasjon.

Den gylne bullen, ei forfatningsliknande forordning godteken av keisar Karl IV av Luxembourg i 1356, innførte ein føderal struktur som kom til å prega Riket til det vart oppløyst i 1806. Bullen slo fast at keisarverdigheita skulle tildelast gjennom val (monarkar elles i Europa hadde på dette tidspunktet stort sett oppnådd arverett). Forordninga gjorde dessutan slutt på at borgarar kunne appellera til Riksdomstolen mot sine lokale fyrstar. Dette styrka fyrstanes posisjon monaleg. Men keisaren fekk ha fullmakta til å mobilisera Rikets militære styrkar og dessutan ansvaret for felles festningar, vegar og elvar. I tillegg stod framleis om lag 300 verdslege og åndelege fyrstar, rundt 2000 riddarar og 85 frie riksbyar spreidde frå Austersjøen til Sveits under keisarens overoppsyn (van Creveld, 1999: 78–79).

Vidare reformer frå 1495 til 1512 konsoliderte Riksdagen som forum for felles politisk debatt, delte Riket i ti meir oversiktlege regionale krinsar (Kreise) og oppretta to riksdomstolar, Reichskammergericht og Reichshofrat. Samstundes vart romarretten innført som jus publicum, eller Gemeines Recht (riksdekkande rett). Autonomien og legitimiteten til spesielt mindre landfyrstar og til riksbyane vart verande avhengige av keisaren, riksinstitusjonane og rikslovene.

Reformasjonen og dei påfølgjande religionskrigane medverka til meir fragmentering. Augsburg-freden av 1555 viste likevel at sentralmakta framleis var i stand til å møta strukturelle utfordringar gjennom konsensuspolitikk, mekling og kompromiss (Wilson, 1999: 26). Fredssluttinga, som godkjende lutheranismen på linje med katolisismen og vart ein del av Rikets grunnlov, var i stor grad erkehertug Ferdinand av Habsburg (keisar Ferdinand I, 1558–64) sitt verk. Katolske så vel som lutheranske fyrstar støtta opp under riksinstitusjonane og keisaren. Det vanlege synet var ennå at Det heilage romerske riket som etterfølgjar av Romarriket var det mest framståande av dei europeiske kongedømma og det siste av dei fire verdsrika Daniel hadde spådd om i Det gamle testamentet (Asch, 1997: 18–19).

«Viktig for alle, men farleg for ingen»

Det bøhmiske opprøret i 1618 og den følgjande forfatningskrisa i Riket utløyste trettiårskrigen. Men i motsetnad til den vanlege, nasjonal-liberale oppfatninga (sjå t.d. Tilly, 1990: 174), tydde ikkje Westfalarfreden av 1648 slutten for Riket. Det som skjedde, var ei vidare føderalisering og europeisering. Riket vart meir desentralisert, men samstundes ein integrert del av det framveksande europeiske statssystemet.

Det tysk-romerske riket i 1648

På den eine sida førte dermed Westfalen til at fyrstane fekk styrkt si makt ytterlegare i høve til keisaren og til at Sveits, dei nordlege Nederlanda og riks-Italia fekk folkerettsleg godkjent sjølvstende. Men på den andre sida innsåg både landfyrstane og grannelanda at det ikkje var i deira interesse å svekka keisaren og riksinstitusjonane for mykje. Landfyrstane og bystatane hadde fått styrkt sitt medvit om at ingen av dei hadde kraft til å klara seg sjølve i den brutale maktkampen som nå kjenneteikna europeisk politikk. Dessutan hadde religionskrigane stimulert framvoksteren av ein riksidentitet, uttrykt gjennom lojalitet til keisaren og patriotisk byrgskap over riksinstitusjonane (Osiander, 1994: 32).

Samstundes overtydde trettiårskrigen dei framveksande europeiske stormaktene om at viss dei hadde ei felles interesse, så var det å hindra at éi makt aleine skulle oppnå hegemoni i Europa. Dette tydde at keisaren ikkje måtte bli for mektig i høve til landfyrstane, men også at ingen andre makter måtte få kontroll over Riket. Som folkerettslege garantistar for Westfalarfreden og dermed for riksgrunnlova, sørgde den franske og den svenske kongen for det. Det same gjorde dei tre landa som deltok i Riksdagen på grunn av sine landområde innan Riket: Sverige, Danmark og, etter at valfyrsten i Hannover også var blitt britisk konge i 1714, Storbritannia (Osiander, 1994: 42, 78–79; Axtmann, 2003: 132).

I motsetnad til den sentraliserte, territorielle suvereniteten som utvikla seg elles i Europa, vart såleis suvereniteten i Riket delt både internt og eksternt. På grunn av utanlandsk innverknad og fordi Westfalarfreden gav landfyrstane visse utanrikspolitiske fullmakter, vart samstundes Riket praktisk talt nøytralisert i europeisk politikk. Liknande Sveits overlevde Riket som ei ikkje-aggressiv statsdanning fordi dette var i landfyrstanes og i grannelandas felles interesse.

Göttingen-historikaren Arnold Heeren kunne derfor med rette forklara kvifor Riket overlevde trettiårskrigen på følgjande måte:

[…] denne makelause staten hevda seg dels gjennom eiga makt, dels gjennom einskilde heldige omstende, men framfor alt gjennom ei snart allmenn overtyding om at Rikets overleving og fridom var ein føresetnad for det same for heile det europeiske statssystemet. Korleis kunne vel dette ha utvikla seg utan ein slik sentralstat, viktig for alle, men farleg for ingen? Var kanskje ikkje også tysk og dermed ein vesentleg del av europeisk kultur knytte til denne forma? (Heeren, 1809:18. Mi omsetjing)

Habsburgsk kosmopolitikk

Heeren skreiv dette tre år etter at Det heilage romerske riket vart avvikla. Men den konsensusorienterte, kosmopolitisk-føderale rikstradisjonen overlevde, målboren først og fremst av Austerrike (men også av det regionale, «tredje» Tyskland utanom Preussen og Austerrike). Den tyske konføderasjonen av 1815 atterreiste austerriksk dominans innan eit rammeverk som hadde mange likskapstrekk med det gamle Riket, til dømes ein forbundsdag og eit kollektivt tryggingssystem. Desse og andre trekk vart vidareførte i det prøyssisk-dominerte Nordtyske forbundet av 1867 og i Det (andre) tyske riket av 1871. Grunnlovene til både Weimar-republikken av 1919 og Forbundsrepublikken Tyskland av 1949 etablerte eit føderalt og liberalt system med maktfordeling både mellom sentrale statsorgan og mellom desse og delstatane (Länder). Territoria til sistnemnde samsvarte i stor grad med dei gamle rikskrinsane. Ulikt Det andre riket etter Bismarck og Det tredje riket under Hitler, heldt desse føderale Tyskland seg dessutan med ein forsonleg, europaorientert utanrikspolitikk i den gamle rikstradisjonen.

Også habsburgarriket, som overlevde til 1918, følgde gjennomgåande ein konsensusorientert, kosmopolitisk politikk internt og eksternt. Habsburgarane hadde bygd seg opp i det fleirnasjonale, austlege Sentral-Europa, ikkje gjennom krig og erobring, men ved dynastibygging og diplomati. Ei kjensle av habsburgsk, katolsk fellesskap oppstod i motstanden mot Osmanarriket. Den om lag tre hundre år lange islamsk-tyrkiske ekspansjonen inn i Kristenheita vart stansa utanfor Wien i 1683. Katolisismen var ei avgjerande kjelde til legitimitet for Habsburg-keisarane til siste slutt (Rémond, 1999: 87).

Men Habsburg-identiteten vart også styrkt gjennom opplyst politikk på 1700-talet. Til dømes var utdannings- og justisvesenet i Austerrike førebilete for resten av kontinentet. Det var den franske revolusjonen og napoleonskrigane som førte til eit stemningsskifte og til at keisaren oppheva omstridde reformer og tok avstand frå progressive opplysingstidsidéar (Ingrao, 2000: 218–231). Likevel var Det austerrikske riket til Franz I og Metternich framstegsvennleg etter samtidas målestokk. Nasjonalistiske rørsler utfordra det seinare dobbeltmonarkiets integritet, men trugsmålet vart ikkje akutt før i 1914 (Sked, 2001: 323).

Austerrike var det europeiske statssamarbeidet på 1800-talet (kongressystemet) si fremste støtte. Metternich, som opphavleg var frå Rhinland (i det «tredje» Tyskland), snakka om Europa som sitt fedreland (Kissinger, 1994: 86). Ikkje overraskande vart Habsburg-områda ei rik kjelde til planar om europeisk føderasjon mellom 1848 og 1918 (Bugge, 1995). Grunnleggjaren av Pan-Europa-rørsla i 1923, austerrikaren Richard Coudenhove-Kalergi, kom på farssida frå ei framståande adelsslekt med røter i Nederland, Belgia, Bøhmen og Polen. Liksom Tyskland, Russland og Det osmanske riket, gjekk også Donau-imperiet under først og fremst fordi det tapte første verdskrigen.

I det heile verkar det som om Riks-Europa, inkludert Tyskland, Nederlanda, Sveits og Habsburg-landa i aust, var strukturelt predisponert for ein politikk basert på konsensus, kompromiss og samarbeid både internt og på europeisk nivå. Desse delane av Europa tenderte til å bli føderalt organiserte, konsosiale (jmf. Lijphart, 1968), fleirkonfesjonelle og fleirspråklege. Rokkan sjølv erkjenner delvis dette (Rokkan, 1999: 210).

Dette er truleg også ein viktig bakgrunn for å forstå kvifor dei delane av Riks-Europa som ikkje kom under Sovjetsamveldet eller vart nøytrale under den kalde krigen, vart kjernelandet for den europeiske integrasjonen. Den europeiske kol- og stålunionen vart oppretta i 1951 med katolske kristeleg-demokratar frå det regionale Riks-Europa i viktige regjeringsposisjonar i alle seks grunnleggjarland (Flora i Rokkan, 1999: 91). Dei fremste av desse var Konrad Adenauer frå Rhinland, Robert Schuman frå Lorraine og Alcide de Gasperi frå Trentino/Sør-Tyrol. Det transnasjonalt organiserte kristelegdemokratiet, med Det europeiske folkepartiet som overbygging i dag, har heile tida vore den fremste partipolitiske drivkrafta for eit føderalt Europa (Kaiser, 2007).

Italias lagnad

Kva med Italia? Hovudforskjellen mellom Italia og Tyskland var at det i Italia ikkje ein gong fanst ei så laus statsdanning som Riket før samlinga i 1859-70. Nasjonalkjensla var dessutan langt mindre utvikla enn i Tyskland.

Inntil den nasjonale samlingsrørsla (risorgimento) byrja var suvereniteten i det som nå er Italia splitta mellom paven, dei franske, spanske og austerrikske kronene og uavhengige konge- og hertugdømme, bystatar og republikkar. Samlingsverket var i hovudsak eit erobringstokt ved kongedømmet Piedmonte-Sardinia, gjennomført utan folkeleg entusiasme og heilt avhengig av medverknad frå dei europeiske stormaktene, spesielt Frankrike. «Italia er skapt. Nå gjenstår det å skapa italienarar,» kommenterte  nasjonsbyggaren Massimo d’Azeglio i 1867.

Piedmontesisk prega nasjonal einskap vart påtvinga eit land utan historisk tradisjon for slikt. Som i Tyskland kan det hevdast at sentraliserande nasjonalisme la til rette for ei autoritær og imperialistisk utvikling på sikt. Fascismen var «ein logisk konsekvens av at samlingsverket ikkje var ein moralsk revolusjon støtta av folkemassane» (Gilmour, 2011: 332. [Gilmour har ein interessant kommentar til Italias nåverande utfordringa her]).

Så i Italia medverka bystatar i ein viss grad til å forseinka nasjonal einskap. Men også her var dei overnasjonale maktene, pavedømmet og keisardømmet, og seinare andre europeiske fyrstehus, avgjerande faktorar. Ein italiensk nasjonalstat var på ingen måte noko nødvendig eller naturleg historisk utfall. Regionalismen står framleis sterkt i Italia og mange italienarar er ennå medvitne om si innveving i Europa. Dette er truleg viktige grunnar til at Italia i etterkrigstida har vore ein pådrivar for europeisk integrasjon.


Det synest altså å vera lite empirisk grunnlag for Rokkans idé om bybelte-Europa. Det var ikkje noko «belte» av byar, og byane var mindre viktige enn han trudde. På den andre sida har Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk vore langt viktigare for struktureringa av det moderne Europa enn Rokkan erkjente. Hans nasjonal-liberale perspektiv er nettopp ei påminning om at førestillingar frå samtida alltid påverkar korleis ein tolkar historia. I dag, når Den europeiske unionen igjen understrekar tydinga av einskapstradisjonen i Europa, bør europeisk historieskriving reviderast. I den nye forteljinga om Europa bør det eg føretrekk å kalla Riks-Europa heller enn Bybelte-Europa få sin rettmessige plass. Innan fagdisiplinen samanliknande politikk bør ein i større grad sjå regional, nasjonal, internasjonal og overnasjonal politisk utvikling i samanhang. Stein Rokkans arbeid vil uansett vera ei relevant og viktig inspirasjonskjelde.


[1] Verken Flora (i Rokkan 1999) eller Bakka (1998 ) set søkelys på sjølve bybelte-omgrepet. Heller ikkje Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) eller Seip (1975), som kritiserte Rokkans tolking av norsk politisk historie, drøfta omgrepet kritisk. Søk i JStor og Google tyder på at det ikkje finst kritisk og empirisk drøfting av begrepet. Dette inntrykket underbygger Stein Kuhnle, mangeårig medarbeidar av Rokkan og professor ved Institutt for samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen, i ein epost til meg (05.01.11).  På den andre sida har ei forskingsgruppe leia av den franske geografen Roger Brunet nyleg peika på den urbaniserte regionen Rokkan omtalar som bybeltet som økonomisk, vitskapleg og teknologisk kraftsenter i europeisk historie. Dette området blir gjerne omtalt som «the blue banana» eller «the European backbone», men utan at det blir referert til Rokkan. Eg takkar Jan Petter Myklebust ved Universitetet i Bergen for denne opplysninga.

Denne artikkelen er ein lettare omarbeidd versjon av ein artikkel som først vart publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr 3, 2011. Denne bygde i sin tur på mi prøveførelesing til dr.philos-graden 10.06.2010.


Asch, R. G. (1997). The thirty years’ war. The Holy Roman empire and Europe, 1618–1648. New York: St. Martin’s Press.

Axtmann, R. (2003). «State formation and supranationalism in Europe: The case of the Holy Roman Empire of the German nation». I Berezin, M. og M. Schain, red., Europe without borders: Remapping territory, citizenship, and identity in a transnational age. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.

Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.

Bugge, P. (1995). «The nation supreme: The idea of Europe 1914–1945». I Wilson K. og J. v. d. Dussen, red., The history of the idea of Europe (83–150). London: Routledge.

Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.

Heeren, A. H. L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.

Hinsley, F. H. (1986). Sovereignty. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.

Ingrao, C. W. (2000). The Habsburg monarchy, 1618–1815. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.

Kaiser, W. (2007). Christian democracy and the origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Kinder H. og W. Hilgemann (1977). The Penguin atlas of world history: Volume I: From the beginning to the eve of the french revolution. Harmondsworth: Penguin Books.

Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster.

Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.

Lijphart, A. (1968). The politics of accommodation. Pluralism and democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.

Mackay A. og D. Ditchburn, red. (1997). Atlas of medieval Europe. London: Routledge.

McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.

Nedrebø, T. (2010). «Past and present sources of European Union: A comparative, historical-institutionalist analysis». Dr.philos.-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Osiander, A. (1994). The states system of Europe, 1640–1990: Peacemaking and the conditions of international stability. Oxford: Clarendon Press.

Pagden, A. (1995). Lords of all the world: Ideologies of empire in Spain, Britain and France c.1500–1800. New Haven, Conn.: Yale University Press.

Rémond, R. (1999). Religion and society in modern Europe. Oxford: Blackwell.

Rokkan, S. (1999). State formation, nation-building, and mass politics in Europe: The theory of Stein Rokkan. Based on his collected works. Red. P. Flora med S. Kuhnle og D. Urwin. Oxford: Oxford University Press.

Seip, J.A. (1975). «Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie.» I Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10. Oslo: Universitetsforlaget.

Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman.

Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.

Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.

van Creveld, M. (1999). The rise and decline of the state. Cambridge: Cambridge University Press.

Wilson, P. H. (1999). The Holy Roman Empire, 1495–1806. London: Macmillan Press.