Norge med i EU om ti år

Kjetil Wiedswang

I en «ikke helt usannsynlig» folkeavstemning om medlemskap i Europaunionen mandag 25. september 2022 vil «et forholdsvis klart ja-flertall stemme for at Norge bør bli medlem av Europaunionen fra nyttår 2023, samme dag som Albania endelig blir en del av fellesskapet. Vi vil neppe se oss tilbake.»

Dette glade budskap stammer fra Kjetil Wiedswangs Europaveien. EU, krisen og vi andre, som ble lansert av Schibsted på førtiårsdagen for det første norske neiet til EU-medlemskap.  Den erfarne journalisten i Dagens Næringsliv bygger spådommen på to forutsetninger som han regner med blir oppfylt: 1) At EU da vil ha overvunnet den nåværende krisa og blitt mer attraktivt og 2) at andelen norske velgere som bor i store byer vil ha vokst betydelig. Det siste er viktig fordi et klart flertall av byfolk stemte ja både i 1972 og i 1994. Wiedswang mener også det vil hjelpe at Norge om ti år kan oppleve adskillig dårligere tider enn nå.

Kjetil Wiedswang har i det hele tatt skrevet en bok som er morsom å lese. Europaveien er så vidt jeg vet den første journalistiske framstilling på norsk om EUs utvikling siden begynnelsen, og dessuten om den norske EU-stridens historie. Boka er full av anekdoter som bygger på førstehåndsobservasjoner og medierapporter så vel som på intervjuer med sentrale aktører.

Et eksempel er et sitat fra en av Wiedswangs sentrale kilder, tidligere EU-ambassadør Einar Bull. Bull var i Brussel som del av den norske forhandlingsdelegasjonen 28. november 1994. Etter at folkeavstemningsresultatet var klart seint på kvelden forteller Bull at han «styrtet ned tre-fire gin & tonic. Det var en forferdelig følelse av déjà vu. Fikk tak i en taxi umiddelbart, for jeg visste jeg ville bli dritings». Andre ofte siterte kilder er gamle UD-travere som Eivinn Berg og Knut Almestad.

Man kan mene hva man vil om denne stilen, men det er tydeligvis slik personorientert historiefortelling, i tillegg til store doser ironi, som anses som god skrivekunst i dag. Greit nok. Europaveien er samtidig kunnskapsrik og innsiktsfull, og den har en proeuropeisk, men nyansert grunntone. Det skinner tydelig gjennom at Wiedswang har fulgt EU i mange år, inkludert perioder mellom 1988 og 2006 som korrespondent i London og Brussel.

Oljerikdommen avgjørende?

For Wiedswang er det først og fremst oljerikdommen som forklarer hvorfor flertallet av norske velgere to ganger har sagt nei til EU-medlemskap. Her referer han til den amerikanske statsviteren Christine Ingebritsens bok The Nordic Countries and European Unity (1998). Men dersom man nærleser Ingebritsens bok framlegger hun ikke empiriske data som underbygger denne tesen. Tvert om innrømmer hun at «i en spørreundersøkelse gjennomført i Norge etter november-folkeavstemningen i 1994 var tap av suverenitet og uavhengighet de to mest siterte innvendingene mot EU» (s. 182).

Av Ryghaug og Todal Jenssens Den store styrkeprøven: Om EU-avstemningen i norsk politikk (1999) framgår det at «selvråderett», «folkestyre» og «lokaldemokrati» var de hensyn de fleste (22,5 prosent) nei-velgerne de spurte oppgav som begrunnelse for sitt valg. Argumenter knyttet til økonomisk interesse som landbrukspolitikken ble nevnt bare av ca 7 prosent av nei-velgerne. Tilsvarende var støtte til europeisk samarbeid det oftest nevnte argumentet blant ja-velgere (18,8 prosent). Det taler for at idelogi var viktigere enn økonomisk interesse for utfallet i 1994. Og husk at nei-flertallet var større i 1972, da ingen ennå ante hvor stort det norske oljeeventyret kom til å bli.

Wiedswang framhever riktignok også betydningen av mer ideologisk argumentasjon, spesielt at Norge har vært relativt lite berørt av europeiske kriger. Men vi ble da sterkt berørt av andre verdenskrig, sterkere enn Sverige, Danmark og Finland, som alle nå er med i EU. En forklaring av hvorfor nordmenn er så opptatt av nasjonalt sjølstyre bør legge enda større vekt på ideologi, kultur og religion (mer om det her og her).

Likevel: Løp og kjøp!

PS:

Mitt personlige minne om 28. november-kvelden i 1994 er fra en valgvake min daværende ekspedisjonssjef i UD hadde innbudt berørte medarbeidere til hjemme hos seg selv. Ved ankomst skulle vi legge vår gjetning om avstemningsutfallet i en hatt. Stemningen sank raskt utover kvelden etter hvert som opptellingsresultatene kom inn. Da utfallet var klart, ble hattelappene talt opp. Inngrodd beskjedenhet skal ikke hindre meg i å opplyse at min lapp var en av svært få som spådde et nei. Men det ble ikke delt ut noen premie.

Større folkelig EU-skepsis

En voksende oppfatning av Europa i Tyskland? Fra alphadesigner.com

I dag er en meningsmåling offentliggjort i Tyskland som tolkes som om tyskernes EU-skepsis vokser. Strengt tatt sier ikke undersøkelsen noe om det, ettersom den ikke viser noen utvikling over tid. Den gir bare et øyeblikksbilde fra juli, da svarene ble innhentet. Kommentatorer har hengt seg opp i at en langt større andel, 49%, av de spurte tyskere mener at de personlig ville hatt det bedre om EU ikke fantes, enn de 32% som mener de ville hatt det verre. Tilsvarende tall for Frankrike er 34% som mener de ville hatt det bedre uten EU og 53% som mener de ville hatt det verre. Blant spurte polakker er tallene hhv. 28% og 59%. Hele 65% av det tyske utvalget mener de ville hatt det bedre uten euroen. Tilsvarende tall blant franskmennene er 36%.

Og dette var altså før den siste tidas utvikling, inkludert at Den europeiske sentralbanken forrige uke erklærte seg beredt til å kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner fra kriseland (gitt at de går inn på kriseprogram som fratar dem betydelig selvbestemmelse). Mens denne beslutningen er hilst velkommen i de fleste EU-land, har kritikken i Tyskland vært hard.

Selv om vi ikke har tidsserier, viser dette en oppsiktsvekkende EU- og euro-skepsis i Tyskland. Vi proeuropeere kan bare trøste oss med at et flertall i alle tre land mener EU er viktig for landenes økonomiske overlevelse. Det er også flertall (såvidt i Tyskland, klarest i Polen) om at EU-medlemskapet er bra for landet.

Europakommisjonens faste spørreundesøkelse Eurobarometer har lange tidsserier. De siste resultatene, som bygger på spørsmål stilt i mai og publisert i juli, bekrefter at EU-skepsisen vokser i EU under ett. Under følger noen bilder som viser dette grafisk. Den nederste grafen er kanskje mest interessant. Den viser at tilliten til nasjonale institusjoner også har falt og at den fremdeles er mindre enn tilliten til EU.

Dette kan utlegges som at folk er frustrerte over at det generelt ikke går bra og i slike situasjoner gir uttrykk for minkende tillit til politikere og politikk uansett nivå. Med litt velvilje kan vi også forstå det som om «folket» er klar over at det er nasjonale politikere, dvs. medlemsstatene, som har siste ordet også i EU.

Uansett er den voksende EU-skepsisen i Tyskland nå det mest bekymringsfulle. Heldigvis har populisme fortsatt et dårlig rykte i Tyskland, og det proeuropeiske flertallet blant ansvarlige politikere er stort. Men mer EU-skeptiske velgere gir mindre handlingsrom for disse politikerne.

Holdning til økonomisk og monetær union og euro

Holdning til EU generelt

Tillit til EU, nasjonale og andre institusjoner

Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

EU og «folket»

Ein vanleg kritikk av EU er at det er eit eliteprosjekt, utan reell folkeleg støtte. EU manglar dermed legitimitet, heiter det. Argumentet blir framført med ekstra styrke nå under eurokrisa. Men sjeldan kjem kritikarane med empirisk belegg for påstanden, som gjerne blir framført bastant og unyansert. Noko av problemet er at meiningsmålingar er mest nærliggande å bruka til å finna emprisk belegg, og her er som kjent både spørsmålsstilling og tolking avgjerande. Som ein ropar i skogen får ein svar. Ein må dessutan sjå lange tidsseriar av respons på same spørsmål for å kunna seia noko fornuftig om trendar osv.

Dei fleste tyr til Europakommisjonens Eurobarometer for å måla lange trendar i folks holdningar til EU. Eurobarometer har undersøkt dette kvar vår og haust sidan 1973, og sporadisk også før det. Nokre spørsmål har vore identiske i heile perioden, mellom anna om EU-medlemskap har vore ei god eller dårleg sak for vedkomande medlemsland. Det viser seg at det er høg korrelasjon mellom dette og andre typar spørsmål om holdning til europeisk integrasjon. Grafen nedanfor viser utviklinga frå 1973 til og med våren 2011 for EU under eitt. Når vi ser på grafen, må vi hugsa at EU i 1973 nettopp var utvida frå dei opphavlege seks til ni og sidan har fått 27 medlemsland. Målingsgrunnlaget er dermed blitt mangedobla og EU har endra seg monaleg i perioden.

Som vi ser, tangerer nåverande nivå (47%) på dei som meiner EU-medlemskap er bra det tidlegare botnpunktet, hausten 1997. Men sjølv om den langsiktige trenden har vore svakt fallande, har det gått opp og ned og det er framleis mange fleire som er positive enn som er negative til medlemskap i EU under eitt.

Kva så med holdningar til euroen? Grafen under er også basert på Eurobarometer, og er henta frå CEPS-notatet «The Enduring Popularity of the euro throughout the Crisis»:

Til og med tyskarane støttar gjennomgåande euroen, slik det framgår av denne grafen frå CEPS-notatet «Do Germans support the euro?»:

Så blir det gjerne vist til at deltakinga i val til Europaparlamentet har falle, frå 63 prosent i 1979 til 43 prosent i 2009. Det er unekteleg sant, men kva betyr det? Låg deltaking i fylkes- og kommuneval i Noreg blir ikkje oppfatta som prov på at desse forvaltingseiningane er illegitime. Det er også sjølvsagt riktig at det var fleirtal mot den konstitusjonelle/Lisboa-traktaten i folkerøystingane i Nederland og Frankrike i 2005 og i Irland i 2008. Men som grafane over viser, betyr ikkje det at folk flest i desse landa meiner EU-prosjektet er illegitimt, dvs. i strid med alment aksepterte verdiar. Det viser strengt tatt berre at at eit fleirtal på røystingstidspunktet ikkje ville støtta det forslaget som dei då tok stilling til. Nasjonal politikk har også spela inn, spesielt i Frankrike

Når dette er sagt, har eg ingen problem med å vera samd i at EU er drive fram av elitar. Men det betyr ikkje at elitane opererer i eit vakum, utan folkeleg støtte. Også dei fleste av dagens europeiske nasjonalstatar var dessutan opphavleg eliteprosjekt. Det er sjeldan komplekse politiske prosjekt blir borne fram av folkeleg entusiasme.

På den andre sida: EUs og euroens popularitet kjem nok til å falla ytterlegare etter kvart som krisa utviklar seg. Det vil vera både forståeleg og naturleg. Men det treng ikkje bety at europatanken er ein dårleg ide eller at europeisk integrasjon ikkje er fornuftig. Det vil berre avspegla at samarbeidet i dag sviktar.