Intellektuell vending mot Europa?

Morgenbladet er vel den norske avisa som mest medvite har intellektuelle som målgruppe. Avisa har lenge hatt god dekning av europeisk politikk og samarbeidsstrev, særleg gjennom den Roma-baserte Simen Ekern, tysklandseksperten Sten Inge Jørgensen og Frankrike- (og vin-) eksperten Tove Gravdal. Men tonegjevande europeiske intellektuelle kjem også ofte direkte til orde. I nr. 50 av 19. desember 2014 gjeld det den slovenske filosofen Slavoj Žižek og den franske økonomen Thomas Piketty. Dei har begge nyleg vore på noregsbesøk, førstnemnde som føredragshaldar i Litteraturhusets serie «Universalismen 2014» og sistnemnde for å lansera sin internasjonale bestseljar Kapitalen i det 21. århundre i norsk omsetjing. Morgenbladet trykker eit essay basert på Žižeks føredrag og intervjuar Piketty på flytoget på veg tilbake til Gardermoen og Frankrike.

Thomas Piketty

Thomas Piketty

Det som slår meg og som støttar opp under eit tidlegare inntrykk eg har hatt, er den proeuropeiske innstillinga begge desse to venstreorienterte intellektuelle målber. Piketty observerer i Morgenbladet at skattekonkurranse mellom land har gjort at kapitalen slepp stadig lettare unna, og tar til orde for ein global formuesskatt. Dette kallar han «ein nyttig utopi», men ser på regionale skattar, særleg på europeisk nivå, som meir realistiske startpunkt. Her uttalar han i følgje Morgenbladet: «Vi trenger et demokratisk europeisk parlament hvor hvert land er representert proporsjonalt med sin befolkning, hvor vi kan ta beslutninger innen økonomisk politikk.»  Piketty ønskjer at ein koalisjon, eller indre eurokjerne, skal ta leiinga i ei omfattande institusjonell endring av EU som skal leggja grunnlaget for eit europeisk skatteregime. Også dette er nok dessverre urealistisk, men tidlegare president Valéry Giscard d’Estaing har i ei ny bok i haust, Europa. Dernière chance de l’Europe tatt til orde for noko liknande (sjå hans blogg her).

Frå Slavoj Žižeks essay «Et forsvar for universalismen» siterer eg siste avsnitt:

På sine eldre dager uttrykte Sigmund Freud forvirring over spørsmålet «Hva vil kvinnen?» I dag er spørsmålet heller «Hva vil Europa?» For det meste tar Europa rollen med å regulere den globale kapitalistiske utviklingen, og flørter i blant med det konservative forsvaret av tradisjoner. Begge disse veiene fører til glemsel, til marginalisering av Europa. Den eneste veien ut av denne fullstendig fastlåste situasjonen, er hvis Europa blåser liv i sin radikale og universelle frigjørende frigjøringsarv. Oppgaven blir å bevege seg forbi kun det å tolerere andre til en positiv, frigjørende leitkultur som kan opprettholde en autentisk sameksistens og miks av ulike kulturer. Ikke bare respektere andre, men tilby dem en felles kamp, for utfordringen vår i dag er den samme for alle.

Slavoj Zizek

Slavoj Žižek

Žižek meiner at «den kristne arvens» sanne kjerne er at «hvert individ har umiddelbar tilgang til det universelle – Den Hellige Ånd, eller i dag Frihet og menneskerettigheter. Jeg kan ta direkte del i den universelle dimensjonen uavhengig av min plass i verdens sosiale orden». Han held fram: «Det virkelige problemet er at kritikerne av anti-innvandringsbølgen ikke forsvarer denne dyrebare kjernen i den europeiske arven, men i stedet begrenser seg til det endeløse ritualet med å bekjenne Europas egne synder, til ydmykt å akseptere den europeiske arvens begrensninger, og til å juble over andre kulturers rikdom».

Piketty og Žižek synest for meg å representera ei både praktisk og filosofisk vending mot Europa blant europeiske venstreorienterte intellektuelle. Eg har tidlegare skildra EU som «eit sentrumsprosjekt, ein middelveg både politisk og geografisk, mellom ekstremisme, rasisme og nasjonalisme,» som har sine viktigaste støttespelarar på det moderate høgre og det moderate venstre. Mykje tyder på at også moderate norske venstreorienterte, og då reknar eg med store delar av SV, er i ferd med å revidera si ideologiske tenking når det gjeld Europa. Dette er i tilfelle resultat både av innverknaden frå europeiske intellektuelle som Piketty og Žižek (Habermas og mange andre kunne også nemnast) og frå utviklinga på bakken i Europa, ikkje minst det som har skjedd i Ukraina og styrkinga av høgrenasjonalismen.

Det sørgelege er at EU samstundes synest å ha malt seg inn i eit hjørne og er ute av stand til å ta dei tydelege grep som trengst for å koma ut av krisa og realisera sitt potensial. Dermed veks faren for ytterlegare desillusjon.

Den gode bistandsviljen

Frå "Den gode viljen". Foto: NRK

Foto: NRK

NRK-dokumentaren «Den gode viljen» har skapt ny bistandsdebatt i Noreg. Med rette og på ein god måte, synest eg. Serien er nyansert og balansert, og får fint fram dei dilemma bistand til utvikling frå rike til fattige land medfører. Nyleg avslutta eg ein jobb i UD der eg i tre år arbeidde til dagleg med desse problemstillingane. Desssutan hadde eg nærkontakt med realitetane på mottakarsida i mine fire år (2005-2009) som ambassadør til Nigeria, Benin, Togo og Ghana.

Min konklusjon når det gjeld bistand etter desse sju åra er kort oppsummert følgjande:

Eg trur bistand i eit langt tidsperspektiv har overvegande positive effektar. Sunn fornuft tilseier at det er fleire vellukka enn mislukka prosjekt. Dessutan er det så vidt eg har oppfatta flest empiriske studiar som tydar på at bistand gir høgare økonomisk vekst i mottakarlanda. Men dette varierer sjølvsagt etter kor store land det er snakk om, kva slags andre inntekter dei har, kor mykje konflikt det er i landet, kva styresett det er, og så vidare.

På eit meir overordna nivå meiner eg også bistand og utviklingssamarbeid medverkar til læring og diffusjon av modernitetens «beste praksis», og dermed til materiell framgang og global integrasjon. Det er det som gjer det relevant å skriva om dette i ein historisk orientert blogg om Europa og europeisk kultur. Men så ser vi også ein islamistisk reaksjon som protesterer nettopp mot denne moderniteten, som føreset Vesten som ein universalmodell. Det skal eg koma tilbake til i eit anna innlegg.

Men bistand har også mange problematiske sider, spesielt at han lett skapar feil incentivstruktur dersom han blir for dominerande. Transaksjonskostnadane er svært høge. Dessutan er store politiske og økonomiske ulikskapar eit alvorleg dilemma – det er eit faktum at i mange (dei fleste?) utviklingsland bryr makthavarane og dei rike seg mindre om dei makteslause og fattige enn vi som gjevarar. Vår bistand kan i slike tilfelle ikkje berre undergrava demokratisk ansvarlegheit og dermed godt styresett, men også i realiteten utgjera ei subsidiering av korrupsjon. Makteliten stel landets eigne pengar som burde gått til fattigdomsbekjemping og vi steppar inn og gjer jobben deira. Dermed slepp kanskje makthavarane lettare unna enn om vi ikkje hadde gjort det. Men det er jo her «den gode viljen» kjem inn: har vi ikkje ei moralsk plikt til å hjelpa uskuldige offer uansett?

Men uavhengig av kor mange paradoks, dilemma og miserar bistand i praksis måtte føra med seg, slik «Den gode viljen» og mange andre einskildoppslag i media viser, har eg lita tru på at vi vil redusera bistanden monaleg. Vi ser det som eit moralsk imperativ å dela vår rikdom uansett effekt. Vi norske er dessutan for opptekne av vårt eige omdømme i verda til at vi vil la bistanden falla noko særleg under ein prosent av brutto nasjonalprodukt. Både vi og andre forventar at vi gir rikeleg bistand. Dermed gjer vi det. Okke som.

Så enkelt er det. Utfordringa er og blir å gjera det beste utav det.

En sjeldent god dag for EU

Den tyske forfatningsdomstolens leder, Andreas Vosskuhle, leser opp kjennelsen i går.

Gårsdagen var sjeldent god for EU. Den tyske forfatningsdomstolen godkjente kriseløsningsmekanismen for eurosonen (ESM) og fiskalpakten, Europakommisjonens president Barroso presenterte forslag til en bankunion og tok til orde for traktatrevisjon i retning av «en føderasjon av nasjonalstater», Det europeiske rådets president Van Rompuy kom med tanker om et eurosonebudsjett, ditto parlament og felles gjeld, og i Nederland vant proeuropeiske partier en overbevisende seier i parlamentsvalget. Dette har fått dagens Aftenposten, eller rettere sagt professor i samfunnsøkonomi, Helene Ulltveit-Moe, til å varsle at vi går mot et «Europas forente stater».

Dette er nok dessverre en smule forhastet.  Med vår avstand til begivenhetenes sentrum har vi her på berget hatt en tendens til å overse alle skjær det har vært og fortsatt er i sjøen før man kan endelig konkludere at euroen og EU er vel i havn. For ikke å nevne før Europas forente stater er på beddingen.

Jeg er enig i at det ser bedre ut, men utfordringer står fortsatt i kø. For å ta dommen fra Karlsruhe og situasjonen i Tyskland først.  Vi kan notere at flere tyske kommentatorer (spesielt Wolfgang Münchau i Der Spiegel Online) anser at forfatningsdomstolen nå tar rev i seglet (for å holde oss til maritim sjargong) og har gitt opp sin tidligere så nasjonalrettslig aktivistiske kurs. Men retten holder likevel muligheten åpen for at den endelige domsavsigelsen (gårsdagens var foreløpig) kan komme til å erklære Den europeiske sentralbankens nylig erklærte vilje til «ubegrensede» kjøp av statsobligasjoner som forfatningsstridig. I så fall kan den føderale regjeringen bli nødt til å klage ESB inn for Europa-domstolen.

Europa-domstolen ville i så fall helt sikkert gi sentralbanken medhold. Men spørsmålet er hvordan noe sånt ville slå ut i tysk opinion. Mange tyskere frykter at ESB vil bruke tyske skattepenger til å finansiere, ja belønne, uansvarlig økonomisk politikk i kriselandene og dessuten skape ukontrollert inflasjon. En meningsmåling før forfatningsdomstolens kjennelse viste at over halvparten av de spurte tyskerne ønsket at ESM burde avvises, og bare en tredel ønsket grønt lys. Jens Weidmann, sjefen for Tysklands mest respekterte institusjon (ved siden av forfatningsdomstolen), Bundesbank, var den eneste i ESBs råd som stemte mot beslutningen om ubegrensede obligasjonskjøp sist tirsdag.

Hvordan vil tyskerne reagere dersom det faktisk viser seg at ESB ikke klarer å håndheve de betingelsene den stiller for å redde land som Spania og Italia, slik Martin Wolf i Financial Times frykter? Og hva vil det ha å si for euroens og EUs framtid? Wolf mener euroen slett ikke er reddet. I verste fall kan vi på sikt få en forverret krise som trekker Tyskland med seg ned, med en forsterket nasjonalistisk reaksjon som følge. Jeg tror ikke dette er et spesielt sannsynlig scenario (blant annet fordi det proeuropeiske flertallet i den tyske forbundsdagen er svært solid), men man kan ikke avskrive det. Det er derfor jeg tidligere har understreket hvor viktig det er at ESB står på sin kondisjonalitet og at kriselandenes regjeringer gjør de nødvendige reformgrep, trass i folkelige protester.

Når det gjelder José Manuel Barrosos tale om «unionens tilstand» til Europaparlamentet i går, inneholdt den forslag til bankunion som vil møte motvind, men som nok blir vedtatt i en eller annen form. Det blir vanskelig å unngå endring av traktatene, og Barroso kaster seg like godt uti det med forslag om et grandiost-lydende sprang forover i retning av en «føderasjon av nasjonalstater». Den tyske forbundskansleren Angela Merkel har gitt uttrykk for liknende tanker, men mindre konkret. Som Financial Times påpeker, er dette interessant også fordi Barroso tidligere har markert seg som pragmatiker heller enn føderalist, og dermed er blitt valgt til kommisjonspresident to ganger med britisk støtte. Barroso vil komme tilbake med nærmere detaljer om sin visjon seinere i høst, men uttrykket «føderasjon av nasjonalstater» er i seg selv innholdsløst. Det interessante her, som når det gjelder traktatendring ellers, er nøyaktig i hvilken grad medlemsstaten avgir mer suveren myndighet til EU-nivået. Uansett er traktatendring, om aldri så nødvendig, risikabel og langvarig seilas.

Diskusjonsnotatet til Det europeiske rådets president, Herman Van Rompuy, inneholder enda mer krutt. Ikke minst er muligheten av egne ØMU-sesjoner i Europaparlamentet avgrenset til representanter for de 17 eurolandene («dedicated accountability structures specific to the euro area») utfordrende for de ti landene som ikke er med i eurosonen, spesielt Storbritannia. Men det er vanskelig å tenke seg at eurokrisen ikke skal munne ut i et mer todelt EU: en mer politisk integrert eurokjerne og en løsere integrert periferi.

Her på berget kan man spekulere om dette vil gjøre det lettere for Norge å bli med i den ytre kretsen. Men dersom EU klarer å krysse forbi enda flere skjær og faktisk kommer i havn med en effektiv økonomisk og monetær union, vil kanskje spørsmålet på sikt heller bli hvor mange som til slutt blir igjen i den ytre kretsen. Bortsett fra Storbritannia.

Productivity and the sociology of religion

Max Weber, a founder of sociology and author of The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. Photo from Wikipedia

Religious variation may be an important root cause of the euro crisis and indeed of global inequality too.

I have earlier argued that religion, or rather religious culture, has been a major determinant of north-south differences in Europeans» attitudes to European integration. But these days a far hotter issue is the north-south split in Europe over economic policy, spending, debt and the euro. Why is the northern part of the European Union, notably Germany, the Netherlands, Sweden, Finland and Denmark, faring so much better than the south, notably Greece, Italy, Spain and Portugal? Why such differences between northern creditor countries and southern debtor ones?

Recently, I stumbled across some interesting sociological pointers (inspired by Max Weber) to this puzzle in an article by Lawrence E. Harrison, director of the Cultural Change Institute at the Fletcher School at Tufts University in Boston. The article is called «Do some religions do better than others?» and it appears in an anthology edited by Peter Berger and Gordon Redding, The Hidden Form of Capital. Spiritual Influences in Societal Progress, Anthem Press, London and New York, 2011. Indeed, Harrison provides important clues to understanding the problem of developmental differences and inequality at the global level.

Harrison has examined the performance of 117 countries, each with a million or more people of whom a majority identify with one of six religions: Buddhism, Catholicism, Eastern Orthodox Christianity, Hinduism, Islam, and Protestantism, as well as one secular code, Confucianism. He also included one country that is predominantly Jewish, Israel.  Lawrence did this by calculating the 117 countries» score on ten indices: The UN’s Human Development Index; UN data on literacy, UN data on female literacy; UN fertility data; Freedom House’s Annual Survey of Freedom in the World; the chronology of democratic evolution; World Bank per capita income data; WB income distribution data; World Values Survey data on trust; and finally Transparency International’s Corruption Perceptions Index.

While stressing a number of caveats, Harrison draws nine broad conclusions from the data (as summarized by the editors in the book’s introduction):

  1. Protestantism has been far more conducive to modernization than Catholicism, above all in the Western Hemisphere;
  2. The Nordic Countries are the champions of progress.
  3. Confucianism (a surrogate for Chinese culture, which includes several other currents including Taoism and ancestor worship) has been far more conducive to modernization than Islam, Buddhism or Hinduism.
  4. The most advanced Orthodox country, Greece, was the poorest of the European Union members prior to the 2004 accession. There are some parallels between the Orthodox Christian and Catholic countries. But there are also some apparent residues in Orthodox countries from the Communist experience.
  5. Islam has fallen far behind the Western religions and Confucianism in virtually all respects. There are some significant differences between Arab and non-Arab countries.
  6. Hindu India’s democratic institutions have held up well, and it has experienced rapid economic growth during the past two decades. But it has been very slow to educate its people, particularly its women, and it does poorly in the Corruption Perceptions Index.
  7. It is difficult to generalize about Buddhism, but the data suggest that it is not a powerful force for modernization.
  8. Traditional African religions are an obstacle to progress.
  9. Close parallels among the values propagated by Protestantism, Judaism, and Confucianism suggest the existence of a universal culture of progress. All three promote the values of control of destiny, achievement, education, diligence/work ethic, merit, saving, and social responsibility, albeit in different degrees. And those values tend to persist even in the face of secularization, as the Nordic countries demonstrate.

Instead of «spiritual capital», Harrison prefers the expression «cultural capital». He concludes that «by focusing on the values, beliefs, and attitudes widely shared in a society, [the notion of] «cultural capital» can illuminate both the sources of human and social capital and, most importantly, the avenues that offer the possibility of progressive cultural change».

EU-toppmøtet tok nødvendig, men ikkje tilstrekkeleg steg ut av krisa

Angela Merkel, Mario Monti og Herman Van Rompuy på møtet i Det europeiske rådet. Foto: Bundeskanzleramt

EU-toppmøtet denne veka overraska positivt og gav grunn til litt meir optimistisme for euroens framtid. Men det er framleis mange skjær i sjøen. Euroforien i finansmarknadane vil gå over når ein innser kor langt det er igjen før euroen kan friskmeldast.

På førehand var eg skeptisk til at Det europeiske rådet ville kunna einast om ei langsiktig løysing på eurokrisa. Men toppmøtet vedtok seint natt til fred ei utsegn om eurosona som legg eit nødvendig, om ikkje tilstrekkeleg, grunnlag for ei langsiktig løysing. Det var truleg nok til å stabilisera marknadane ei stund, kanskje ut dette året.

Viktigast er at utsegna inneheld eit vegkart mot bankunion. Ho set til og med ein frist for når Kommisjonen må framleggja forslag til ei ny, overnasjonal bankovervakingsmekanisme tilknytta Den europeiske sentralbanken: innan utgangen av året. Når og viss denne mekanisma kjem på plass, kan EUs langsiktige redningsfond ESM brukast til å skyta pengar direkte inn i kriseramma bankar som dei spanske og kjøpa statsobligasjonar i kriseramma land som Italia. I dag kan berre nasjonale styresmakter gjera dette, men der behovet er størst har styresmaktene minst pengar. Dermed oppstår ein vond sirkel som den europeisk løysinga som nå ligg på bordet er meint å bryta. Opplegget førte til at rentene på italienske og spanske statsobligasjonar fall og aksjekursane og euroverdien steig på fredag.

Utfallet er blitt tolka som først og fremst ein spansk, italiensk og fransk siger, men også forbundskanslar Angela Merkel var nøgd (les nøkterne kommentarar om kven som «vann» her og her). For Tyskland var det viktig at løysinga skulle bli fellesskapeleg for at landet skulle ha tilstrekkeleg medråderett over bruken av redningsfondet, som i stor grad vil bestå av tyske pengar. Men alle euroland må avgi suverenitet for å ta dei stega mot fiskalunion og dermed ein reell økonomisk og monetær union som det nå blir lagt opp til.

Som Jean Pisani-Ferry ved tankesmia Bruegel skriv (her), er det likevel mykje som skal falla på plass før ein kjem så langt. Og alle EU-land må gi sin tilslutnad, også dei som ikkje brukar euroen. I Tyskland må grunnlovsdomstolen ta stilling til fem klager før forbundspresident Gauck vil skriva under dei nødvendige vedtaka (les meir om det her).

Frankfurter Allgemeine Zeitung sin kommentator Holger Steltzner meiner Merkel har late seg pressa til å ta rekninga for gjeldskrisa, akkurat motsett det ho sa før møtet (les kommentaren her). Men den tyske forbundsdagen vedtok fredag med to tredels fleirtal å ratifisera den tidlegare vedtatte fiskalpakta og ESM (sjå videoreportasje her). Det er dette grunnlovsdomstolen må godkjenna, noko han truleg gjer. Men vedtaket i Brussel natt til fredag inneber utvida bruk av ESM, og saka må derfor truleg innom forbundsdagen på nytt.

Financial Times skriv nøkternt om toppmøtevedtaket at det faktum » that all the significant euro member states moved towards tying their fates more inextricably together makes the threat of disintegration a bit more remote than just days ago.» The Economist sin Charlemagne-kommentator skriv tilsvarande om «less disunion.» Økonomiprofessor Paul de Grauwe tvitrar at EU-toppmøtet har kjøpt seg tid, men at ESM har for små midlar til at marknadane held seg stabile på sikt. Sjefspessimist Nouriel Roubini hevdar at EU igjen «is kicking the can down the road.» Eurointelligence stiller ei rekke vanskelege, men høgst relevante spørsmål til utfallet av toppmøtet (her).

EUs akilleshæl, alle medlemslands vetorett, består. Problemet er ikkje å bli enige på toppnivå (sjølv om det kan vera vanskeleg nok), men å få med seg parlamenta og veljarane. I dette tilfellet kjempar ein også mot klokka og ein stagnerande verdsøkonomi. Men toppmøtet viste igjen at når krisa bankar på døra, kan det finnast både vilje og veg. Måtte EU ha ei framleis god krise!

…………………………..

Gode kommentarar etter at eg publiserte ovanståande:

Den innsiktsfulle Wolfgang Münchau (Financial Times Deutschland og Eurointelligence) skreiv 1. juli at Angela Merkel var den eigenlege vinnaren i Brussel. Dette fordi ho klarte å unngå at Tyskland måtte ta på seg større ansvar for kriselandas gjeld. Storleiken på ESM er uendra €500 mrd., noko som Münchau (liksom professor de Grauwe) meiner er altfor lite. Han påpeikar dessutan at bruk av ESM til å rekapitalisera bankar kan koma til å krevja endringar i ESM-traktaten. Dessutan står Merkels nei til euro-obligasjonar «i hennar levetid» fast. Dette får Münchau til å meina at Merkel ikkje meiner alvor med pratet om politisk union og at eurosona ikkje vil overleva. Die Zeits Martin Schieritz er samd med Münchau i dette og at Merkel var vinnaren i Brussel.

EU: Sanningas time nærmar seg

Då EFs stats- og regjeringssjefar med Helmut Kohl og Francois Mitterrand i spissen vedtok Maastricht-traktaten, i desember 1991, tenestegjorde eg ved den norske ambassaden i Bonn. Det var denne traktaten som førte til overgangen frå EF til EU og frå nasjonale valutaer til euroen. Europearen i meg gledde seg over det som skjedde, men innerst inne undra eg meg over korleis politisk logikk kunne overkøyra dei mange, særleg tyske, fagøkonomiske innvendingane. Maastricht-traktaten la grunnlaget for ein «økonomisk og monetær union.» Men han medførte ingen politisk union som kunne bakka opp ØMU, og i røynda heller ingen økonomisk union. Korleis kunne dette gå? Det gjekk då heller ikkje. Det veit vi i dag.

David Marsh skildrar i si bok The Euro. The Battle for the New Global Currency (2011) bakgrunnen for miseren.

Lenge såg det ut til å gå bra. Så bra at til og med tyske sentralbankøkonomar vart omvende. Delvis pga. gunstige omstende og delvis pga. kortsiktige tilpassingstiltak (og i alle fall for Hellas» vedkomande, triksing med tal) konvergerte kjerne-EU-landas økonomi nok til at euroen kunne innførast i samsvar med timeplanen på byrjinga av 2000-talet.

Over evne

Den tilsynelatande økonomiske konvergensen i eurosona, saman med optimistisk politisk retorikk, førte til at alle eurolands regjeringar frå innføringa av euroen og fram til 2009 kunne låna pengar til same rente som Tyskland. I tillegg segla Kina opp som ny økonomisk stormakt med enorme valutareservar. Kina investerte ein god del av desse reservane i Europa, mellom anna for å styrka euroen som internasjonal reservevaluta ved sida av dollaren og fordi USA under finanskrisa 2007-2009 var mindre interessant som investeringsmål.

Dette førte til vekst og entusiasme i eurosona i perioden ca 2001-2009. Men bak fasaden skjedde det i følgje Marsh fatale ting:

  • Euroens one size fits all-rentepolitikk oppmuntra medlemsland med svak økonomi til å leva over evne;
  • Europeiske regjeringar og finansstyresmakter, ikkje minst Den europeiske sentralbanken, viste spektakulært manglande evne til å sjå faresignal og gå til mottiltak før det var altfor seint;
  • Spesielt påfallande var trua på at ØMU i seg sjølv ville føra til utjamning av det aukande underskotet i betalingsbalansen til svake økonomiar. Fordi det såg slik ut dei første åra, oppstod ein sjølvforsterkande prosess der sløsaktige regjeringar, selskap og forbrukarar vart belønna heller enn straffa av finansmarknadane.

Marsh skildrar korleis ein valutaunion utan mogelegheit til devaluering svekka konkurranseevna til svake økonomiar med høg inflasjon, som Irland, Hellas, Spania, Portugal og Italia. Ein euro med ein internasjonal styrke tilsvarande den tidlegare D-marken prisa desse landas varer og tenester ut av internasjonale marknadar. Dei brukte den låge lånerenta til tysk nivå ikkje til å byggja opp produktiv kapasitet, leggja til rette for teknologisk utvikling og til å styrka konkurranseevna, men til å fyra opp under eit sløsaktig forbruk og spekulative investeringar i finansielle instrument og eigedom som seinare stupte i verdi.

Fordi renta i løpet av euroens åtte første år var klart for låg for desse landa, oppstod ein kredittboom som førte til høge vekstratar, men også høg inflasjon, noko som undergrov konkurranseevna ytterlegare. Dette førte i sin tur til aukande underskot på betalingsbalansen som måtte finansierast med nye lån, forutan til eksepsjonelt høg arbeidsløyse.

Olje på eit saktebrennande valutabål

Konkurransedyktige land som Tyskland opplevde samstundes det motsette: lågare vekstratar og lågare inflasjon som førte til endå betre konkurranseevne og større betalingsoverskot, som i sin tur vart ført tilbake som lån til underskotslanda. I følgje Marsh var dette som «å hella olje på eit saktebrennande valutabål.» Den europeiske sentralbanken fanga opp noko av dette, men på langt nær alt, og slo ikkje alarm. Nokre få fagøkonomar kom med åtvaringsrop, men vart overhøyrte.

Det var først under den amerikanske bustadlånkrisa i 2007 at varselklokkene vart høyrlege. Etter 2009 måtte eurolandas regjeringar gå til massive åtgjerder dei var heilt ubudde på og som i følgje Marsh (som er ajour pr april 2011) har medført utgifter som langt overgår den skadeserstatning Tyskland måtte betala etter første verdskrig og den amerikanske Marshall-hjelpa til Europa etter andre verdskrig. Til saman!

Marsh konkluderer at eurosona er avslørt som eit område med

nær permanent økonomisk divergens, forvitrande politisk polarisering og innebygde finansielle ubalansar, låst i ein evig halvskugge mellom von og smerte… Dei fleste europeiske veljarar knyter nå omgrepet «Europa» til upopolær og smertefull omstrukturering…. ØMU-regjeringane har vedtatt å setja av kolossale summar av skattebetalaranes pengar dei ikkje har råd til, til å retta opp interne avvik dei ikkje kan tilsløra, for å støtta opp under eit rammeverk mange meiner ikkje kan stå – i det minst ikkje i si nåverande form.

Euroen overlever

Marsh meiner likevel at det er svært lite sannsynleg at euroen bryt saman og forsvinn. For mykje politisk og økonomisk kapital er investert. Likevel er det stor fare for fragmentering ved at anten sterke eller svake land bryt ut og gjeninnfører ein nasjonal valutapolitikk i ei eller anna form. Kinesisk – og i mindre skala japansk – støtte er på den andre sida framleis ein samlande faktor. Men euroen er blitt ei brikke i eit større spel om global økonomisk makt mellom USA og Kina. Euroen har svekka Europa som global aktør, heller enn det motsette, slik meininga var. Marsh held fram:

Den fellesvalutaen som dukkar opp i vrakgodset etter den europeiske gjeldskrisa vil vera svært forskjellig frå den byggherrane førestilte seg. Motgangen vil splitta heller enn samla byggverket. Det vil oppstå blokker av kreditorar og debitorar som ligg i strid med ein annan. Årevis med dyre og komplekse finansielle støttetiltak, tilsvarande medisinske livreddingsåtgjerder, vil vera nødvendige. Eit Europa i to hastigheiter er blitt ein realitet, med ei nordleg gruppe av relativt integrerte, homogene og samansveisa kreditorland rundt Tyskland og Nederland på den eine sida og på den andre ei meir variert gruppe av hardt ramma debitorar i periferien – Italia, Spania, Portugal, Hellas og Irland. Frankrike, som er politisk og økonomisk nært Tyskland, men samstundes disponert for langvarig strid med tyskarane om drifta av valutaunionen, kjenner seg nervøst klemt mellom dei to gruppene.

Så langt David Marsh.

Tysk ironi

Sett frå tysk ståstad er det mykje ironi ved situasjonen.  Tyskland er landet der økonomane var mest skeptiske til ØMU og er nå også landet som er mest restriktiv til vidtgåande redningstiltak. Men det er også Tyskland som har tent mest på euroen og som derfor bør ha stor interesse av at han overlever. Samstundes er den tyske regjeringa redd for redningstiltak som vil belønna dei landa som har opptredd økonomisk uansvarleg, ved at fellesskapet (i praksis for ein stor del Tyskland) overtar ansvaret for deira gjeld og lettar presset på dei for omstrukturering. Nyordet «moral hazard» er eit diplomatisk uttrykk for denne uroa.

Det er også ironisk at eitt av formåla med Maastricht-traktaten var å sikra eit europeisk Tyskland, ved å binda det gjenforeinte landet fast i ein styrka europeisk union. Nå kan utfallet bli eit tysk Europa, i alle fall når det gjeld økonomisk disiplin.

Det føregår nå eit svarteperspel om euroen, dvs. om kven som tar rekninga (les ein god utjupande analyse her). Frankrikes nye president, Francois Hollande, har kasta seg inn i det. Også den nye greske valkampen er prega av gambling om at Tyskland til slutt stiller opp, i eiga interesse.

Valet av Hollande har gitt ny vind i segla til dei som går inn for å leggja større vekt på tiltak som kan stimulera til vekst og sysselsetting, og ikkje berre på innstramming. Det er klart eit stort behov for økonomisk vekst. Problemet er at det er lite rom for keynesiansk motkonjunkturpolitikk, spesielt i gjeldslanda. Derfor må kreditorlanda, og spesielt Tyskland, trø til med etterspørselsstimulerande tiltak. I det siste har det då også kome signal om tysk vilje til større lønnsvekst og inflasjon. Likevel er det ingen veg utanom at dei kriseramma landa strammar inn, restrukturerer og liberaliserer sin økonomi, slik at han blir meir konkurransedyktig. Dette må til for å skapa langsiktig vekst og sysselsetting.

Angela Merkel og Francois Hollande

Større krise før ny giv

Likevel kjem ein ikkje utanom ytterlegare og meir radikale krisetiltak på EU-nivå uomgjengelege om ein skal unngå eit stort tilbakeslag, slik The Economist påpeikar i ein leiarartikkel om euroen og EUs framtid denne veka. Tidsskriftet meiner EUs val står mellom full oppløysing av euroen og eit stort steg i retning av djupare integrasjon. Det normalt euroskeptiske bladet konkluderer klart: «a limited version of federalism is a less miserable solution than the break-up of the euro».

Spørsmålet er om til og med ein avgrensa fiskalunion er mogleg å få til i tide til å unngå eurokollaps. Eg er redd det må ei endå større krise til før ein kan dela ut korta på nytt.

Konsekvensane er uoverskodelege. Men EU er eit produkt av krig og kriser. Store sprang krev store kriser. La oss vona denne krisa ikkje blir bortkasta. Eg for min del ser ikkje bort frå at Kohl og Mitterrand kan ha innsett at ØMU kunne eller ville føra til eit samanbrot som i sin tur ville munna ut i den politiske unionen dei ikkje fekk til i Maastricht. Une fuite en avant.

Uansett vil Tysklands holdning, og i første omgang til utviklinga i Hellas, igjen avgjera euroens og EUs framtid. Angela Merkel har sjølv peika på kva som står på spel: «dersom euroen sviktar, så sviktar Europa.» Slik sett slår sanningas time for EU rundt 17. juni, då greske veljarar på nytt går til urnene.

Etterord pr. 27.06.2012:

Valutfallet i Hellas utsette «sanningas time» for EU ytterlegare. Dette er ei krise i langsom kino. Men utfallet synest gitt, som eg skriv i dette seinare innlegget. Dessverre.

Afrika og Europa

Ein gong eg sat og venta på seine politikarar i ein møtesal i Nigerias hovudstad Abuja, kom eg i prat med sidemannen. Han var i svart uniform og det viste seg at han var politilege med grad tilsvarande major. Arbeidsstaden var det føderale politihovudkvarteret i nærleiken. Etter at eg hadde presentert meg som norsk ambassadør, spurte han kva eg syntest om utviklinga i Nigeria. Eg prøvde å svara diplomatisk. Då smelte han til: «Nigerias ulukke er at britane trekte seg ut (i 1960). Historia viser at dei sterkaste sivilisasjonane overlever. Vi afrikanarar greier ikkje overgangen til eit moderne samfunn på eiga hand. Europa burde ha blitt i Afrika.»

Ingen «big man» i Afrika er presis; dess viktigare ein er, dess seinare kjem ein. Dessutan heitte det jo at «you Europeans have watches, we Africans have time». Så politilegen og eg fekk god tid til diskutera hans høgst politisk ukorrekte påstand. Eg prøvde å antyda at gjort var gjort og at dessutan er nasjonal suverenitet både prinsipielt og praktisk ein føresetnad for modernisering (demokratisk ansvarlegheit, nasjonalt eigarskap og alt det der). Men min historiefilosofisk anlagte nye venn heldt på sitt.

Det var faktisk ikkje første gong eg høyrde slike eller liknande utsegner i Afrika. Aldri offisielt, sjølvsagt, men i fortrulege samtalar – og i nettkommentarar. Offisielt er linja at Europa og Vesten er rota til det meste av det som er gale i Afrika. Først gjennom slavehandelen, så gjennom koloniveldet/imperialismen og utbyttinga som høyrde med det, og etter frigjeringa gjennom underutvikling og avhengigheit (nå kjem heldigvis Kina til unnsetning).

Sjølv har eg kome til at Afrikas utfordringar hovudsakleg har geografiske årsaker. Politiske, økonomiske, sosiale, historiske, klimatiske osv. problem skuldast mest grunnleggande geografisk posisjon: eit separat, enormt kontinent med konstant ekstremver. Det var i det meir tempererte Eurasia det skjedde: livleg kommunikasjon mellom ulike sivilisasjonar førte med seg handel, idéutveksling, utvikling av jordbruk, teknologi, vitskap. I løpet av middelalderen byrja Europa å ta leiinga.

Afrika hadde eit dårlegare utgangspunkt:

”…except in Egypt and other favoured regions, Africa’s ancient rocks, poor soil, fickle rainfall, abundant insects, and unique prevalence of disease composed an environment hostile to agricultural communities” (John Iliffe: Africans. The History of a Continent, Cambridge University Press 2007,  s. 1.)

 

Det lite produktive jordbruket medførte i sin tur låg folketettheit og få byar (historisk har byane vore utviklingssentra). Dette saman med det store ørkenbeltet nord på kontinentet hindra lenge afrikansk medverknad i den livlege kommersielle og intellektuelle utvekslinga i Eurasia. I den grad ein var med (i middelalderen, før europearanes ankomst), var det gjennom islam og slave- og gullhandel. Afrikanarar sør for Sahara oppfann aldri verken skriftspråk eller hjulet (noko av det mest avanserte, var produksjon av superhardt stål, men i liten skala). Men dette skuldast altså ikkje rase eller intelligens, men geografi.

Framleis utgjer lang veg til havet, vanskeleg navigerbare elvar og et tøft klima objektive skranker for mange afrikanarars deltaking i verdensøkonomien.  Dessutan inndelte kolonimaktene kontinentet i økonomisk lite formålstenlege einingar som i dei fleste tilfelle dessutan braut drastisk med lokal tradisjon. Etter uavhengigheita var det med denne bakgrunnen vanskeleg å oppnå stabilitet og utvikling. Mellom anna medverka rivalisering mellom etniske grupper og supermakter til krig og konflikt frå det seine 1960-tallet og utover.

I den grad ein kan tenkja seg dette, trur eg også at utan Europas inntog i Afrika ville dei fleste afrikanarar i dag hatt det mykje verre. Som eg har vore inne på før i denne bloggen, var ikkje det førkoloniale Afrika nokon Edens hage. Levealderen var kort, barne- og mødredødelegheit høg, det var mykje sjukdom, krig og konflikt, og utbreidd slavehandel og slavehald, blant både afrikanarar og arabarar. Det var tradisjonar som vi aldre ville ha tolerert i dag. Afrikansk levealder byrja først å stiga etter introduksjonen av vestleg medisin.

Dermed har eg ikkje sagt at det ikkje er verdifulle sider ved Afrika som har gått tapt, eller at alt europearane gjorde var bra. Tvert i mot. Men det må gå an å sjå like kritisk på afrikanske og andre samfunn som på det europeiske. Arabarar tok til dømes minst like mange afrikanske slavar som europearane, og europearane avskaffa slavehald lenge før arabarane og afrikanarane. Afrika var og er rett og slett langt mindre budd på det moderne, europeisk prega samfunnet enn Europa og Asia.

Min venn politilegen hadde nok rett i historisk sett har nokre kulturar (for ikkje å bruka det belasta ordet «sivilisasjonar») hatt større gjennomslag enn andre og at i eit langsiktig perspektiv treng ikkje det vera berre ille. Men eg har vanskeleg for å tru at han ville ha ønska at europearane hadde overtatt Afrika så fullstendig som dei gjorde med Amerika og Australia.  

Men Afrika er uansett framleis sterkt prega av Europa. Og ennå gir ingen meir bistand, handlar meir med eller investerer meir i Afrika enn Europa under eitt.  Svaret på utfordringane er ikkje å prøva å skru klokka tilbake til verken ein innbilt ideell naturtilstand eller til kolonitida, men større deltaking i den internasjonale arbeidsdelinga. Men ansvaret for det har først og fremst Afrika sjølv. Og akkurat nå ser det jo bra ut; afrikansk økonomi er i sterk vekst. Store delar av Europa derimot slit både med låg vekst og høg arbeidsløyse. Kanskje det er Afrika og Asia, og ikkje Europa, som har framtida for seg? (Slapp av, det trur eg ikkje!)

EU-krisa held fram

Rating-byråa Moody’s, Fitch og Standard & Poor’s er ikkje imponerte over utfallet av EU-toppmøtet sist veke. Dei meiner møtet ikkje kom med effektive nye tiltak mot krisa EUs økonomiske og monetære union er på veg mot. Marknadane har også reagert negativt. Nyheitstenesta EUobserver var ikkje sein med å stadfesta at det kan bli mykje offentleg debatt om den nye euro pluss-traktaten i mange EU-land. Ikkje berre i Irland, men også mellom anna i Danmark er det alt snakk om ny folkerøysting. I tillegg skal IMF-finansieringa av redningspakken vera i ferd med å rakna etter motstand frå mellom anna sentralbankane i Estland, Tsjekkia og Tyskland. I dagens Financial Times skriv Stephen King om «Why the eurozone deal will fail«. I Storbritannia er statsminister David Cameron likevel utsett for massiv kritikk for å ha avvist euro pluss-forslaget. Her på berget var finansminister Sigbjørn Johnsen søndag «positiv til ny EU-plan«. Elles har eg sett påfallande lite analyse av konsekvensar for Noreg og EØS-avtalen av planen, jamfør kva eg skreiv i forrige innlegg. Faktisk ingenting. Kanskje ein meiner det ikkje blir nokon ny traktat.

Nytt EU-tog utan Storbritannia: Euroen er bombe i lasta

Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso på EU-toppmøtet denne veka. © European Union, 2011

EU har lagt bak seg nok eit krisetoppmøte. Det er historisk at det store fleirtalet medlemsland steig på eit nytt høghastigheitstog med Tyskland og Frankrike som lokomotiv, mens Storbritannia stod igjen på perrongen.  Men euroen er med som ei bombe i bagasjevogna. Om bomba går av, vil truleg visa seg om kort tid. I så fall sporar det flotte nye toget av lenge før det kjem i ordentleg fart.

(Oppdatert 15.12.2011) Svært mykje kan seiast om utfallet av toppmøtet. EUs eigen informasjon kan du lesa her. Sjå spesielt ordlyden i erklæringa frå eurolandas stats- og regjeringssjefar. Eg meiner at det viktigaste som skjedde er følgjande:

  • Det skal koma ein ny, separat «euro pluss»-avtale utanom det eksisterande EU-traktatverket. Den nye avtalen skal ha meir robuste reglar for kor stort (dvs. lite) underskot deltakarlanda kan ha på sine statsbudsjett og kor stor gjeld dei kan ta opp. I tillegg kjem retningslinjer for sanksjonar mot overtredarar, overvaking, krisefond og liknande. Mykje gjenstår å avklara, mellom anna kva rolle Europakommisjonen og Europadomstolen vil ha i det nye systemet. Dette blir ikkje enkelt.
  • Den nye avtalen vil vera open for alle nåverande medlemsland, men vil  i utgangspunktet gjelda dei 17 landa som pr. i dag har euro som fellesvaluta. Ordlyden i erklæringa om dette er: «Considering the absence of unanimity among the EU Member States, they decided to adopt them through an international agreement to be signed in March or at an earlier date. The objective remains to incorporate these provisions into the treaties of the Union as soon as possible. The Heads of State or Government of Bulgaria, Czech Republic, Denmark, Hungary, Latvia, Lithuania, Poland, Romania and Sweden indicated the possibility to take part in this process after consulting their Parliaments where appropriate.»
  • David Cameron er dermed den einaste regjeringssjefen som har sagt seg uvillig til å delta. Men truleg vil det oppstå strid om deltaking i mange EU-land, og i alle land vil nasjonale parlament måtta gi sitt samtykke. Eg har vanskeleg for å tru at dette kan gå så fort som det vart påstått på toppmøtet, dvs.at den nye traktaten blir vedtatt på toppmøtet i mars. Det dreiar seg om overføring av ein god del nasjonal suverenitet, og all erfaring tilseier at dette fører til lang og hard debatt. Ikkje minst kan det gode, gamle EU-landet Nederland igjen bli ein torpedo.
  • For euroens overleving på kort sikt blir det viktig korleis finansmarknadane vurderer utfallet av toppmøtet. Eg ville bli overraska om dei slår seg til ro med dette. Viss ikkje, blir det avgjerande kor langt den Den europeiske sentralbanken er villig til gå. Mykje talar for at det går mot eit endespel der det blir opp til sentralbanken å redda euroen med støttekjøp av statsgjeld (populært sagt å la seddelpressa gå). I så fall vil nok banken måtta visa korta heller før enn seinare. Store statslån forfell alt tidleg i 2012. Dersom euro-samarbeidet bryt saman, må EU tilbake til teiknebrettet. Konsekvensane er uoverskodelege i dag.
  • I Noreg har vi halde orden i eige hus. Det hadde vi sikkert også klart om vi hadde vore med i EU, til og med om vi hadde hatt euro som betalingsmiddel (sjå på Finland). Vi hadde måtta stilt opp med større redningsmidlar enn nå, men det hadde vi også hatt råd til. Slik det er nå, observerer vi frå sidelinja. Men vi blir sjølvsagt sterkt berørt av det som skjer. To scenario avteiknar seg:
  • Dersom euroen overlever og ein ny euro pluss-avtale kjem på plass, vil framleis den indre marknaden liggja i botnen. Dermed vil EØS-avtalen bestå. Men fordi den indre marknaden truleg vil vera endå tettare knytt til den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som euro pluss-avtalen regulerer, vil det bli endå vanskelegare for EØS-avtalen og dermed for Noreg å henga med. Vi vil dessutan i utgangspunktet stå utan nokon avtale med den nye, indre kjernen i EU. EU går inn i ein ny, endå meir overnasjonal fase og Noreg blir ytterlegare marginalisert.
  • Dersom euroen bryt saman, er alt opent. Vi kan i beste fall stå igjen med dagens EU minus ØMU, noko som i utgangspunktet ivaretar EØS-avtalen. Men truleg vil eit eurokræsj føra til atskilleg meir turbulens i EU, med uføreseielege følgjer for Noregs avtalar. EUs merksemd vil i alle fall ikkje først og fremst bli retta mot Noreg, Island og Liechtenstein. Respekterte kommentatorar som Wolfgang Münchau i Financial Times meiner ein ny europluss-traktat vil føra til at det nåverande EU bryt saman sjølv om euroen overlever. Då fell sjølvsagt også heile Noregs avtaleverk med EU bort, og vi må byrja heilt på nytt.
  • EU er uansett i støypeskeia igjen, og det meir enn nokon gong sidan Messina-konferansen i 1955. Det meiner eg er det viktigaste signalet frå toppmøtet i Brussel denne veka.

For ordens skuld: eg arbeider ikkje med EU-spørsmål i UD, og synspunkta over står heilt ut for mi egia rekning.

Kina i Afrika: Nykolonialisme eller ny økonomisk verdsorden?

Kinesisk byggeverksemd i Afrika

25. november heldt eg eit føredrag om temaet over for eit studentnettverk for Afrika på NTNU i Trondheim.  Under følgjer presentasjonen og talemanuset eg brukte. Les gjerne presentasjonen først.

Presentasjon: Tigers and Lions. Is Asia helping Africa take off economically?

  • Kinas engasjement i Afrika avspeglar den raske utviklinga i Kina sidan Maos død. Landet har hatt over ti prosent årleg økonomisk vekst dei siste tjue åra. Også India satsar i Afrika, men Kinas handel med og investeringar i Afrika er over dobbelt så stor som Indias, og veks raskare.
  • Kinas engasjement i Afrika veks langt raskare enn OECD-landas.  Dermed aukar Kinas innverknad på afrikansk politikk og økonomi både absolutt og relativt.
  • Samla sett er likevel Europas og USAs del av den totale bistanden til, handelen med og investeringane i Afrika framleis monaleg større enn både Kinas og andre nye aktørars. I alle fall som bistandsgjevar i vanleg forstand vil såkalla tradisjonelle aktørar under eitt også vera klart størst i overskodeleg framtid.
  • Det er grunn til å tru at utviklinga i Kinas og andre vekstøkonomiar har medverka monaleg til den økonomiske framgangen i Afrika dei siste åra.
  • Ein hovudgrunn til den afrikanske økonomiske veksten er auka asiatisk etterspørsel etter afrikanske råvarer og innanlandsk forbruk. Stigande råvareprisar fører til større eksportinntekter for mange afrikanske land. Men også investeringar og bistand frå nye aktørar medverkar til vekst i Afrika.
  • Kinas satsar breitt og langsiktig i Afrika. Beijing meiner Afrika har eit stort, unytta potensial på mange område som kinesiske investeringar, lån, teknisk ekspertise og forretningsmetodar kan vera med og utvikla til gjensidig fordel. Slagordet er ”vinn-vinn”.
  • Økonomiske interesser er den viktigaste drivkrafta bak den kinesiske satsinga i Afrika. Afrikas store førekomstar av strategiske råvarer, og spesielt olje, er særleg viktig.  Om lag ein tredel av Kinas oljeimport kjem frå Afrika, hovudsakeleg frå Angola, Nigeria og Sudan. Meir enn 80 prosent av koboltimporten kjem frå Afrika. Også afrikansk tømmer og krom er viktig for Kina.
  • Når det gjeld investeringar, er utbygging av fysisk infrastruktur (vegar, jernbane, hamner, flyplassar, telekommunikasjon, vasskraftverk, bygningar, idrettsstadia osv.) og tilrettelegging for næringsutvikling sentrale innsatsområde for Kina i Afrika. Men kinesarane fremjar i ein viss grad også arbeidsintensiv småindustri i Afrika, ikkje minst gjennom særskilte økonomiske frisoner oppretta etter kinesisk førebilete. I tillegg satsar kinesarar på produksjon av matvarer for eksport i Afrika.
  • Men Afrika er også politisk viktig for Kina. Delvis gjeld det å fremja eitt Kina-politikken, det vil seia å unngå at afrikanske land godkjenner Taiwan. Og delvis gjeld det å byggja ”sør-sør-solidaritet” med kinesiske interesser i internasjonale fora, til dømes i FN, WTO, G20 og i klimaforhandlingane.
  • Det kinesiske engasjementet blir i stor grad møtt med opne armar i Afrika. Afrikanske regjeringar er spesielt positive, men også mange vanlege afrikanarar set pris på Kina.
  • Men nokre stader, og spesielt i Zambia, har kinesisk verksemd blitt ei politisk stridssak. Kinesiske selskap er tungt inne i Zambia, og særleg i gruvedrift. Mange tilfelle av dårlege arbeidsvilkår og arbeidskonfliktar.
  • Som frivillige organisasjonar, media og forsking peikar på, er det lite tvil om at kinesarar framleis har vore involverte i tvilsam verksemd i Afrika, til dømes korrupsjon, ulovleg hogst, jakt og fiske. Når det gjeld krav til arbeidsmiljø, samfunnsansvar og miljøomsyn er det grunn til å tru at kinesisk praksis framleis ligg monaleg etter internasjonal standard. Kinesiske selskap følgjer ikkje vanlege internasjonale reglar for anbud, byggeleiing og generell kvalitetssikring. Eitt problem med dette er at konkurransen blir svekka, inkludert frå norske leverandørar. Kina er dessutan ein våpenleverandør til konfliktområde i Afrika, som Kongo (DRC), Zimbabwe og Sudan/Darfur.
  • Men vestlege aktørar er ofte blitt kritiserte for liknande forhold. Store delar av også vestleg støtte (bistand, lån, investeringar osv.) går til afrikanske land som ligg etter når det gjeld demokrati, menneskerettar, korrupsjon, miljø, arbeidsstandardar osv. USA og Europa eksporterer også våpen i stor stil til Afrika.
  • Trass i at kinesisk konkurranse til dels går ut over afrikansk produksjon, har vi også grunn å tru at kinesiske investeringar skaper arbeidsplassar for afrikanarar. Kinesiske (og indiske) firma produserer dessutan i større skala,  på fleire område og høgare i verdikjeda enn afrikanske bedrifter hittil har gjort. I tillegg medverkar kinesiske styresmakter som nemnt til større investeringar i fysisk infrastruktur enn før, noko som gir synlege resultat på bakken. Særleg utbygging av samferdsel er kritisk på eit kontinent med dårleg transportnett, spreidd busetjing og mange kystlause land. Det same gjeld satsing på kraftproduksjon.
  • Også med omsyn til kåra for demokrati, menneskerettar og godt styresett i Afrika skal ein vera varsam med å trekka for raske konklusjonar. Kina er slett ingen stor pådrivar for demokrati og menneskerettar, men det ser heller ikkje ut til at det veksande kinesiske engasjementet i Afrika fører til dårlegare styresett eller meir korrupsjon.
  • Når det gjeld opphoping av ny gjeld til Kina, har vi heller ikkje haldepunkt for å fastlå at kinesisk långjeving skaper ny afrikansk avhengigheit. Mykje av gjelda blir etter kvart avskriven.
  • Dessutan synest kinesiske styresmakter nå å koma kritikarar i møte på ein del område:
    • Ikkje minst er dei blitt meir opptekne av å motarbeida korrupsjon og av å ta miljø- og samfunnsansvar. Til dømes nyttar den kinesiske eksport- og importbanken (Exim Bank) nå europeiske konsulentselskap som finske Pöyry til å utarbeida miljøkonsekvensanalysar for mest alle sine prosjekt i Afrika.
    • Kina har underskrive Paris-erklæringa om bistandseffektivitet, og deltar i ei arbeidsgruppe om utviklingspolitikk med OECD/DAC.  Press frå øvste kinesiske hald kan ha vore utslagsgjevande for at Sudans regjering godtok ein AU/FN-fredsstyrke for Darfur i 2007. Noreg har nå ein god dialog med Kina om utviklinga i Sudan, der kinesiske selskap har investert tungt i oljeproduksjon. Kina har i aukande grad medverka til fredsoperasjonar i Afrika, og deltar også i den internasjonale marineinnsatsen mot sjørøveri utanfor Somalia.
  • Frå norsk side opprettheld vi nivået på engasjementet vårt i Afrika, og satsar til dels komplementært med Kina. Vårt samarbeid med afrikanske partnarar om godt styresett, demokrati, menneskerettar, helse, utdanning, kvinner og barn, miljø, klima og rein energi blir berre endå viktigare sett i lys av nye aktørars satsing på infrastruktur, næringsutvikling og handel.
  • Erik Solheim 26.08.2010: ”Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frivillige organisasjoner og andre uttrykke bekymring om Kina i Afrika. Er dette et problem? Det er snakk om land som helt frivillig utsetter seg for dette. Ja, Kina gjør mange ting utfra sin egeninteresse, men troverdigheten i forestillingen om at vi europeere kommer til Afrika med en bistand blottet for egeninteresser, er ikke videre stor. Etter min oppfatning er det Kina gjør i Afrika i all hovedsak bra. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en dialog med kineserne og kritisere dem der vi er uenige.”
  • Oppsummering/konklusjon:
    • Langvarig økonomisk vekst i Afrika
    • Kina og andre utviklingsland bidrar. Reflekterer at ny økonomisk verdsorden utviklar seg.
    • Sårbar vekst i stor grad basert på råvarer og forbruk. Afrika er på veg, men har langt igjen. Treng breiare og djupare vekst, industrialisering, større produktivitet og fleire arbeidsplassar.
    • Framleis svært avhengige av utviklinga i verdsøkonomien, og nå spesielt av Kina (vis siste lysark).
    • Ny økonomisk krise i verda vil ramma både Kina og Afrika.