Bernt Hagtvet og freden i Westfalen

Bernt Hagtvet ønskjer i Dag og Tid 22.-26. april «velkomen til den vedunderlege nye verdssorden» som Russland og Kina fremjar. I ingressen spør han: «Er dette framtida? Diktaturlanda slår seg saman, Orwells framtidsdystopi slår til, og freden i Westfalen i 1648 er vår eiga framtid».  Eg har ingen problem med Hagtvets åtvaring mot verda Putin og Xi drøymer om. Det er hans omtale av freden i Westfalen i denne samanheng eg synest er underleg.

Måleri av Gerard ter Borch – Geheugen van Nederland : Home : Info : Pic, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=337672

Hagtvet utdjupar: «Vi anar konturane av ein restitusjon av grunndraget ved freden i Westfalen etter religionskrigane i 1648: nasjonal innestenging. Då vart det slutt på innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt. Statane vart lukka einingar i eit system av skiftande alliansar utan noko normverk til regulering av framferd, og altså utan menneskerettslege krav til staten».

Offisielt går Russland med støtte frå Kina og ein del andre land inn for ein «multipolar, rettferdig og demokratisk verdsorden», som utanriksminister Lavrov uttrykte det i møte med sin kinesiske motpart i Beijing 30. mars i år. Det er uklart kva dette betyr, anna enn at det må vera ei meir illiberal verd som ikkje er dominert av Vesten og der Russland og Kina har langt meir makt enn i dag. Det er tydelegvis også ei verd der stormakter som Russland og Kina har rett til innverknadssfærar rundt seg, det vil seia kan setja grenser for suvereniteten til det russarane kallar «det nære utland».

Men det var ikkje dette freden i Westfalen handla om. Den tradisjonelle oppfatninga, som Hagtvet uttrykker, er at Westfalen-traktatane knesette nettopp prinsippet om territorial suverenitet og ikkje-innblanding i Europa. Russlands invasjon av det suverene landet Ukraina er stikk i strid med dette.

Men i seinare år har historikarar revidert si oppfatning av Münster- og Osnabrück-avtalane. Dei peikar på at freden primært innebar endringar i konfesjonelle og konstitusjonelle forhold i Det heilage romerske (tyske) riket og ikkje hadde den tydinga for suverenitetsprinsippet som mange har meint.  

Konfesjonen i dei einskilde rikslanda vart låst til stoda 1. januar 1624, kalvinistar fekk same rettar som lutheranar, minoritetar fekk rett til å praktisera sin konfesjon dersom dei hadde gjort det i 1624, og alle konfesjonelle stridsspørsmål skulle løysast gjennom forhandling i Riksdagen, ikkje krig.

Landfyrstane og stendene fekk styrka si stilling i høve til keisaren, men (i motsetnad til den tradisjonelle oppfatninga) ikkje i den grad at rikslanda vart suverene, keisaren ein rein symbolfigur og Riket handlingslamma. Freden i Westfalen gjorde det tvert om mogleg for keisarmakta å styrka seg i komande år. I tillegg stadfesta freden at Sveits og Nederland var uavhengige statar.

Freden i Westfalen skapte langvarig fred og stabilitet i Sentral-Europa og var eit viktig steg på vegen (men ikkje meir) mot eit sekulært europeisk system av suverene statar basert på religiøs toleranse, ikkje-innblanding og maktbalanse. Traktatane medverka såleis til å utvikla både folkerett og menneskerettar.   

Utgangspunktet for religionskrigane var elles som kjent at kyrkjereformatorar som Luther og Calvin ikkje lenger ville godta paven som kristenheitas øvste religiøse styresmakt. Fredsordninga galdt såleis ikkje «innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt» (mi utheving), og kom dessutan til å setja grenser for pavens makt berre i protestantiske delar av det tyske riket.

Denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 6.-12. mai 2022.

Vårt problem med å forstå Russland

Professor Øyvind Økland ved Høgskulen i Volda spør i eit innlegg i Dagsavisen 31. mars om det er propaganda eller trekk ved den russiske «folkesjela» som forklarar at det store fleirtalet av russarar støttar president Putins invasjon av Ukraina. I sitt forsøk på svar viser han til kulturforsking som tilseier at «russere har større maktavstand enn mange andre land i Vesten» og at Russland er meir prega av «maskuline» verdiar enn til dømes Noreg. Økland er inne på noko viktig, men prøver ikkje å forklara sine funn. Dette er symptomatisk for ei utbreidd vegring mot å ta inn over seg kva som faktisk har skjedd med Russland og russarane. Vi vil jo så gjerne tru det beste om alle, og det som Russland nå gjer i Ukraina er så ufatteleg.

Vasilij-katedralen i Moskva, bak monumentet over Minin og Posjarskyj. Forsidebilde til Olga Kuzmina The «Russian World»: Russia’s Soft Power and Geopolitical Imagination — Washington: Center on Global Interests, 2015.

Vårt problem med å forstå russarane botnar i at russisk politisk kultur er vidt forskjellig frå vår. Russarane lever så å seia i ei anna verd. Mykje av norsk, europeisk og vestleg identitet er dei seinare tiåra blitt stadig meir prega av radikalt liberale, «postmoderne» verdiar (antiimperialisme, postkolonialisme, antirasisme, LHBT-likestilling osv.).

Derimot er altfor mange russarar, godt hjelpte av offentleg sensur og løgnaktig propaganda, blitt hengande igjen i det ein i beste fall kan kalla eit «moderne» verdssyn frå 1800- og første halvdel av 1900-talet, prega av autoritarisme, stormaktstenking, nasjonalisme, imperialisme og anna tankegods som vi nå oppfattar som høgreradikalt.

Årsaka til dette er forskjellar i grunnleggande samfunnstrekk som geografi, historisk erfaring, religion og økonomi. Propaganda fungerer berre når han kan spela på lag med slike faktorar. Putin har fått så stor makt fordi han sym som fisken i det tradisjonelle russiske politisk-kulturelle vatnet, som han samstundes piskar opp så godt han kan.

Geografien har lagt til rette for russisk imperialisme fordi Russland oppstod i Eurasia, eit enormt sletteland med få naturgjevne grenser anna enn Nordishavet, Svartehavet og Stillehavet. Ei pregande historisk erfaring for russarane er den enorme russiske ekspansjonen som byrja på 1500-talet.

Tsarriket okkuperte raskt og brutalt uhorvelege landområde med etnisk og religiøst svært varierte folkesetnader, under streng kontroll av den eineveldige herskaren i Moskva. Den russiskortodokse kyrkja overtok samstundes den bysantinske tradisjonen for kvasireligiøs hylling av keisaren, framstilte Moskva som «Det tredje Roma» og fremja førestillinga om eit «Heilagt Russland» som skulle frelsa verda.

Ei rekke omstende gjorde samstundes at Russland vart verande fattig, med ein enorm, undertrykt, analfabetisk underklasse og ein liten, rik overklasse. Den vesteuropeiske opplysningstida gjorde lite inntrykk.

Den russiske revolusjonen førte til økonomisk, men slett ikkje politisk utjamning. Han knuste derimot den beskjedne middelklassen som kunne ha ytt motstand mot «proletariatets diktatur».

Sovjetunionen overtok tsarrikets enorme landområde og fekk på grunn av andre verdskrigen også kontroll over det meste av Baltikum, Sentral- og Aust-Europa. Stalins armear medverka avgjerande til å slå Hitler-Tyskland, men med ein menneskeforaktande bruk av vanlege folk som kanonføde. Stalin sjølv gjekk i Ivan den grusommes fotspor som «den raude tsar».

Det var hans ansvar at millionar ukrainarar døydde av svolt på 1930-talet. Det sovjetiske kommunistpartiets «demokratiske sentralisme» vart eit skalkeskjul for einmanns- eller fåmannsvelde. Sensur stengte ute dei fleste impulsar frå det frie Vesten, som propagandaen framstilte som eit dødeleg trugsmål.

Tilløp til liberalisering og demokratisering skjedde berre ca. 1906–1914 og så ca. 1985–1993. Etter oppløysinga av Sovjetunionen i 1991 klarte ikkje russarane å finna ein ny, demokratisk nasjonal identitet tilpassa nye realitetar. Noko oppgjer med den russiske stormaktsnasjonalismen frå tsar- og sovjettida skjedde aldri.

Etter Jeltsins bombardering av parlamentet i Moskva i 1993 og invasjonen av Tsjetsjenia i 1994 sklei Russland derimot sakte, men sikkert tilbake i det gamle autoritære, nasjonalistiske og imperialistiske sporet. Mens den vestorienterte Gorbatsjov førestilte seg «ein felles europeisk heim» har eit stadig meir autokratisk og brun-raudt-kvitt Putin-regime, særleg etter 2012, propagandert ein reaksjonær og revisjonistisk russisk nasjonalisme-variant kalla «eurasianisme».

Denne ideologien har hatt den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin som viktigaste profet og ser Russland ikkje som ein «nasjonalstat», men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans».

Ifølgje boka er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».

Putin har nærast sitert frå Dugins bok ei rekke gonger. I ein tale i 2013 omtalte han til dømes Russland som «sivilsasjonsstat», langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon.

Den eurasiske unionen (som vart etablert året etter) skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd. Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

Det er i lyset av denne visjonen ein må lesa Putins historiske essay om Ukraina frå i fjor. Han fornektar eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg til dekadent og avfeldig.

Dette «råtne» (postmoderne) Europa strider ifølgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen står for.

Men for å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt må Russland, Ukraina og Kviterussland først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap. Denne «unionen av broderfolk» skal vera kjernen i det nye Eurasia.

Prosjektet er daudfødt utan Ukraina. Ukraina var ikkje berre den største sovjetrepublikken etter den russiske, men har nå også «stole» dei første fem hundreåra av den «allrussiske» historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket), som er så viktige for Putins og dei fleste russarars russlandsidé. Derfor  han få kontroll over Ukraina, tilsynelatande for ein kvar pris.

Det er dette tankegodset som etter mitt syn best forklarar Russlands utanriks- og militærpolitiske kurs under Putin, inkludert allergien mot Nato-utviding og invasjonen av Ukraina.

Zbigniew Brzezinski skreiv med rette i «Foreign Affairs» i 1994 at «Utan Ukraina sluttar Russland å vera eit imperium, men med Ukraina underordna og undertrykt blir Russland automatisk eit imperium».

Men som Brzezinski la til: «Russland kan vera anten eit imperium eller eit demokrati, men ikkje begge deler på same tid».

……………………

Denne artikkelen stod på trykk i Dagsavisen 12. april 2022.

Kjelder (ikkje nemnt i Dagsavisen): Brzezinski 1994; Dugin 1997, Clover 2016; Kotkin 2022; Kuzio 2022; Ostrovsky 2015/2017; Plokhy 2017; Putin 2013, 2021.

Putins kamp mot Vesten

«Russerne er ikke kollektivt skyldige i Putins krig», var overskrifta over eit innlegg av sju norske russlandsekspertar i Aftenposten nyleg. Ja, det er klart Putin er den hovudansvarlege. Men han hentar dessverre legitimitet for invasjonen av Ukraina i ein imperialistisk nasjonalisme med lange historiske røter og brei oppslutnad i det russiske samfunnet. I så måte er dagens russarar like kollektivt ansvarlege for Putins invasjonar som den tidas tyskarar var for Hitlers invasjonar før og under andre verdskrigen. Å fråskriva russarane kollektiv skuld kan hindra dei i ta eit oppgjer med nasjonalisme og krigsbrotverk etter krigen slik tyskarane har gjort. Og utan det blir Russland verande eit trugsmål mot Europa og verda.

Ilja Glazunovs maleri Det evige Russland (over), også kjent som Hundre seklar, frå 1988 samanfattar på mange måtar Putin-regimets russlandsidé. Professor Erik Egeberg skildra i 1990 (i eit forord til eit nyopplag av Erik Krags bok Kampen mot Vesten i russiske åndsliv frå 1932) bildet slik: «Fremst en rekke helgener med skinnende glorier, isprengt enkelte andre skikkelser som Gogol, Dostojevskij og Tolstoj, og bak dem en mektig strøm av berømte russere: Tsjajkovskij, Suvorov, Peter den Store, Sjaljapin osv. Bakerst reiser Moskvas Kreml seg, og på tårnene kneiser den gamle tvehodede russiske ørn, ikke sovjetstjernen. Og midt i det hele – et enormt krusifiks. (…). Lenin, Trotskij og Stalin, der er med alle sammen, men bare som en sidestrøm ytterst i randen.»

Det store fleirtalet av russarar har hittil støtta Putin og hans nasjonal-imperialistiske prosjekt:

  • Putin er like «demokratisk» vald som Hitler var – så mange russararar har røysta på han at hans valsigrar ikkje berre kan skuldast manipulasjon (53 prosent i 2000, 72 pst. i 2004, 64 pst. i 2012, og 77 pst. i 2018).
  • To tredelar av russarane meinte, som Putin nå, at oppløysinga av Sovjetunionen i 1991 var eit tragisk feilgrep.  
  • Eit stabilt fleirtal på 82-84 prosent av spurte russarar har i følgje Levada-senteret sidan 2014 støtta okkupasjonen av Krim.
  • I 2014-15, på høgda av den russisk-ukrainske krigen, støtta i snitt 60 prosent av respondentane dei russiske «frivillige» (i realiteten nasjonalistiske leigesoldatar) som kjempa i Donbas.
  • 53 prosent støtta i 2021 utskiljinga av dei to «folkerepublikkane» Luhansk og Donetsk frå Ukraina. Berre 26 prosent meinte dei burde bli i Ukraina. 
  • Eit klart fleirtal av russarane støtta også den siste, store invasjonen av Ukraina – 58 prosent i følgje ei meiningsmåling offentleggjort 8. mars. Berre 23 prosent av dei spurte var mot.

Grunnproblemet er at russarane ikkje har klart å finna ein ny, demokratisk nasjonal identitet tilpassa nye realitetar etter at Russland, Ukraina og Belarus vart suverene statar. Noko større oppgjer med den russiske stormaktsnasjonalismen frå tsar- og sovjettida skjedde aldri. I staden har eit stadig meir autokratisk og brun-raudt-kvitt Putin-regime, særleg etter 2012, propagandert ein reaksjonær og revisjonistisk russisk nasjonalisme-variant kalla «eurasianisme».

Med den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin som viktigaste profet ser eurasianismen Russland ikkje som ein «nasjonalstat», men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans». Ifølgje boka, som er blitt spesielt populær i dei russiske tryggingstenestene (Putins viktigaste maktgrunnlag), er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».  

Som Clover peikar på, har Putin sjølv nærast sitert offentleg frå Dugins bok ei rekke gonger. Til dømes omtalte han i ein artikkel i 2012 Russland som «sivilsasjonsstat». Han gjentok uttrykket i ein Dugin-inspirert tale året etter, der han også langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon. Den eurasiske unionen skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd . Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

Det er i lyset av denne visjonen ein må lesa Putins historiske essay om Ukraina frå i fjor. Han fornektar eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg mot dekadent og avfeldig. Dette «råtne Europa» strider i følgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen eigenleg står for.

Men for å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt må Russland, Ukraina og Belarus først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap basert på tradisjonelle kristen-ortodokse verdiar (ofte tenkt som Det heilage Russland). Denne «ævegamle unionen av broderfolk», ei formulering Putin fekk inn i den reviderte fedrelandssongen alt i 2000, skal vera kjernen i det nye Eurasia. Rammene for ei slik ny, post-sovjetisk supermakt kom på plass i 2014 gjennom stiftinga av Den eurasiske økonomiske unionen. Eit anna viktig verktøy med same imperialistiske formål er elles den statsstøtta organisasjonen Den russiske verda, som fremjar fellesskap mellom etniske russarar og russisktalande overalt i verda.

President Putin innviar monumentet over Sankt Vladimir den store i Moskva i 2016 (over). Kyiv/Kiev-riket, som både Russland og Ukraina reknar som si første statsdanning, vart kristna gjennom dåpen av Vladimir i 988. Foto: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0

Det er dette tankegodset som etter mitt syn best forklarar Russlands utanriks- og militærpolitiske kurs under Putin. Men prosjektet er daudfødt utan Ukraina. Ukraina var ikkje berre den største sovjetrepublikken etter den russiske, men har nå også «stole» dei første fem hundreåra av den «allrussiske» historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket), som er så viktige for Putins russlandsidé. Derfor han få kontroll over Ukraina, tilsynelatande for einkvar pris.

Zbigniew Brzezinski skreiv med rette i Foreign Affairs i 1994: «Utan Ukraina sluttar Russland å vera eit imperium, men med Ukraina underordna og undertrykt blir Russland automatisk eit imperium». Men prosjektet er også uråd å gjennomføra med eit liberalt Russland. Som Brzezinski la til: «Russland kan vera anten eit imperium eller eit demokrati, men ikkje begge deler på same tid».

Derfor er Putins krig mot Ukraina også ein krig mot det demokratiske, liberale og progressive Europa, ja mot fridom og sjølvråderett i det heile. Ukrainaranes kamp er vår kamp. Russland må ikkje berre trekkja seg ut av Ukraina. Russarane må også kvitta seg med Putin, ta farvel med sin imperialistiske og nasjonalistiske arv og gjenreisa demokratiet. Først då får vi varig fred i Europa og ei meir stabil verd.

………………………………………………………………….

Kjelder: Brzezinski 1994; Egeberg i Krag 1932/1990; Dugin 1997, Clover 2016; Kotkin 2022; Kuzio 2022; Plokhy 2017; Putin 2011, 2012, 2013, 2021; Levada-senteret. For ein dokumentasjon av vanlege russarars eigne tankar om det forvirrande landet dei har levd i, tilrår eg Svetlana Aleksijevitsj» Slutten for det røde mennesket – tiden second hand, Kagge forlag, 2015.

Ein kortare versjon av denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 17. mars 2022.

Kva betyr det å vera europear i dag?

Europa gjennomgår ei identitets- og legitimitetskrise. I ei verd prega av nasjonalistisk populisme, ei pågåande flyktningkrise, ein stadig meir utstabil neoliberal verdsorden, klimakrise og koronapandemi må europearane på nytt ta stilling til kva det skal bety å vera europear.

Det hevdar Shane Weller, professor i samanliknande litteratur ved universitetet i Kent, i si nye bok The Idea of Europe. A Critical History (Cambridge University Press, 2021). For å bidra til offentleg ordskifte om kva vi nå bør meina med orda «Europa» og «europear» gjer Weller i boka ein omfattande analyse av Europa-idéens historie, sterkt inspirert av postmoderne, kritisk teori.

Weller meiner diskursen om Europa gjennom tidene har vore prega av tre vedvarande fordommar: 1) eurosentrisme: «europeisk sivilisasjon skuldar ikkje resten av verda noko som helst»; 2) eurosuprematisme: «europeisk sivilisasjon er overlegen alle andre»; og 3) eurouniversalisme: «europeisk sivilisasjon bør tena som modell for heile verda» (s. 9, mi omsetjing).

I følgje forfattaren har alle forsøk på å definera «Europa» medført nedvurdering av «den andre», til dømes som «Asia» eller islam. 1800-talets etnologar hylla Homo europaeus som ein overlegen rase, noko som hundre år seinare kulminerte i den nazistiske oppfatninga om det ariske herrefolket og i Holocaust. Europearar har framstilt Europa som den meste avanserte, ofte også som den einaste, «sivilisasjonen» i menneskas historie. Denne idéen, kombinert med politisk og teknologisk innovasjon, gav ifølgje Weller Europa mogelegheit til å leggja store delar av verda under seg, til å føra krigar som kosta millionvis av menneskeliv, til enorme naturøydeleggingar og til folkemord, ikkje berre på jødane i Europa, men også i Afrika, Amerika og Australasia. Det største barbari i verdshistoria har såleis utgått frå «sivilisasjonen» Europa, framheld Weller.

Hans mål er likevel ikkje å ta livet av Europa-tanken, men gjennom idéhistorisk basert kritikk å finna ein versjon som er tilpassa nåtida og framtida. Weller endar opp med å stadfesta at visse «europeiske» verdiar faktisk er overlegne og bør universaliserast, nemleg fridom, demokrati, mangfald og rettferd som politiske ideal og audmjuk sjølvkritikk som erkjenningsideal.

Konklusjonen verkar noko paradoksal på bakgrunn av Wellers omfattande, postmodernistiske dekonstruksjon av tekstar om Europa-tanken i boka, der han knapt finn éin som ikkje er prega av dei tre fordommane han definerer. Ei nærliggande forklaring på denne spagaten er konteksten Weller skriv i.

På den eine sida må han ta omsyn til at postmoderne – i dette tilfellet mest relevant postkolonial –  kritisk teori står sterkt i britisk humaniora og samfunnsvitskap (og endå sterkare i USA, men vi ser det same også i andre vestlege land, inkludert Noreg).

På den andre sida har brexit-debatten ført til at proeuropeiske britiske progressive og liberale har fått eit nytt behov for å kunna forsvara EU og Europa ideologisk. Som det framgår mellom anna av Maria Sobolewska og Robert Fords Brexitland. Identity, Diversity and the Reshaping of British Politics  (Cambridge University Press, 2020), fekk striden om utmelding av EU i 2016 britiske veljarar til å flokka seg i ein euroskeptisk Leave-leir som i stor grad består av etnosentriske, eldre, kvite, mindre utdanna og konservative veljarar, og ein proeuropeisk Remain-leir – liberale, kosmopolitiske, yngre veljarar med universitetsgrad og, ofte, innvandrarbakgrunn. Remainers tapte folkerøystinga fordi dei satsa på rasjonelle økonomiske argument, og Leavers vann fordi dei køyrde ei kjenslebasert identitetspolitisk kampanje.

Det føreligg mange bøker om Europa-tankens historie, men Wellers byr på den mest omfattande, inngåande og oppdaterte gjennomgangen eg har lese. Sjølv om dei tre hovudinnvendingane hans er sjablongaktige og forfattaren gjentar dei for ofte, er den kritiske drøftinga tankevekkande, relevant og aktuell. Dette er derfor ei bok mange samfunns- og historieinteresserte vil ha glede og nytte av. Sjølv sit eg likevel att med ein del innvendingar, spesielt følgjande.

Weller legg dagens moralførestillingar og kunnskapsstand til grunn for sin tilbakeskodande kritikk av fortidas teori og praksis. Til dømes sidestiller han implisitt dei gamle grekaranes forakt for deira dåverande «andre», persarane, med islamofobi i dagens Europa. Det er anakronistisk og villeiande.

Weller konsentrerer heile sin analyse om kva meiningsinnhald europearar av alle slags politiske avskyggingar gjennom historia har lagt i omgrepet «Europa», som om det fortel alt om kva det betyr å vera europear. Det verkar som om han dermed meiner Europa-tankens historie ikkje berre er representativ for, men at idéen også er ein sjølvstendig drivar i, utviklinga av europeisk identitet og idéhistorie, ja europeisk historie i det heile. Mest graverande i denne samanheng er at forfattaren tilslører det faktum at «Europa» heilt fram til moderne tid først og fremst var ein geografisk term utan ideologisk meiningsinnhald.

Fordi han ikkje var knytt direkte til omgrepet «Europa», nemner Weller knapt at Europas lange tradisjon for rasjonalisme, openheit, kosmopolitisme og toleranse oppstod lenge før opplysningstida, i det gamle Hellas og det hellenistiske Nære austen, og vart ført til Vest-Europa av romarane og den kristne kyrkja. Dermed forsvinn også mykje av den breie historiske bakgrunnen for dei verdiane Weller utpeikar som dei beste i europeisk tradisjon. På denne og andre måtar overdriv han dessutan kor fordomsfulle overfor «den andre» europearane har vore gjennom tidene.

Dei fleste menneske i verda vil nok i dag omfamna Wellers «europeiske» verdiar, i alle fall teoretisk. Dei er med andre ord blitt, eller har alltid vore, tilnærma universelle. For å ha aktuell interesse må Europa-tanken knytast til det geografiske Europa og til samarbeid her, først og fremst i EU.

Wellers abstrakte spørsmål om kva det skal bety å vera europear i dag kokar dermed i praksis ned til spørsmål som «kva forhold skal vi ha til EU?», «kva skal EU stå for?», og «kva vil vi med EU?». Då gir det også meir meining å snakka om ei identitets- og legitimitetskrise i eit EU som mellom anna er utfordra av nasjonalpopulisme, underskot på både demokrati og handling, endra maktforhold i verda og migrasjon.

Weller spør eigenleg «kva visjon skal venstresida ha for EU?». Det enklaste svaret på det er «same visjon som for samfunnet generelt.» Utfordringa er å finna ut kva rolle EU bør spela, og korleis, i verkeleggjeringa av denne visjonen. Men Weller har rett i at det trengst gode ideologiske – og emosjonelle – argument for EU, ikkje berre økonomiske og rasjonelle. Særleg i identitetspolitikkens tid.

The European Union: A Worthy Nobel Peace Prize Laureate

Alfred Nobel

Alfred Nobel

The bestowal of the 2012 Nobel Peace Prize on the European Union caused considerable protests and ridicule, not least in Norway. However, in my opinion the Nobel committee’s interpretation of Alfred Nobel’s will was well-founded. «The United States of Europe» was a widely acclaimed long-term goal of the peace movement that inspired Alfred Nobel. For instance, the German peace activist Bertha von Suttner, who suggested the institution of the peace prize to Nobel and who was the first woman to win it (in 1905), supported European union (as appears here).

The Nobel committee writes in the announcement of its decision regarding the 2012 prize that «The [European] union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.» It argues that «The work of the EU represents «fraternity between nations», and amounts to a form of the «peace congresses» to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.»

The American historian Sandi E. Cooper, author of a standard work on the European peace movement between 1815 and 1914,  would agree. The last sentence in her book is: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

In this posting I survey the close historical interrelationship between plans for peace and schemes for European unity, with a particular emphasis on the arguments over Europe of the nineteenth century peace movement. The posting is a translated version of a comment I published in Norwegian just before the 10 December award ceremony in Oslo.

Peace as a European problem

Until the Russo-Japanese war of 1905, the question of international war and peace was primiarly a question of the relatons between European great powers. Europe dominated the world and thus decided whether there was peace or war. Until 1945 large-scale war mainly hit Europe. That partly explains why in Europe war became a public issue at a very early stage.

However, also Roman law and Christian ideology contributed. The Roman empire based its claim to supranational rule on the benefits of a Rome-enforced peace (pax romana). This notion transformed itself into the medieval idea of a supranational Christendom, with the holy Roman emperor as the secular head and the pope as the spiritual guide. One of their most important tasks was to prevent war among Christians.

Due to the advance of Islam in the southeast, culminating with the conquest of Constantinople in  1453, Islam’s parallel retreat in Spain, and the spread of Christianity in the north, completed by the conversion of Lithuania in 1386, Christendom came practically to equate geographic Europe. The incidence of war in Europe grew with the emergence of independent city states and territorial states. The supranational influence of the emperor decreased. The Church developed a theory of just war, but still claimed for the pope a right to condone wars and mediate between states in conflict.

Internal peace and a common front against Islam were the main concerns of the early advocates of Christian unity across the emerging states in Europe. The French publicist Pierre Dubois (?1250-?1312) is often seen as an early supporter of European union. Dubois argued that the pope should relinquish his worldly powers and the imperial dignity be transferred to the king of France. The king should then head a new crusade to the Holy Land. Also Dante Aligheri, pope Bonifatius VIII and Giles of Rome, publishing between 1280 and 1315, are sometimes considered early Europeanists. However, the discourse of all these writers was still fundamentally Christian. None of their plans used the words «Europe» or «European».

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Further political and religious conflict contributed to intensified state-building and advanced a secular, Machiavellian concept of the state.  More people realised that a voluntary federation of sovereign states was necessary to obtain lasting peace. The first modern plan for European union was formulated by the prime minister of the French king Henry IV, the duke of Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), towards the end of the last confessional conflict (the Thirty Years» War, 1618-1648). Sully’s Grand dessein was modern in the sense that it prescribed a political federation of sovereign and equal states to promote peace and joint prosperity, based on permanent borders, interstate negotiations, a balance of power, religious toleration and free trade.

Enlightenment projects for peace and unity

Increasingly frequent and bloody wars during the seventeenth and eighteenth centuries motivated more projects similar to Sully’s. The most celebrated such plans from this Enlightenment period were published by William Penn in 1693, by John Bellers in 1710, and by the abbot of Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) in 1713-1717.

Penn took the (Dutch) United Provinces as his model, whereas Bellers looked to the Helvetic Confederation (Switzerland) and to his own United Kingdom (the English and Scottish crowns were joined in 1707). These democratically inclined thinkers planned a union of constitutionally ruled states. In his Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693), Penn suggested a European parliament to resolve conflicts. The number of votes of the deputies should reflect the economic clout of the member states.

Penn wished to include the Russian and Ottoman empires in his European union. Sully had dismissed such a possibility, as did most later peace theorists. For them, the Russians and the Turks were aliens, representing «oriental despotism». In his Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe Saint-Pierre thus invited only the princes of Christian Europe west of Russia to participate. Every member state should have one vote. Disputes should be resolved by an arbitration award to be decided by majority vote.

The polymath Gottfried Leibniz (1646-1716) presented plans for European peace and unity too. The Lutheran Leibnitz advocated Christian unity and co-operated with Protestant and Catholic princes as well as the Habsburg-Roman emperor in Vienna. In 1677 og again in 1715 he published tracts advocating a Dantean European «empire» with the Holy Roman Empire as its core, ruled by a council or senate composed of representatives of the member states.

The word «Christendom» more or less disappeared from official discourse during the Enlightenment. It was replaced by «Europe», understood as a community of interest and identity, based on the balance of power, on progress through the free ciculation of goods, services, capital, labour, knowledge and ideas, and on reason.

Émeric Crucé (1590-1648) argued along these lines in his peace plan Le nouveau Cynée (1683), which among other things advocated common measurement standards and a common currency. A permanent inter-governmental assembly meeting in Venice in which even the Ottoman empire should take part, would arbitrate conflicts. Éméric de Vattel (1714-1767) described Europe as «a political system in which the nations […] are bound together by their relations and their various interests into a single body. It is [….] a sort of republic, whose members – each independent but all bound together by a common interest – united for the maintenance of order and the preservation of liberty».

Montesquieu (1689-1755) emphasised the pacifying effect of international trade. David Hume (1711-1776) argued that «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) held that laissez-faire economic policies, free trade and non-intervention were the best means to promote peace and progress.  Especially after the French revolution (1789) liberals and radicals also came to link democracy with peace. William Godwin (1756-1836) thus argued that «democracies are inherently peaceful because the vast majority of common people will always strive to avoid war.»

The emergence of liberal internationalism

Jeremy Bentham

Jeremy Bentham

Notably Jeremy Bentham (1748-1832) and John Stuart Mill (1806-1873) shaped the emergence of liberal internationalism ( and thus inspired later liberal international theory and neofunctiionalist integration theory). They thought that the propensity of states for war could be overcome by promoting common economic interests, law, communication and understanding among nations. Bentham called his scheme a Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). He suggsted a «congress» of states, but ignored the need for supranational authority. Instead he counted on the «tribunal of public opinion» to institute sanctions against states that violated international law. Mill regarded trade as the best measure against war.

Another prominent nineteenth century spokesman of liberal internationalism was the radical free trader and anti-slavery activist Richard Cobden (1804-1865).  Cobden stressed the ability of modern communications to weave people into a web of prosperity and toleration. Cobden and Victor Hugo were among the most famous participants at the third international peace congress, in Paris in 1849, devoted to the creation of the United States of Europe (see below).

Immanuel Kant«s (1724-1804) essay Zum ewigen Frieden (Perpetual Peace, 1795) went further. Kant too believed trade helps advance peace. However, more than the British thinkers he emphasised the political preconditions to peace. According to Kant, perpetual peace presupposed a democratic constitution in every country, international law based on an association of free states, and a «cosmopolitan» or global law instituting «universal hospitality» (respect of the rights of all «reasonable» human beings  as citizens of the world). In international relations, Kant advocated a gradually expanding society of nations (civitas gentium).

Kant was strongly influenced by Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), who in his critque of Saint-Pierre argued that international peace cannot occur until human reason is transformed, educated, un-alienated by a good society and developed to its fullest potential. Rousseau thought that European unity, while desirable, required a revolution that could only be brought about through unacceptably violent means.

The United States of Europe as peace guarantor

Claude Henri de Saint-Simon

Claude Henri de Saint-Simon

The eccentric count of Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), an early socialist and trailblazer for sociology and positivism, was more radical. His De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) was probably the most ambitious proposal for a federal reorganization of Europe ever.

Saint-Simon’s plan came to influence most of the European peace projects of the next generation.  All of them advocated a federal government and argued that in the modern world war was a cruel waste of resources. But Saint-Simon and his successors insisted that the federation must be a parliamentary federation of democratic nations rather than a confederation of conservative governments such as the Concert of Europe. Now, after the French Revolution and the Napoleonic wars, radicals saw internal justice and external peace as two sides of the same coin.

Auguste Comte (1798-1857) and Guiseppe Mazzini (1805-1872) were among those who developed Saint-Simon’s plan further. To Mazzini humanity was not a cosmopolitan world divided into immutable nation-states, but a whole, created by God, uniting peoples in the conscience of a common ancestry and a common future. In 1834, Mazzini founded Young Europe, an international association of progressive nationalists in defense of equality and fraternity among all nations. Its statutes defined a European federation as «a unity that will be free, spontaneous, such as would exist in a regular Federation in which all the peoples sit in complete equality […] each remaining master of its own interests, its local affairs, its special faculties».

Among other continental peace plans inspired by Saint-Simon may be mentioned Pierre Leroux’s Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal’s De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant’s De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) and Constantin Pecquereur’s De la Paix (1841). By now, the notion of «the United States of Europe» had become well-known.

The organised peace movement

After the Vienna peace settlement of 1815 a number of peace societies, leagues and associations emerged, engaging in a prolonged battle for peace in Europe. Their popularity varied over time. Most governments and newspapers ridiculed them as Utopian. Still, the movement grew, notably towards the end of the nineteenth century, mobilising millions of Europeans and Americans in campaigns against the arms race and nationalist rivalry in Europe. The peace movement paved the way for a many international institutions and organization that have survived to the present day, for instance The Permanent Court of Arbitration in the Hague and the The inter-parlamentary Union. As I mentioned, Sandi E. Cooper also regards the EU as part of its heritage.

At first the peace movement was dominated by unorthodox Christian pacifists from the United States and Britain, notably Quakers (like Penn). The first peace society was the New York Peace Society, founded in 1815 by the Quaker David L. Dodge. Quakers also founded the British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace in 1816. Gradually, however. liberals, radicals, democrats and also socialists and feminists joined. With members from the moderate right to the socialist left, from Christian fundamentalists to atheists, and from the Unied States to Russia, the movement was bound to be divided by disputes. However, over time there emerged considerable agreement regarding overarching goals, like (more) democracy, human rights, free trade and other free communications between nations, in addition to the extension of international law, compulsory arbitration in conflicts, the establishment of an international court of arbitration, and for the long term, a federation of democratic European states, The United States of Europe.

The early American and British societies made many attempts to mobilise Continental Europeans for their ideas. Especially the «learned blacksmith» Elihu Burritt agitated for a European «congress of nations» on the American federal model. A peace society was established in Geneva by count Jean-Jacques de Sellon  in 1830. But the Hugenot Sellon’s motivation was primarily religious and moral, not political. Most members belonged to the higher bourgeoisie, and tended, like Sellon, to be sceptical towards democracy.

International peace conferences

The European and American peace societies organised themselves locally, nationally and, eventually, at the international level. International congresses were held at uneven intervals from 1816 until the congress planned in Vienna in September 1914 had to be cancelled due to war. After the First World War congresses resumed and continued until the new war in 1939.

The first international peace conference was held by the British and American peace societies in London in 1843. In order to encourage the continental peace movement the next congresses were held in Brussels (1848), Paris (1849) and Frankfurt am Main (1850), when they returned to Britain (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Still, most delegates to all conferences between1843 and 1853 emanated from the U.S. and Great Britain.

Victor_Hugo

Victor Hugo

The inaugural speech by the French author Victor Hugo at the peace congress of Paris in 1849 has become famous:

«we shall see those two immense communities, the United States of America and the United States of Europe, holding hands across the sea. […] A day will come when you, France – you, Russia – you, England – you, Germany – all of you, nations of the Continent, will, without losing your distinctive qualities and your glorious individuality, be blended into a superior unity and constitute a European fraternity […] by the universal suffrage of the nations, by the vener-able arbitration of a great sovereign senate, which will be to Europe what the Parliament is to England, what the Diet is to Germany, what the legislative As-sembly is to France.»

However, 1849 was the year of the counter-revolution, and few members of the radical peace movement on the Continent favoured a federation in which absolutist princes participated alongside more liberal governments. This was one of the reasons why American federalists like Burritt received little support. There was also scant sympathy for absolute pacifism on the Continent. Most continental peace activists accepted defensive war as well as armed resistance against authoritarian rule.

The Crimean war (1853-56), the American civil war (1861-65) and the Franco-Prussian war (1870) were great setbacks for the peace movement. After 1853, no universal peace congress took place until 1889. The peace activists were surprised that public opinion actually rallied behind their governments» war policies. It seemed like democracy – at any rate the extension of the suffrage – and nationalism encouraged war rather than peace. Many peace activists lost faith in popular opinion and instead stepped up their efforts at influencing governments directly.

The American peace society, regarding slavery as a greater evil than war, supported the northern states in the civil war. By contrast, the British peace society continued to abhor all violence and in 1864 criticised nationalism as a «poor, low, selfish, un-Christian idea [….], fatal not only to peace but to all progress in liberty and good government.»

Frederic_Passy

Frederic Passy

Bifurcation

In 1867 two competing centres emerged in the European peace movement, one based in Paris and leaning towards the right and the other in Geneva, leaning to the left.  In Paris the French economist and politician Frédéric Passy (1822-1912) established the Ligue internationale et permanente de la paix. In 1901, Passy shared the first Nobel peace prize with the founder of the International Red Cross, Henry Dunant. Passy’s peace movement was dominated by moralist, religious and anti-military attitudes.

In the same year  in Geneva, Charles Lemonnier founded the Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspired by Kant, Saint-Simon and the American Federalist Fathers. Among the reportedly six thousand participants at the founding congress were Victor Hugo, John Stuart Mill and Guiseppe Garibaldi.  The anarchist Mikhail Bakunin argued that «there is only one way freedom, justice and peace may prevail in European international relations and banish civil war from the European family: by establishing the United States of Europe!»  The Geneva congress adopted as its primary goal to campaign for European federation, and the league started publishing a periodical named Les États Unis de L’Europe.

While Passy’s Ligue was politically and confessionally neutral, Lemonnier and his supporters were radical and secular. They saw themselves as progeny of the French Revolution and advocated the replacement of the monarchy by a republic, opposed the influence of the church and favoured democracy and human rights (eventually women’s liberation and gender equality too). At the founding congress Garibaldi called for revolution and French socialists denounced capitalist oppression. Lemonnier’s league was not pacifist on principle.

Christian_Lous_Lange

Christian Lous Lange

The moderate line of Passy made most headway. His main objectives were international disarmament and compulsory arbitration. The Universal Parliamentary Peace Union, established in 1876 with parliamentarians from many European countries as members, rallied behind these demands. Arbitration and peace societies multiplied, emerging in Denmark, Sweden and Norway 1882-3. In 1889 The Interparlamentary Conference for international arbitration was founded, followed by the The Inter-Parlamentary Union and The Inter-Parliamentary Bureau in 1892. The energetic Norwegian Christian Lange (father of the later foreign minister Halvard Lange) worked as secretary general for The Inter-Parliamentary Union in Brussels from 1909 to 1933 (except during the war years, when he was in Norway). Lange received the Nobel peace prize together with the Swedish Social Democrat Hjalmar Branting in 1921.

Growing nationalism, imperialism and armament in the 1880s and 1890s led to a resumption of the international peace congresses.  The first such congress since 1853 took place in 1889. The Universal Peace Congress of Rome in 1891 invited the European peace societies to make the United States of Europe its main goal. The congress of 1892 called for European federation along the lines advocated by Lemonnier. It established a permanent secretariat, the International Peace Bureau, which still exists.

Four different types of peace societies were represented at the congress of 1892: Anglo-American religious pacifists, secular pacifists, societies modelled on Lemonnier’s federalist Geneva league, and og societies supporting the extension of international law and arbitration, notably the International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, founded by Hodgson Pratt in 1880. Many women had by now become involved.

Institutionalising peace 

The establishment of an international court of voluntary arbitration was the main result of the inter-governmental first and second peace conferences in The Hague  in 1899 og 1907 respectively. Disappointed, some peace activists revived radical plans for a federal Europe. Now British liberals took the lead. Sir Max Waechter (1837-1924), a businessman and art collector born in Stettin, Germany (today Poland), embraced the idea of a United States of Europe in 1909 and founded a European Unity League in 1913 (receiving the support of Bertha von Suttner, among others). Declaring its agreement, the British peace society advocated a full merger of national sovereignty. The British Quakers had called for the United States of Europe already in 1910, the British National Peace League doing the same the next year.

But at the same time as parts of British public opinion turned more favourable to European union, continental Europeiske radicals turned against. The issue was whether tsarist Russia ought to join. Democrats and radicals outside of Germany objected.

Towards the outbreak of the First World War in 1914 there was a rapprochement between the liberal, middle class peace movement and the socialist workers» movement. The Second International considered imperialism and militarism and expression of capitalist competition and warned that if employers provoked a war, the working class would refuse to fight. Jean Jaurès defined the proletariat as «the masses of men who collectively love peace and hate war.» The Basel conference of the Second International in 1912 called the proletariat «the herald of world peace» and declared «war on war». Continental Catholic socialists and anarchists, inspired by French intellectuals such as Charles Fourier, Philippe Buchez and Joseph Proudhon, agitated for a decentralised, federal Europe. However, the Second International broke down in 1914 due to its failure to remained united in the face of war. Most of its member parties, like many peace activists, rallied around the national colours of their respective governments.

The war at first led to renewed agitation from the peace movement for a federal Europe. The calls redoubled after the war, when Penn’s essay and excerpts from Saint-Pierre and Rousseau were republished in London. However, the ardour soon cooled, and the peace movement came to support an inter-governmental league rather than a European federation. By January 1917, most European governments too had agreed to the suggestion by U.S. president Woodrow Wilson to create a League of Nations.

Folkeforbundet

The old headquarters of the League of Nations in Geneva, now used by the United Nations

The League of Nations was established in Geneva in 1919 and was the first permanent inter-governmental organisation. The League achieved successes as well as fiascos, but failed in its ultimate objective, to prevent another world war. In 1946 it was replaced by the United Nations, which has become a truly universal organisation. In Europe, the European Union is a regional, more ambitious successor to the League of Nations. As the Nobel comittee argues, it has helped prevent war on the Continent for over sixty years. Just as the nineteenth century peace movement and earlier peace planners imagined.

Literature:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (doctoral dissertation, University of Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Surveys of international peace confresses in the nineteenth and twentieth centuries:  http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Ein verdig fredsprisvinnar

Alfred Nobel

Alfred Nobel

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Jeremy Bentham

Jeremy Bentham

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865).  Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Claude Henri de Saint-Simon

Claude Henri de Saint-Simon

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Victor_Hugo

Victor Hugo

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

Frederic_Passy

Frédéric Passy

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi.  Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar».  Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Christian_Lous_Lange

Christian Lous Lange

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet

Folkeforbundets gamle hovudkvarter i Geneve

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

The euro crisis: What is really at stake?

Everybody understands that the euro crisis is about much more than the survival of the euro. But I am doubtful about how many understand what German chancellor Angela Merkel meant when she said that the issue is «the future of Europe».

If the euro breaks down, the European Union would lose much of its momentum. Collapse would be the biggest setback ever, and it would take years to recover. A smaller and more integrated euro core and a looser periphery could theoretically be better than the current arrangement. But that is a risky, second best solution. The collateral damage would be great, not least on the world economy. A collapse would most likely bolster the nationalist forces that are waxing in Europe now. It would be a serious setback for democratic, supranational integration, perhaps the most important political idea today.

At the same time a unique historical opportunity to use the crisis to relaunch Europe/the EU on a more dyamic path by strengthening its supranational elements would be lost. Europe as a whole has great potential if acting together (confer e.g. that athletes from the EU won more medals at the London Olympics, and European scientists far more Nobel prizes, than the U.S., China and Russia put together), but risks falling further behind if not. Even member states with strong economies, like Germany, would profit greatly from a «good» crisis.

If handled well, the crisis could spur reform and restructuring and thus the leveraging of Europe’s joint resources to become both more globally competitive and more socially just. The German/Nordic (Protestant) model should serve as inspiration. Jobs would be created, social and political polarisation prevented and Europe be revived.

More generally, successful crisis management could demonstrate the positive-sum rewards of supranational integration. It could also highlight the continued relevance of Europe’s unique heritage of compassionate rationalism, pointing out a sustainable middle way between American libertarianism and Chinese authoritarianism. Europe would have a future, and not just a past.

The Forty Days of Musa Dagh

I recently read the great novel Forty days of Musa Dagh by Franz Werfel. It contains the dramatic story of the five thousand Armenians living in the north-eastern corner of the Mediterranean who in 1915 fled up the mountain Musa Dagh («Moses» rock») to avoid deportation and probable death at the hands of the Ottoman authorities. The Sublime Porte (government) in Istanbul was then proceeding with what has later been called the Armenian genocide. Recognition of what happened as a genocide remains politically controversial in many countries today. So is the academic discussion over the Ottoman Empire’s treatment of the Armenians. 
The map shows the ethnic composition of the Ottoman Empire about 1911. As can be seen, most Armenians lived in the east. Musa Dagh is located on the northern side of the bay that the eastern tip of Cyprus points towards.

(This is an English rendering of an earlier post published in Norwegian.)

The story

The «forty days» of Musa Dagh is the time it took from the seven Armenian villages fled their homes until those who survived were saved. The central figure in the novel is the aristocratic academic Gabriel Bagradian. In early 1915, after many years in Paris, he returns to the family estate at the foot of Musa Dagh together with his son Stephan and his French wife, Juliette. Bagradian understands that the Ottoman government is planning new massacres of Armenians (massacres also took place in 1895-96, 1908, 1909 and 1912) and persuades the seven villages closest to his estate to flee. Thanks to his leadership and experience as an officer in the Ottoman army, the Musa Dagh Armenians manage to withstand three Turkish attacks.

The attackers sustain heavy losses, but eventually mobilise machine guns, mountain artillery and troops to the extent that the Armenians are clearly doomed. They are also starved after all supplies have been exhausted and the Turish soldiers have made away with their cattle. But at the last minute a French naval cruiser emerges on the horizon. After a few warning shots, the Turks withdraw from the attack. The approximately four thousand survivors are taken aboard the cruiser and three other French and British ships. They are then brought to safety in Port Said in Egypt.

Messages

The Forty Days of Musa Dagh, which first came out in German in 1933, is based on a true story. Gabriel Bagradian’s real name was Moses Derkalousdian. In real life it took 53 days before the rescue came, but the Jewish-Austrian Franz Werfel changed that in order to recall the biblical Moses» forty days on the mountain and the forty days of deluge. Werfel’s description of the five thousand’s destiny and the Armenian genocide proved to be a prophetic warning of the Jewish Holocaust during the Second World War.

But even if Werfel clearly sympathises with the Musa Dagh refugees, the novel is not a completely one-sided story. There are many psychological, political and religious nuances. The refined intellectual Gabriel Bagradian is torn between his twin identity as a European and an Armenian. He shows himself to be a man of action by taking command of his countrymen against an outside threat, but succeeds militarily because of his European rationality and planning ability (in addition to his experience from the Balkan war in 1912).

His ambiguous identity also influences his increasing alienation from his socialite, impractical French wife and ditto infatuation with the young Armenian girl Iskuhi. All three have their lives destroyed by the forty dramatic days on Musa Dagh, despite the eventual rescue. Bagradian’s son Stephan has by then succumbed. We understand that his French upbringing had made it impossible for him to survive the brutal stresses of Asian «barbarism.» In the end, Gabriel realizes he has lost everything and decides not to be rescued.

So it is finally Europe (in the shape of French and British warships) that saves the seven Armenian villages of Musa Dagh, in what was perhaps the first humanitarian intervention in world history. The story also features a representative of European «civil society», the Protestant pastor, Orientalists and humanist Johannes Lepsius (a historical figure), who appears to be the only European who really cares about the Armenians» fate. His attempt to convince the German Foreign Ministry to take action founders on great power politics, but Lepsius manages to collect large sums of funds for the Armenians. He is also rejected by the Sublime Porte, but gets help from a group of Islamic traditionalists. They condemn the regime’s Young Turkish nationalism in favour of the idea of ​​a supranational Islamic umma in which Christians and Jews can practice their religion as long as they pay taxes and otherwise adapt, just as they had in the old Ottoman Empire.

Aftermath and interpretations

Turkish authorities have stubbornly refused to accept that there was  an Armenian «genocide» in 1915-1916. Several times, they prevented Hollywood from making a movie about Werfel’s book, which had become an international bestseller.

The American historian Donald Quataert argues that only Armenians in eastern Anatolia were displaced. Armenians living in the Balkans or in western Anatolia were not. The reason may have been that the Sublime Porte thought Armenians sympathized with Russia, which crossed the border into eastern Anatolia in 1914.

Quataert also refers to numerous government documents ordering local authorities to take good care of the displaced Armenians during their eastward march. Yet he admits that Ottoman officers, troops and officials murdered a great number of Armenian civilians, including women, children and elderly people.  Approximately 600,000 individuals perished in this way, according to Quataert.

Quataert therefore rejects Turkish nationalism as the reason for the massacres. Nor does he believe that nationalism caused the Ottoman Empire’s demise in 1922. The vast majority of citizens, Armenians, Bulgarians, Serbs, Arabs, Kurds, Turks, etc. as well as both Christians and Muslims, would in his opinion have preferred the old multi-national and multi-religious empire to survive.

According to Quataert, nationalist movements were mobilised by a small number of people who sought political and economic advantages they could not achieve in the setting of the traditional Ottoman Empire. Crucially, they gained support from the western powers. France and Great Britain indeed eventually took control of large, formerly Ottoman areas, especially in the Middle East. If this is right, it gives a slightly different perspective on Europe’s role during the Ottoman end game than the one Franz Werfel provides.

Quatert appears to be an impartial and respected historian. In 2006, he resigned as chairman of the American Institute of Turkish Studies after the Turkish ambassador had threatened to stop financial support because Quataert had called for continued study of the Armenian «genocide».

The revisionist Israeli historian Efraim Karsh however deplores the «politically correct» notion that every problem in the Middle East is the fault of the Western powers. He claims that the Sublime Porte’s decrees to take good care of the Armenians during the 1915-16 deportations were window-dressing. According to Karsh, many Armenians in the Balkans (Thrace) and Western Anatolia, including Istanbul, were also displaced and killed. All those who held public office or worked for the government also lost their positions. Karsh cites estimates of up to 950,000 fatalities.

Karsh moreover argues that the Ottoman government itself was responsible for the dissolution of the empire in 1922. Despite insistent requests for neutrality from the entente powers Britain, France and Russia, the Sublime Porte decided to enter the First World War on the German side. According to Karsh, the driving force was a Turkish nationalist-Islamist dream of a revitalized empire. Therefore, the British army crushed the Ottoman Empire and a new state system appeared in the Middle East.

Sources:
Franz Werfel: Forty days of Musa Dagh. Norwegian edition, 1965
Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700-1922. Cambridge University Press, 2000.
Efraim Karsh: Islamic Imperialism, A History. Yale University Press, 2006.
Wikipedia.

 

Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

Malta: Europas ”yderste nøgne ø”

Grand Harbour, Valletta, Malta. Foto: TN

Påskeferien vart i år lagt til Europas ”yderste nøgne ø” mot sør – Malta. Dette framleis nokså fattigslege øysamfunnet har vore nettomottakar av EU-overføringar sidan det vart medlem i 2004. Men i eit langt historisk perspektiv har Europa mykje å takka maltesarane for.

Kosmopolitiske Malta

Malta er med sine vel 400 000 innbyggjarar og 316 kvadratkilometer eit av Europas minste land. Malta vart medlem av EU i 2004 og innførte euro som valuta i 2008. Økonomien er avhengig av omskiping (spesielt av olje), industri (spesielt elektronikk og tekstilar) og turisme. Bank- og finansverksemd er også viktig. Levestandarden (BNI/capita) er likevel den lågaste i Vest-Europa. Malta er nettomottakar av EU-midlar, men mottar lite i høve til sentral- og austeuropeiske land.

Øygruppa, som består stort sett av kalkstein og har lite grøderik jord og ferskvatn, ligg sør for Sicilia og faktisk også sør for Alger og Tunis i Nord-Afrika (men litt nord for Kreta og Kypros). Malta har derfor også vore både møtestad og gnissingspunkt mellom Europa, Asia og Afrika. Opp gjennom historia har Malta vore regjert av grekarar, fønikarar, kartagarar, romarar, bysantinarar, arabarar, normannarar, Hohenstaufen-tyskarar, aragonarar, (spanske) habsburgarar, johanittarriddarar, franskmenn og britar.

Etnisk sett slektar dagens maltesarar truleg mest på dei gamle fønikarane, men dei har også italienske, arabiske, britiske og andre europeiske gener. Språket er klassifisert som semittisk, og er ein avleggar av siculu-arabisk (frå tida då arabarane kontrollerte Sør-Italia og Sicilia), med mange innslag av siciliansk dialekt, italiensk, fransk og etter kvart engelsk.

Katolske Malta

Påskeprosesjon i Valletta. Foto: TN

Malta var eit av dei første områda i verda som vart kristna. Det skal ha skjedd etter at apostelen Paulus av Tarsus stranda her i år 60 e.Kr. under ein seilas til Roma. Dette skal vera ein del av forklaringa på kvifor maltesarane er så ivrig praktiserande katolikkar. Tre av fire (75%) maltesarar oppgav i 2009 å gå i kyrkja minst kvar søndag. Det er fleire enn i noko anna land, inkludert Polen (63%) og USA (43%), for ikkje å nemna Noreg (3%). Det finst då også uvanleg mange flotte kyrkjer på Malta (dei fleste i barokkstil), som ute på landet gjerne står i sterk kontrast til heller usle omgivnader.

Men nyare historiske hendingar er truleg viktigare grunnar til maltesaranes kristendom. I middelalderen låg øygruppa midt i skjæringspunktet mellom kristendommen og islam. I 870 vart Malta herja av muslimske arabarar frå Sicilia, og vart liggjande øyde til ei siculu-arabisk rekolonisering frå 1048-49. Denne varte truleg til den normanniske hertugen Roger I tok øya i 1091. Som resten av den kristne delen av middelhavskystane, vart Malta utsett for gjentatte berberiske sjørøvarherjingar i åra som følgde. På det tidlege 1500-talet gjekk berberarane frå Nord-Afrika i allianse med den ottomanske sultanen mot den spanske krona, som hadde kasta dei ut av Spania og nå heldt på å erobra strategiske byar på kysten av Nord-Afrika. I 1551 herja berberiske piratar Gozo, den nordlege øya i øygruppa der Malta er hovudøya. Så godt som alle innbyggjarane, om lag 5000 i talet, vart ført til Nord-Afrika som slavar.

Johanittarordenen

Dette må sjåast på bakgrunn av at den spansk-tyske habsburgkeisaren Karl 5. i 1530 gav Malta til johanittarordenen (seinare derfor også kalla maltesarordenen), oppkalla etter døyparen Johannes. Til gjengjeld kravde keisaren berre å få ein maltesarfalk i gåve kvart år. Johanittarane var ein kristen riddarorden som vart oppretta på 1000-talet for å tilby sjukepleie til pilgrimar i Det heilage landet.

Etter at krossfararar tok Jerusalem frå arabarane i 1099 fekk ordenen gradvis meir militært preg. I 1154 vart ordenen lagt direkte under paven. Gradvis tok arabarane landet tilbake, og i 1291 vart dei siste riddarane kasta ut. Dei drog då i første omgang til Kypros, men erobra i 1309 Rhodos.

Sultan Suleiman I den Store

Johanittarriddarane klora seg fast på Rhodos i over to hundre år, trass i stadige arabiske og tyrkiske åtak, og dreiv herfrå utstrekt plyndring og slavetaking mot muslimske skip og område. Men sultan Suleiman I den Store sette i 1522 i land over 200 000 mann og gjorde johanittarane igjen heimlause. Riddarane fekk fritt leide ut av Rhodos mot løfte om aldri å plaga ottomanske skip igjen.

Det var etter dette johanittarordenen fekk overta Malta. Dei var snart i gang igjen med sine åtak mot muslimske mål. Suleiman bestemte seg derfor for å gjera endeleg slutt på plageåndene. Å ta Malta var dessutan strategisk viktig i den ottomanske ekspansjonen mot vest. Kontroll over Malta ville gi ottomanane eit avgjerande forsyningspunkt for erobring av Sicilia og Italia og kanskje vidare nordover. Det ottomanske riket hadde tatt Konstantinopel i 1453, og prøvde seg mot Italia for å ta Roma i tiåret etter. Hundre år seinare hadde Suleiman den Store lagt størsteparten av dagens Ungarn til eit rike som då omfatta langt meir enn det tidlegare austromerske riket. I 1529 tok han nesten Wien. Heile det austlege Middelhavet var ottomansk og muslimsk kontrollert. Det same galdt Svartehavet og i stor grad Raudehavet og Persiagolfen.

Beleiringa av Malta i 1565

I mai 1565 byrja ein flåte med truleg om lag 30 000 mann frå Konstantinopel og Nord-Afrika å beleira Malta. Øya vart forsvart av 6000-8000 menn, kvinner og barn, blant dei om lag 500 riddarar og 3000 maltesarar. I september, etter tap av minst ein tredel av styrkane på begge sider (og etter 130 000 tyrkiske kanonkuler), gav beleirarane opp.

Jean Parisot de la Valette, stormeister for johanittarriddarane på Malta under beleiringa i 1565

Då hadde ein unnsetningsstyrke på ca 8 000 mann kome frå Sicilia. Men dei kom så seint at i realiteten hadde ordenen og maltesarane, under leiing av stormeister Jean Parisot de la Valette, utmatta angriparane aleine. Utfallet sveisa då også riddarane og maltesarane saman og styrka dessutan maltesaranes kristne identitet. Johanittarordenen regjerte på Malta fram til han vart kasta ut av Napoleon i 1798.

Nederlaget i 1565 vart eit vendepunkt for den ottomanske ekspansjonen vestover. Konstantinopel prøvde aldri å ta Malta igjen (Suleiman retta i staden igjen merksemda mot Ungarn, men døydde året etter, i 1566). Sidan fekk dessutan Italia og dermed også Vest-Europa vera i fred. Eit nytt strategisk tilbakeslag kom då Den høge porten mista heile flåten sin og 30 000 mann i slaget ved Lepanto i 1571. Sultanen klarte likevel å ta Kreta på 1600-talet og beheldt kontrollen over mesteparten av den nordafrikanske kysten til 1800- og til dels 1900-talet. Men ein multinasjonal europeisk hærstyrke avviste tyrkaranes siste åtak på Wien i 1683. Dette vart det store historiske vendepunktet for det osmanske riket.

Nytt heltemot under andre verdskrig

Den neste store innsatsen for Europa gjorde Malta under andre verdskrig. Inntil 1937 var hamnene rundt Valletta, nå under britisk herredømme, hovudbasen for den britiske middelhavsflåten. Men då Italia erklærte krig i 1940, hadde britane berre ein garnison, nokre få fly og lite proviant på Malta. Som britisk koloni nær Italia og midt i aksemaktenes skipsfartslei, vart Malta bomba sønder og saman i løpet av krigen. Ingen annan stad i verden skal ha fått så mange bomber per kvadratkilomenter som byen rundt Grand Harbour. Men tyskarane lukkast aldri med å ta øya.

I 1943 tildelte den britiske kongen, Georg 6., georgskrossen til ”øyfestninga Malta og innbyggjarane” for utvist mot under bombardementet. Denne høgaste britiske sivile utmerkinga er nå ein del av det maltesiske flagget. Krigserfaringa medførte elles at maltesarane forsonte seg med Storbritannia og gjorde engelsk til sitt andre offisielle språk. Tidlegare hadde mange nasjonalistar gått inn for union med Italia, og italiensk hadde vore utbreidd.

Johanittarordenes flagg i historiespel på Fort St Elmo, Valletta, Malta, i 2005

Ein kuriositet til slutt: Johannittarordenens flagg liknar svært på det danske, berre at dei raude flatene er kvadratiske. Grunnen til dette skal vera at det var eit ordensflagg som dalte ned som frå himmelen då danskekongen var hardt pressa under slaget ved Lyndanisse (dagens Tallinn) i 1219. I følgje eit sagn skal flagget kan ha blitt tatt av vinden frå nokre tyske johanittarriddarar som kjempa i nærleiken. Det tilsynelatande underet sette mot i dei danske soldatane og gav kong Valdemar siger. Flagget er i dag det danske nasjonalflagget, Dannebrog (Høiberg 2011, s.24). Fordi det danske flagget er utgangspunktet for det norske, kan det såleis faktisk vera at vårt norske flagg har johanittarordenes flagg som førelegg.

Europeisk «payback time»

På denne bakgrunn kan overføringane frå EU til Malta sjåast som europeisk ”payback time”. Faktisk støttar også Noreg Malta, gjennom finansieringsordningane under EØS-avtalen. EØS-landa Noreg, Island og Liechtenstein har forplikta seg til å overføra 8,12 millionar euro til Malta i perioden 2004-2014 (NOU 2012:2, s. 765). I hovudbyen Victoria på Gozo kom vi då også over skilt som viser at vi hjelper til å pussa opp det gamle citadellet der, bygd som tilfluktsstad for berberiske sjørøvaråtak (sjå bildet under).

EØS-støtte markert på citadellet i Victoria, Gozo. Foto: TN

Fotnote om det ottomanske riket og Europa:

I lys av det som nå føregår i Tinghuset i Oslo er det sikkert ikkje uproblematisk å skriva at Europa kan «takka» Malta og johanittarriddarane for å ha slått tilbake den tyrkiske beleiringa i 1565. Ein ting er at det ingen av partane oppførte seg akseptabelt etter våre dagars mål. Både kristne og muslimar gjorde seg skuldige det vi nå vil kalla krigsbrotsverk. Til dømes gav stormeister de la Valette etter tapet av Fort St Elmo i 1565 ordre om å halshogga alle tyrkiske fangar og å skyta hovuda deira over til fienden med kanon. Dette skjedde etter at fire hovudlause riddarlik kom flytande med straumen over hamna frå tyrkisk side (Bradford 1961, ss. 139-141).

Ein annan ting er at «den stygge tyrken» har fått eit ufortent dårleg rykte i Europa. Til dømes let ottomanane kristne og jødiske innbyggjarar i områda dei erobra ha relativt stor fridom og sjølvstyre. Mange både ortodokse og protestantiske kristne ville heller bli styrt av muslimar enn av katolikkar. Etter Reformasjonen søkte ein del særleg franske protestantar tilflukt i Konstantinopel. Som habsburgarriket og Tsar-Russland var det ottomanske riket kosmopolitisk og derfor lenge ei viktig motkraft mot den øydeleggjande nasjonalismen som oppstod i Vest-Europa.

Men ottomanane dreiv trass alt eit aggressivt erobringstokt. Etter erobringa av Konstantinopel kalla sultanen seg medvite romersk keisar, og målet med ekspansjonen mot vest (og aust) var verdsherredømme. Dei representerte også eit autoritært, vilkårleg og i aukande grad korrupt styre som det er grunn til å tru at kristne og andre ikkje-muslimske og/eller -tyrkiske undersåttar etter kvart ville ha reist seg mot, slik det faktisk skjedde mellom anna i Hellas (jmf. mitt tidlegare innlegg her). Alle kristne så vel som jødar var dessutan heilt klart annanrangs innbyggjarar. Dei måtte mellom anna svara ein særskatt. Kun muslimar hadde alle rettar (Goffmann 2002). Det er vanskeleg å tenka seg at opplysingstida, demokratiseringa og industrialiseringa kunne ha utvikla seg i eit ottomansk-muslimsk styrt Europa.

Kjelder:

Wikipedia.

Carmel Cassar: A Concise History of Malta. Msida: Mireva Publications, 2000.

Ernle Bradford: The Great Siege. Malta 1565. Harmondsworth: Penguin, 1961.

Daniel Goffman: The Ottoman Empire and Early Modern Europe. Cambridge: Cambridge University Press, 2002.

Hanne Høiberg: Turen går til Malta. Oslo: Aschehoug, 2011.

NOU (Norges offentlige utredninger) 2012:2: Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU. Oslo: Departementenes servicecenter, 2011.