Kva betyr det å vera europear i dag?

Europa gjennomgår ei identitets- og legitimitetskrise. I ei verd prega av nasjonalistisk populisme, ei pågåande flyktningkrise, ein stadig meir utstabil neoliberal verdsorden, klimakrise og koronapandemi må europearane på nytt ta stilling til kva det skal bety å vera europear.

Det hevdar Shane Weller, professor i samanliknande litteratur ved universitetet i Kent, i si nye bok The Idea of Europe. A Critical History (Cambridge University Press, 2021). For å bidra til offentleg ordskifte om kva vi nå bør meina med orda «Europa» og «europear» gjer Weller i boka ein omfattande analyse av Europa-idéens historie, sterkt inspirert av postmoderne, kritisk teori.

Weller meiner diskursen om Europa gjennom tidene har vore prega av tre vedvarande fordommar: 1) eurosentrisme: «europeisk sivilisasjon skuldar ikkje resten av verda noko som helst»; 2) eurosuprematisme: «europeisk sivilisasjon er overlegen alle andre»; og 3) eurouniversalisme: «europeisk sivilisasjon bør tena som modell for heile verda» (s. 9, mi omsetjing).

I følgje forfattaren har alle forsøk på å definera «Europa» medført nedvurdering av «den andre», til dømes som «Asia» eller islam. 1800-talets etnologar hylla Homo europaeus som ein overlegen rase, noko som hundre år seinare kulminerte i den nazistiske oppfatninga om det ariske herrefolket og i Holocaust. Europearar har framstilt Europa som den meste avanserte, ofte også som den einaste, «sivilisasjonen» i menneskas historie. Denne idéen, kombinert med politisk og teknologisk innovasjon, gav ifølgje Weller Europa mogelegheit til å leggja store delar av verda under seg, til å føra krigar som kosta millionvis av menneskeliv, til enorme naturøydeleggingar og til folkemord, ikkje berre på jødane i Europa, men også i Afrika, Amerika og Australasia. Det største barbari i verdshistoria har såleis utgått frå «sivilisasjonen» Europa, framheld Weller.

Hans mål er likevel ikkje å ta livet av Europa-tanken, men gjennom idéhistorisk basert kritikk å finna ein versjon som er tilpassa nåtida og framtida. Weller endar opp med å stadfesta at visse «europeiske» verdiar faktisk er overlegne og bør universaliserast, nemleg fridom, demokrati, mangfald og rettferd som politiske ideal og audmjuk sjølvkritikk som erkjenningsideal.

Konklusjonen verkar noko paradoksal på bakgrunn av Wellers omfattande, postmodernistiske dekonstruksjon av tekstar om Europa-tanken i boka, der han knapt finn éin som ikkje er prega av dei tre fordommane han definerer. Ei nærliggande forklaring på denne spagaten er konteksten Weller skriv i.

På den eine sida må han ta omsyn til at postmoderne – i dette tilfellet mest relevant postkolonial –  kritisk teori står sterkt i britisk humaniora og samfunnsvitskap (og endå sterkare i USA, men vi ser det same også i andre vestlege land, inkludert Noreg).

På den andre sida har brexit-debatten ført til at proeuropeiske britiske progressive og liberale har fått eit nytt behov for å kunna forsvara EU og Europa ideologisk. Som det framgår mellom anna av Maria Sobolewska og Robert Fords Brexitland. Identity, Diversity and the Reshaping of British Politics  (Cambridge University Press, 2020), fekk striden om utmelding av EU i 2016 britiske veljarar til å flokka seg i ein euroskeptisk Leave-leir som i stor grad består av etnosentriske, eldre, kvite, mindre utdanna og konservative veljarar, og ein proeuropeisk Remain-leir – liberale, kosmopolitiske, yngre veljarar med universitetsgrad og, ofte, innvandrarbakgrunn. Remainers tapte folkerøystinga fordi dei satsa på rasjonelle økonomiske argument, og Leavers vann fordi dei køyrde ei kjenslebasert identitetspolitisk kampanje.

Det føreligg mange bøker om Europa-tankens historie, men Wellers byr på den mest omfattande, inngåande og oppdaterte gjennomgangen eg har lese. Sjølv om dei tre hovudinnvendingane hans er sjablongaktige og forfattaren gjentar dei for ofte, er den kritiske drøftinga tankevekkande, relevant og aktuell. Dette er derfor ei bok mange samfunns- og historieinteresserte vil ha glede og nytte av. Sjølv sit eg likevel att med ein del innvendingar, spesielt følgjande.

Weller legg dagens moralførestillingar og kunnskapsstand til grunn for sin tilbakeskodande kritikk av fortidas teori og praksis. Til dømes sidestiller han implisitt dei gamle grekaranes forakt for deira dåverande «andre», persarane, med islamofobi i dagens Europa. Det er anakronistisk og villeiande.

Weller konsentrerer heile sin analyse om kva meiningsinnhald europearar av alle slags politiske avskyggingar gjennom historia har lagt i omgrepet «Europa», som om det fortel alt om kva det betyr å vera europear. Det verkar som om han dermed meiner Europa-tankens historie ikkje berre er representativ for, men at idéen også er ein sjølvstendig drivar i, utviklinga av europeisk identitet og idéhistorie, ja europeisk historie i det heile. Mest graverande i denne samanheng er at forfattaren tilslører det faktum at «Europa» heilt fram til moderne tid først og fremst var ein geografisk term utan ideologisk meiningsinnhald.

Fordi han ikkje var knytt direkte til omgrepet «Europa», nemner Weller knapt at Europas lange tradisjon for rasjonalisme, openheit, kosmopolitisme og toleranse oppstod lenge før opplysningstida, i det gamle Hellas og det hellenistiske Nære austen, og vart ført til Vest-Europa av romarane og den kristne kyrkja. Dermed forsvinn også mykje av den breie historiske bakgrunnen for dei verdiane Weller utpeikar som dei beste i europeisk tradisjon. På denne og andre måtar overdriv han dessutan kor fordomsfulle overfor «den andre» europearane har vore gjennom tidene.

Dei fleste menneske i verda vil nok i dag omfamna Wellers «europeiske» verdiar, i alle fall teoretisk. Dei er med andre ord blitt, eller har alltid vore, tilnærma universelle. For å ha aktuell interesse må Europa-tanken knytast til det geografiske Europa og til samarbeid her, først og fremst i EU.

Wellers abstrakte spørsmål om kva det skal bety å vera europear i dag kokar dermed i praksis ned til spørsmål som «kva forhold skal vi ha til EU?», «kva skal EU stå for?», og «kva vil vi med EU?». Då gir det også meir meining å snakka om ei identitets- og legitimitetskrise i eit EU som mellom anna er utfordra av nasjonalpopulisme, underskot på både demokrati og handling, endra maktforhold i verda og migrasjon.

Weller spør eigenleg «kva visjon skal venstresida ha for EU?». Det enklaste svaret på det er «same visjon som for samfunnet generelt.» Utfordringa er å finna ut kva rolle EU bør spela, og korleis, i verkeleggjeringa av denne visjonen. Men Weller har rett i at det trengst gode ideologiske – og emosjonelle – argument for EU, ikkje berre økonomiske og rasjonelle. Særleg i identitetspolitikkens tid.

Mot ein meir offensiv tysk europapolitikk

Koalisjonsavtalen mellom dei tre partia som vil danna ny regjering i Tyskland varslar ein meir offensiv tysk europapolitikk. I avtalen, som vart offentleggjort 24. november, heiter det mellom anna at «trafikkfyrregjeringa» mellom SPD, FDP og Dei grønne meiner konferansen om framtidas Europa «bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat». Koalisjonen vil støtta nødvendige traktatendringar for å oppnå det.

Du kan lesa avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen på norsk nederst i denne artikkelen.

Den nye regjeringa, som etter planen tiltrer 6. desember med SPDs Olaf Scholz som forbundskanslar, vil også styrka Europaparlamentets fullmakter, innføra transnasjonale vallister og gjera det bindande at toppkandidaten til den vinnande transnasjonale valalliansen blir kommisjonspresident. Desutan vil regjeringa gjera fleirtalsvedtak den vanlege vedtaksforma i utanriks- og tryggingspolitikken og kalla EUs høge representant for denne politikken «EU-utanriksminister». EU skal generelt opptre meir «strategisk suverent», mellom anna når det gjeld handel, energi, helse og digitalisering.

Koalisjonsregjeringa vil også at EU konsekvent forsvarar rettsstaten, mellom anna, dersom nødvendig, ved ikkje å utbetala midlar frå pandemigjenoppbyggingsfondet til medlemsstar (les: Polen og Ungarn) som ikkje respekterer den.

På den andre sida vil den nye regjeringa vera minst like skeptisk til gjeldsoppbygging på EU-nivå som Angela Merkels utgåande regjering. Den europeiske stabilitetspakta forblir regelen, gjenoppbyggingsfondet etter koronapandemien unntaket. Det er tale om store investeringar i felles infrastruktur, mellom anna for jernbane, energi, straum og hydrogen, men det blir ikkje sagt kor pengane skal koma frå.

Ein mistenker dermed at det først og fremst er på det retoriske planet at trafikklysregjeringas europapolitikk vil bli meir offensiv. Traktatendringar tar lang tid og krev tilslutting frå alle medlemsland og kan utløysa folkerøystingar i fleire medlemsstatar. Overgang til fleirtalsrøysting i utanriks- og tryggingspolitiske spørsmål krev også at alle medlemsland er enige.

Likevel betyr ord noko. særleg når dei kjem frå EUs klart største og mektigaste medlemsland. Både Frankrikes president Emmanuel Macron og Italias statsminister Mario Draghi, som nettopp har underskrive ei svært proeuropeisk samarbeidspakt mellom dei to landa, vil gleda seg over dette. Angela Merkel har vore ein god krisehandterar i EU, men har ikkje akkurat markert seg som ein visjonær europear. I alle fall kan konferansen om Europas framtid med dette bli eit meir spennande prosjekt enn ein hittil har trudd.

For Noreg er avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen interessante fordi vi er så tett knytte til EU generelt, men meir spesifikt også mellom anna fordi vi har særskilte interesser i EUs utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk og fordi delar av det er EØS-relevant.

[Oppdatering 04.12.21: Eg ser at tre forskarar ved Centre for European Reform meiner at koalisjonsavtalen opnar for ein noko mindre streng tysk finanspolitikk både nasjonalt og på EU-plan, det siste ved å nytta pandemi-atterreisingspengar til andre formål enn dei var meint for. Meir her.]

Under gjengir eg det meste av ordlyden i koalisjonsavtalen under overskrifta Europa på norsk. Det er omsett av meg, og eg garanterer ikkje for at alt er korrekt forstått og gjengitt. Ved tvil må ein sjekka originalteksten.

……………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………………..

Europa

Ein demokratisk styrka, meir handlekraftig og meir strategisk suveren Europeisk Union er grunnlaget for freden, velstanden og fridommen vår. Innan denne ramma maktar vi tidas store utfordringar, som klimaendring, digitalisering og bevaring av demokratiet. Eit slikt EU blir verande forplikta til ei multilateral og regelstyrt verdsordning og orienterer seg mot FNs berekraftsmål (SDG).

Vi går inn for eit EU som vernar om sine verdiar og si rettsstatsordning så vel innetter som utetter og som følgjer opp dei bestemt. Som det største medlemslandet vil vi vareta vårt særlege ansvar i ei tenande forståing for EU som heile.

Den europeiske unionens framtid

Konferansen om framtidas Europa nyttar vi til reformer. Vi støttar nødvendige traktatendringar. Konferansen bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat, som også er desentralisert organisert i tråd med grunnprinsippa subsidaritet og proporsjonalitet, og som byggjer på EUs pakt om grunnleggjande rettar. Vi vil styrka Europaparlamentet (EP), for eksempel når det gjeld rett til å føreslå lover; fortrinnsvis i traktatane, alternativt institusjonelt. Vi vil gi fellesskapsmetoden forrang igjen, men når det er nødvendig gå vidare med einskilde medlemsstatar. Vi støttar ein einskapleg europeisk valrett med dels transnasjonale vallister og eit bindande toppkandidatsystem. Dersom det ikkje føreligg ei ny lov om direkteval innan sommaren 2022, kjem Tyskland til å slutta seg til direktevallova frå 2018 på grunnlag av eit regjeringsutkast.

Arbeidet i Rådet må bli meir transparent. Vi vil ta initiativ til at forslag frå Kommisjonen blir drøfta offentleg i Rådet innan ein gitt frist. Vi vil nytta og ha fleire avrøystingar med kvalifisert fleirtal  i Rådet. Vi vil vedta ein prosedyre for å betra Forbundsdagens informasjonstilfang og medverknadsmogelegheiter i tråd med grunnlovas artikkel 23.

Vi vil styrka Europas strategiske suverenitet. Dette betyr først og fremst å oppnå handlingsevne i global samanheng og bli mindre avhengig og sårbar på viktige strategiske område, som energiforsyning, helse, råstoffimport og digital teknologi, utan å stenga av Europa. Vi vil verna betre om kritisk teknologi og infrastruktur, fastslå standardar og prosedyrar for dette og ta initiativ til eit europeisk Open Source-5/6G-konsortium. Vi vernar europeiske selskap betre mot ekstraterritoriale sanksjonar.

Vi vil gjera Europa til eit kontinent for berekraftige framsteg og gå fram på internasjonalt vis. Gjennom europeiske standardar lagar vi målestokkar for globale regelverk.

Rettsstaten

Vi vil effektivt verna om verdiane, nemnde i artikkel 2 i Traktaten for Den europeiske unionen, som EU byggjer på. Vi oppmodar Kommisjonen, som traktatens vaktar, til å nytta og handheva dei eksisterande rettsstatsverkemidla meir konsekvent og raskare, også dommane til EU-domstolen, ved bruk av artiklane 260 og 279 i traktaten om EUs verkemåte.  Samtidig kjem vi til meir konsekvent å handheva og vidareutvikla bruken av eksisterande rettsstatsverkemiddel i Rådet (rettsstatsdialog, rettsstatsprøving, kondisjonalitetsmekanisme, traktatbrotsprosedyre, tilrådingar og konklusjonar etter artikkel 7-prosedyren). Vi kjem til å slutta oss til Kommisjonens forslag til gjenoppbyggingsfond når og viss føresetnader som eit uavhengig rettsvesen er sikra.

Vi støttar EU-Kommisjonen i vidareutviklinga av rettsstatsrapporten gjennom landspesifikke tilrådingar, og vil mellom anna styrka prosessen med uavhengige ekspertar. Vi går inn for, og støttar, at EU-kommisjonen i framtida driv fram også tiltak mot systematiske traktatbrot ved å ta for seg fleire rettsstatskrenkingar frå ein medlemsstat om gongen. Vi vil at [brot mot] grunnrettspakta kan klagast inn for EU-domstolen også når medlemsstatar handlar innan nasjonal rett. For å styrka EU-domstolen bør valperioden for dommarar utvidast til ein gong 12 år. Vil gjera dei liberale demokratia i Europa betre i stand til å motstå desinformasjon, falske nyheiter, kampanjar, propaganda og manipulasjonar frå innland og utland. Vi vil fremja sivilsamfunnets engasjement gjennom styrking av allmennyttig verksemd på tvers av grenser. Vi ønskjer EU-rettsformer for organisasjonar og stiftingar som forenklar ekvivalensprøving av allmennytte frå andre medlemsstatar og som lettar donasjonar og samarbeid på tvers av grenser i tråd med EU-domstolen.

Økonomisk og monetær union, fiskalpolitikk

Vi vil styrka og utdjupa den økonomiske og monetære unionen. Stabilitets- og vekstpakta (SVP) har bevist sin fleksibilitet. På grunnlag av den vil vi sikra økonomisk vekst som legg til rette for eit forsvarleg gjeldsnivå og sørger for berekraftige og klimavennlege investeringar. Vidareutviklinga av dei fiskalpolitiske reglane bør rettast mot desse måla for å bli meir effektive overfor aktuelle utfordringar. SVP bør bli enklare og meir transparent, også for å få meir gjennomslag.

Next Generation EU (NGEU) er eit tiltak med avgrensa tidshorisont og omfang, og vi vil at eit raskare og meir framtidsretta oppsving i heile Europa lukkast med gjenreisingsprogrammet etter krisa. Dette er også i grunnleggande tysk interesse. Dei kvalitative krava og reformtiltaka som er avtalte innan ramma av NGEU må overhaldast. Vi vil sørgja for at tilbakebetalingane frå EU ikkje fører til kutt i EU-program og -midlar. [….] Vi vil sørgja for at midlar frå [det tyske] statsbudsjettet kan bli meir fleksibelt brukte innan EUs fleirårige finansramme og på denne måten særleg styrka program for transnasjonal infrastruktur, forsking og Erasmus. [….]

Prisstabilitet er grunnleggjande for Europas velstand. Vi tar folks frykt for ein stigande inflasjon svært alvorleg. Den europeiske sentralbanken kan derfor vareta mandatet sitt, som framfor alt forpliktar til målet om prisstabilitet, best når budsjettpolitikken til EU og medlemsstatane er i samsvar med ansvaret dei har påtatt seg.

Investeringar

Ein europeisk digital infrastruktur, eit felles jernbanenett, ein energiinfrastruktur for fornyeleg straum og hydrogen så vel som forsking og utvikling på verdsnivå er nødvendige føresetnader for europeisk handlekraft og konkurranseevne i det 21. hundreåret. Vi kjem til å ta initiativ til dette, og vil saman med våre europeiske partnarar setja i gang ein investeringsoffensiv som fokuserer på transnasjonale prosjekt med meirverdi for EU under eitt og som legg særleg vekt på å utbetra manglande koplingar mellom nett. Her skal både privat og offentleg kapital spela ei rolle.

Eit sosialt Europa

Vi vil støtta folk slik at dei kan møta dei enorme utfordringane ved den komande omstillinga og endringa på individuelt tilpassa vis. Vi vil fremja sosial utjamning oppover i heile EU, fullføra den indre marknaden, setja søyla for sosiale rettar ut i livet og kjempa mot sosial ulikskap. I samband med dette vil vi også nytta dei europeiske samordningsprosessane, som europeisk semester. Vi vil styrka tariffautonomi, tariffpartnarar og tariffbinding så vel som dei sosiale tryggingssystema i EU og i medlemsstatane i tråd med traktatane. Vi ønskjer demokratisk medråderett på europeisk nivå og å fremja og kraftfullt vidareutvikla europeiske bedriftsutval. Nasjonal medverknadsrett må respekterast og sikrast også ved grenseoverskridande bedriftsomstillingar, -fusjonar og -fisjonar. Det europeiske sosialfondet er eit viktig verkemiddel til å fremja sosial inkludering. Der det er nødvendig, må byråkratiske hinder byggast ned. Vi vil kjempa mot barnefattigdom og legga vekt på barn og ungdoms mogelegheiter og deltaking.

Vårt mål er reduksjon av lønnsforskjellar mellom kvinner og menn i heile Europa. Som eit tiltak støttar vi EU-retningslinja for lønnstransparens. Ei ærgjerrig utforming [av denne] må fanga opp situasjonen til flest mogleg kvinner, må vera ubyråkratisk og tilpassa små og mellomstore bedrifter, og leggja opp til eit rapporteringssystem tilpassa bedriftsstorleik og -yting. [….]

Eit kriseførebudd Europa

Vi går inn for ei sterk vernebuing mot katastrofar i EU og for felles innkjøp, samordning av produksjonen av kritiske varer så vel som reduksjon i kritiske importprodukt. For å førebu europeiske helsestyresmakter på kriser gir vi dei nødvendige fullmakter og ressursar. Potensialet til det europeiske helsedataområdet skal utnyttast samtidig som ein tar vare på personvernet og pasientrettane, og kampen mot antibiotikaresistens skal styrkast.

Europapolitisk samordning

Vi vil driva ein aktiv europapolitikk og ønskjer konstruktiv medverknad i utforming [av rettsakter], noko som også betyr at vi eintydig og tidleg vil ta stilling til forslag frå EU-kommisjonen gjennom ei meir stringent samordning. Som før vil samsvar med EU-lovgjeving prøvast, og dessutan spørsmålet om planlagde nasjonale tiltak kan gjennomførast målretta på europeisk nivå, prøvast i den nasjonale lovgjevingsprosessen. Vi vil sjekka om europeiske initiativ er i tråd med subsidiaritetsprinsippet.  

Vi vil setja EU-retten ut i livet på ein ubyråkratisk og medborgarnær måte. Likeså engasjerer vi oss på EU-nivå for løysingar som er tilpassa små og mellomstore bedrifter (SMB-testar).

Europeisk utanriks- og tryggingspolitikk

EUs utanrikspolitiske engasjement er vigd fred, internasjonale menneskerettar og konfliktførebygging. Vårt mål er eit suverent EU som kraftfull aktør i ei verd prega av utryggleik og systemkonkurranse. Vi går inn for ein verkeleg felles utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk i Europa. EU må opptre internasjonalt med større handlekraft og einskap. Vi vil derfor erstatta regelen om samrøystes vedtak med vedtak med kvalifisert fleirtal i den felles utanriks- og forsvarspolitikken (FUSP), og saman med våre partnarar utvikla ein mekanisme som på passande måte å kan trekka også dei mindre medlemsstatane med på denne vegen. Den felles europeiske utanrikstenesta, også rolla til Den høge representanten som verkeleg «EU-utanriksminister», må reformerast og styrkast. Vi står for eit utvida tryggingsomgrep. Vi vil særleg styrka kriseførebygging og sivil krisehandtering, mellom anna ved å senda ut meir sivilt personell. Vi vil slutta oss til The European Institute of Peace og gi offentleg støtte til ekspertisesenteret for sivil krisestyring.

 Vi vil konstruktivt medverka i arbeidet med eit «strategisk kompass» slik at EUs mål og middel på tryggings- og forsvarsområdet kan inngå i som del i den integrerte tilnærminga på ein ambisiøs måte. Vi går inn for eit sterkare samarbeid mellom dei nasjonale hærane til medlemsstatar som er innstilte på integrasjon, framfor alt når det gjeld utdanning, kapasitetar, innsats og utrusting, slik som til dømes Tyskland og Frankrike alt har planlagt. I samband med dette ønskjer vi å oppretta felles kommandostrukturar og eit felles sivilt-militært hovudkvarter. Ved alle desse stega må interoperabilitet og komplementaritet med Natos strukturar og kapasitetar sikrast. EUs sivile og militære misjonar ønskjer vi alltid skal inngå i eit overordna politisk konsept som tar omsyn til konfliktårsaker, legg opp ein exit-strategi og som er under parlamentarisk kontroll. Europaparlament skal få medverknads- og kontrollrettar under den mellombelse evalueringa av forsvarsfondet.

Europeiske partnarar

Vi har som mål eit sterkt tysk-fransk partnarskap, som levandegjer Aachen-avtalen og den tysk-franske parlamentarikarforsamlinga, til dømes gjennom ein ny strategisk dialog. Vidare vil vi driva fram utvida format som Weimar-trekanten med konkrete prosjekt. Tyskland og Polen er bundne saman i ein djup vennskap. Vi vil styrka arbeidet til aktørar i sivilsamfunnet (t.d. det tyske-polske ungdomssamarbeidet). Vi vil forbetra samarbeidet i grenseområde, t.d. gjennom grensespeidarar, regionale råd og eksperimenttiltak. Vi støttar dei seks Vest-Balkan-statanes EU-tiltredingsprosess og reformene som er nødvendige i så måte for å møta alle København-kriteria. I denne samanheng styrkar vil sivilsamfunnet og støttar vidare tilnærmingssteg. Deretter må dei første medlemskapskapitla med Albania og Makedonia opnast, visa-liberalisering med Kosovo vedtakast og forhandlingane med Makedonia vidareførast.

Vi støttar den EU-leia normaliseringsdialogen mellom Kosovo og Serbia og strevet for ein varig fred i Bosnia-Hercegovina på grunnlag av bevaring av territorial integritet og overvinning av etnisk splid. Parallelt med medlemskapsforhandlingane må EU forbetra sin opptakskapasitet.

Vi bekjenner oss til ein felles europeisk politikk overfor Storbritannia og søkjer i denne samanheng eit nært bilateralt samarbeid. Vi insisterer på fullstendig overhalding av dei inngåtte avtalane, spesielt når det gjeld Nord-Irland-protokollen og langfredag-avtalen. I tilfelle standardar og prosedyrar ikkje blir respekterte går vi inn for ein konsekvent bruk av alle avtalte tiltak og mottiltak.  Vi vil retta vår innsats i ungdoms-, kultur- og utdanningspolitikken inn mot ei felles europeisk ramme, og eventuelt også trekka det regionale nivået med.

Fri rørsle i EU

Fri rørsle er ei av EUs viktigaste landevinningar. Det er viktig for oss å forsvara og utforma den på rettvis måte. Vi ønskjer å atterreisa Schengen-områdets integritet og nytta unntaksmogelegheiter meir restriktivt og ikkje utan rådføring med dei europeiske partnarane våre. Ved framtidig utviding av Schengen-området vil vi i tillegg til dei eksisterande tryggingskriteria også legga særleg vekt på respekt for rettsstaten og humanitære standardar. Vi ønskjer å styrka den frie rørsla innan utdanning i EU. Vi treng ein digitaliseringsframstøyt for å byggja ned byråkrati, for enklare behandling av fri rørsle, raskare gjennomslag for eksisterande krav så vel som for å letta kampen mot svindel og misbruk. Derfor støttar vi eit nytt forsøk på å innføra eit europeisk personnummer, også for lettare å kunna gjera eksisterande portabilietskrav gjeldande.

I medlemsstane har det utvikla seg ulike system for tenesteyting, eigenforvalting og eigenkontroll, særleg i frie yrke. Desse forskjellane må EU-rettsakter ta omsyn til. Vi ønskjer ein informasjonsplattform på alle EU-språk om system for aldertrygd, krav for sosialtrygd, skattlegging og portabilitet så vel som informasjon om arbeidsrett i medlemsstatane. Vi ønskjer ei regelfast gjennomføring av retningslinja for utstasjonering av medarbeidarar og ei enkel behandling og iverksetting av denne, slik at utstasjonerte arbeidstakarar kan beskyttast, og dessutan effektive og verksame kontrollar for å etterforska i svindel og misbruk. [….]

Konferansen om framtidas Europa og EUs demokratiske legitimitet

10. mars 2021 vedtok presidentane for Europaparlamentet, Det europeiske rådet og Europakommisjonen å setja i gang ein ny «konferanse om framtidas Europa». Dette skal bli ein demokratisk «nedanfrå-og opp»-eksersis som skal munna ut i konkrete forslag som helst skal presenterast under det franske EU-formannskapet i første halvår 2022. Forslag til traktatendring er ikkje nemnt, men er dermed heller ikkje utelukka.

Europaparlamentet drøftar innsetjing av Jean Claude Juncker som ny president for Europakommisjonen, 15. juli 2014. Foto: Europaparlamentet.

I presidentanes felles erklæring om konferansen heiter det at EUs borgarar står fritt til å ta opp alle moglege spørsmål, men erklæringa peikar sjølv på følgjande som særleg aktuelle diskusjonstema:

«Opbygning af et sundt kontinent, bekæmpelse af klimaændringer og miljømæssige udfordringer, en økonomi, der tjener alle, social retfærdighed, lighed og solidaritet mellem generationerne, digital omstilling i Europa, europæiske rettigheder og værdier, herunder retsstatsprincippet, migrationsudfordringer, sikkerhed, EU’s rolle i verden, Unionens demokratiske fundament og hvordan de demokratiske processer, der styrer Den Europæiske Union, kan styrkes. Drøftelserne kan også omfatte tværgående spørgsmål vedrørende EU’s evne til at levere med hensyn til politiske prioriteter, f.eks. bedre regulering, anvendelse af nærhedsprincippet og proportionalitetsprincippet, gennemførelse og håndhævelse af gældende EU-ret og gennemsigtighed.»

Her skal eg sjå spesielt på EUs demokratiske legitimitet, altså det som i erklæringa er omtalt som “Unionens demokratiske fundament og hvordan de demokratiske processer, der styrer Den Europæiske Union, kan styrkes”. Dette har i alle år vore det folkevalde Europaparlamentets fanesak.

EUs demokratiske grunnlag i dag

EU er først og fremst demokratisk i kraft av å bestå av (meir eller mindre) demokratiske medlemsstatar, som frivillig har overført delar av sin suverenitet til felles avgjerdsorgan. Som Storbritannia har gjort, kan dei ta tilbake denne suvereniteten ved å melda seg ut. Medlemsstatane utøver sin kontroll og gir demokratisk legitimitet mest direkte gjennom Det europeiske råd (DER), der stats- og regjeringssjefane møtest minst fire gonger i året, gjennom Ministerrådet og, i ein viss grad, gjennom nasjonale parlament. Lisboa-traktaten, den siste store traktatrevisjonen i EU, styrka både DER og nasjonale parlament si stilling i systemet.  Ytterlegare å styrka og effektivisera nasjonal kontroll med EU er éin veg å gå for å styrka EUs demokratiske legitimitet.

Men sidan 1979 har EU også hatt eit sterkt innslag av representativt demokrati, i form av det direktevalde Europaparlamentet (EP). Kvar traktatendring sidan då har styrka parlamentets stilling. Fleirtalet av EU-parlamentarikarane ønskjer å gjera forsamlinga til kjernen i eit parlamentarisk, overnasjonalt system. EP skal her ha lovgjevande makt saman med Ministerrådet og velja Europakommisjonen, som skal bli ei EU-regjering. Vidare parlamentarisering er ein annan måte konferansen om Europas framtid kan søka å styrka EUs demokratiske legitimitet.

Som ein etter kvart enorm og stadig veksande forskingslitteratur viser, er det likevel langt fleire sider ved spørsmålet om EUs demokratiske legitimitet enn dette.[i]

Demokratisk underskot?

Politikarane som la grunnsteinen til EU på 1950-talet tok veljaranes støtte til det dei såg som først og fremst eit fredsbyggingsprosjekt for gitt. Meiningsmålingar gav dei rett. Byggherrane kunne operera i ein «permissive consensus». «Output», eller resultata, av europeisk samarbeid vart ukritisk oppfatta å vera til gode for folk flest. Få var opptatt av demokratisk «input». Den europeiske parlamentarikarforsamlinga, utpeikt av nasjonale parlament, levde sitt eige liv. Den felles politikken var dominert av marknadsintegrasjon og landbrukspolitikk. 

Europeiske veljarar vart først direkte konsulterte i 1972, i folkerøystingane i Storbritannia, Danmark og Noreg om EF-medlemskap. Det norske nei-et og dei knappe britiske og danske ja-fleirtala vart ein vekkar. Direkteval til Europaparlamentet vart innført i 1979. Gradvis oppstod ein debatt om EF/EUs «demokratiske underskot». Akademikarar framheldt mangelen på eit europeisk «demos» (folk) og på ei felles europeisk offentlegheit som grunnleggande utfordringar for demokrati på EU-nivå. Dei fleste veljarar hadde først og fremst ein nasjonal identitet, og rammene for offentleg debatt var primært nasjonale, heitte det. Europeiske politiske parti var svake, og Europa-vala var annanrangs («second order») val, liknande regionale og lokale val. Valdeltakinga var mindre i europavala enn i nasjonale parlamentsval, og fall dessutan frå val til val.

Parlamentarisering

Gjennom 1990-talet var likevel framleis ordskiftet om EF/EUs demokratiske underskot dominert av spørsmålet om korleis ein kunne styrka det representative demokrati-elementet. Maastricht-traktaten gav Europaparlamentet medlovgjevingsmakt, og både den og dei påfølgjande Amsterdam- og Nice-traktatane styrka bandet mellom EP og kommisjonen. Dei to organa fekk same funksjonsperiode, og parlamentet måtte godkjenna rådets forslag til både kommisjonspresident og kommisjon. Maastricht-traktaten innførte dessutan subsidiaritetsprinsippet, som skal hindra unødvendig sentralisering til EU-nivået. Gjennom andre traktatendringar på 1990-talet fekk nasjonale parlament dessutan ei større formell rolle i EUs lovgjeving, det vart oppretta ein regionkomité på EU-nivå, og EU-borgarskap («citizenship») og ei pakt («charter») for grunnleggande rettar vart innført. Formålet med mykje av dette var å bøta på «no-demos-problemet» ved styrka vanleg folks identifisering med EU. 

Men på 2000-talet auka kritikken mot parlamentarisering som strategi for demokratisering av EU. Det vart åtvara mot at ein klarare partipolitisk farga kommisjon kunne framstå som mindre legitim i medlemsland med eit anna politisk fleirtal. Dette kunne dessutan undergrava kommisjonens rolle som upartisk pådrivar for integrasjonen og varetakar av felles europeiske interesser.  I tillegg vart det peika på at heller ikkje på nasjonalt nivå er parlamentarisme aleine ein tilstrekkeleg garanti for demokrati. Former for deltakardemokrati burde utfylla det representative demokratiet. Sivilsamfunnet, interessegrupper, ekspertar, nasjonale fagstyresmakter og einskildpersonar burde høyrast på meir systematisk måte. Det burde skje ikkje berre i tidlege fasar av politikkutforminga, før valde representantar røystar over ferdig forhandla lovframlegg, men også seinare i prosessen og under iverksetjing av vedtak.  I denne samanheng byrja EU-organa også å leggja større vekt på openheit («transparency») om politikkutforminga, jamfør ikkje minst Kommisjonens «European Transparency Initiative» frå 2005.

Deltakardemokrati

Denne nye «deltakardemokratiske» tilnærminga var også ein hovudgrunn til at eit såkalla konvent vart oppretta for å utarbeida ein europeisk «forfatningstraktat» i 2001. I «Konventet om Europas framtid» (2002-2003) deltok både europeiske og nasjonale parlamentarikarar, forutan ikkje-valde einskildpersonar, og ein brukte mellom anna internett og offentlege debattmøte for å få innspel frå offentlegheita. Modellen var det grunnlovgjevande konventet i Paris i 1792 og det tilsvarande amerikanske i Pennsylvania i 1787. Men fleirtalet i franske og nederlandske folkerøystingar stemte mot forfatningstraktaten i 2005. Etter ein to års tenkepause vart traktatutkastet omskrive i ein ganske lukka, tradisjonell mellomstatleg konferanse (IGC), og kunne (etter to folkerøystingar i Irland) tre i kraft som Lisboa-traktaten i 2009.

I Lisboa-traktaten var det meste av konstitusjonell retorikk fjerna. Traktaten inneheldt likevel ein del nye demokratiseringstiltak:

  • For første gong inneheld traktatverket eit avsnitt om demokrati. Artikkel 10 TEU slår fast at EU skal «vera grunnlagt på representativt demokrati» og at Det europeiske råd og Ministerrådet står ansvarleg overfor nasjonale parlament. Politiske partis rolle er også omtalt for første gong. Artikkel 11 understrekar deltakardemokratiske prinsipp som dialog med borgarane og med sivilsamfunnsorganisasjonar.
  • Traktaten innførte «borgarinitiativ» som ei ny deltakardemokratisk mogelegheit. I følgje artikkel 11(4) TEU må Europakommisjonen føreslå ein lovproposisjon om saker innan EUs ansvarsområde dersom minst ein million EU-borgarar krev det.
  • Nasjonale parlament fekk rett til å stansa nye lovforslag frå kommisjonen som dei meiner er i strid med subsidiaritetsprinsippet.
  • Europaparlamentet fekk nye fullmakter ved at den «felles» vedtaksprosedyren, der parlamentet spelar størst rolle, nå vart hovudprosedyren for lovvedtak i EU. Det europeiske rådet vart dessutan pålagt å ta omsyn til utfallet av Europa-vala før det utpeikar ny kommisjonspresident (dei ulike partigrupperingane nominerte såleis kvar sin Spitzenkandidat i vala i 2014 og 2019, som DER tok omsyn til då dei utnemnde Juncker i 2014, men ikkje då von der Leyen vart president i 2019).
Veksande utfordringar til EUs leveringsevne

I tiåret etter Lisboa-traktaten har ei rekke kriser utfordra EUs evne til å levera «output» i europeisk fellesinteresse, og meiningsmålingar viste mindre oppslutnad om EU. Euro/gjeldskrisa 2010-12 utfordra den økonomiske og monetære unionen, migrasjonskrisa i 2015 undergrov Schengen-systemet og Dublin-avtalen, Ukraina-krisa og andre tryggingspolitisk relaterte kriser sidan 2016 har utfordra den felles utanriks- og tryggingspolitikken, og brexit truga heile EUs legitimitet. Sett frå europeisk synsvinkel kravde desse krisene «meir Europa», ikkje mindre (jf. mellom anna den nye diskusjonen om eit meir «suverent» og sameint Europa og initiativet til konferansen om Europas framtid). Improviserte løysingar som kom innan ØMU skjerpa heller enn minska EUs «demokratiske underskot», jamfør spesielt kommisjonens eksklusive rolle i å overvaka nasjonale statsbudsjett gjennom ordninga med «europeisk semester», innført i 2012.

Det kan dessutan argumenterast for at hovudutfordringa ved handteringa av krisene på 2010-talet ikkje har vore kva EU har gjort, men kva ein ikkje har gjort. EU har ikkje funne gode løysingar på til dømes migrasjonskrisa nettopp på grunn av manglande «europeisk solidaritet», med andre ord fordi dei ansvarlege politikarane (stats- og regjeringssjefane) først og fremst har tatt omsyn til nasjonal opinion og nasjonale interesser. Derfor har krisene ført til nye konfliktlinjer mellom blant anna innvandringsliberale og –skeptiske, og mellom fiskalt strenge og gjeldstynga medlemsland. Krisene og EUs haltande respons på dei (til dømes EU-pålagt sparepolitikk i Sør-Europa) gav dessutan grobotn til nye populistiske og europaskeptiske rørsler og parti. Det er nærliggande å sjå også brexit i dette perspektivet. Den britiske utmeldingskampanjen framstilte EU som elitistisk og fjernt frå vanlege folk, og fekk stort gjennomslag for verdet av nasjonal kontroll/suverenitet (akkurat som nei-kampanjane i Noreg i 1972 og 1994).

Mangelfull europeisk solidaritet («no demos») har også vore eit problem under koronapandemien i 2020, spesielt i den første fasen. Men som i fleire av dei tidlegare krisene det siste tiåret, sørga improvisasjon frå DER for nye integrasjonsgjennombrot. Etter fleire døgns samanhengande forhandling kom ein stor økonomisk gjenreisingspakke på bordet, for første gong delvis basert på felles låneopptak.

Det er kanskje på grunn av krisenes overnasjonale karakter og fordi EU trass alt ikkje berre har stått saman gjennom dei, men også kome opp med løysingar, at Eurobarometer dei siste to-tre åra har vist aukande folkeleg oppslutnad om EU. Etter ein bølgedal frå 1990-talet til midten av 2010-talet er grunnholdningane i dei fleste medlemsland nå endå klarare positive enn før. Færre er direkte fiendtleg innstilte til EU. Det er likevel få som aktivt og ideologisk støttar EU.

Europeisk identitetspolitikk

Men europaforskarar har i seinare år i aukande grad byrja å stilla kritiske spørsmål ved kva som eigenleg ligg bak folks holdning til EU. Det viser seg at kunnskap er svært viktig. Dess mindre folk veit om EU, dess meir EU-skeptiske er dei. Personlege økonomiske interesser i europeisk integrasjon er derimot lite utslagsgjevande for kva folk flest svarar i meiningsmålingar, eller røystar i folkerøystingar, om EU. Generell uro om livssituasjonen, og, ikkje minst, identitet, tel meir. Her spelar medias framstilling av EU som ein kamparena for nasjonale interesser ei stor rolle. Nasjonale regjeringars popularitet og andre nasjonale, ikkje direkte EU-relaterte forhold har også vist seg å bety mykje for kva EU-holdningar folk gir uttrykk for. Nasjonalistiske og populistiske krefter utnyttar dette, ikkje minst gjennom feilinformasjon i polariserande sosiale media. Identitetsidimensjonen gir seg spesielt utslag i sentral- og austeuropeiske EU-land.

Europeisk demokrati utan folk eller utan makt?

Sett i dette perspektivet er det dristig av EU å setja i gang ein ny stor debatt om «framtidas Europa». Men det er også ein grunn til ikkje å venta forslag til store grep. Ingen ønskjer nye folkerøystingar. Eit overmodent og lite kontroversielt forslag er tilrettelegging for overnasjonale partilister i europavala.

På den andre sida tilseier den objektive situasjonen som nemnt «meir Europa». Koronakrisa er eit nytt døme på at europeiske land må stå saman for å kunna vareta felles interesser i ei globalisert verd. EU er kanskje eit demokrati utan «demos» (folk), men i denne nye røyndommen ser det nasjonale alternativet i aukande grad ut som demokrati utan «kratos» (makt). Dette perspektivet er minst like relevant for Noreg som for EUs medlemsland. 


[i] Artikkelen byggjer i stor grad på Stijn Smismans: «Democracy and Legitimacy in the European Union» og Simona Guerra og Hans-Jörg Trenz: «Citizens and Public Opinion in the European Union”, i Michelle Cini og Nieves Pérez-Solórzano Borrogán: European Union Politics, 6th Edition, Oxford University Press, 2019. Det er verdt å merka seg at norske forskarar, dei fleste nå eller tidlegare knytte til Arena-senteret ved Universitetet I Oslo, både er forfattarar av artiklar og er flittig siterte i dette standardverket.

Europearen Edvard Munch

Edvard Munch

Edvard Munch

I høve 150-årsjubileet for Edvard Munchs fødsel las eg i sommar Atle Næss sin Munch-biografi frå 2004. Ei velskriven og veldokumentert bok som eg varmt kan tilrå. Her framgår det tydeleg kor europeisk Munch var. Han reiste og oppheldt seg mykje ute i Europa, og spesielt i Frankrike og Tyskland. Det var også her han hadde sine viktigaste støttespelarar og fekk sitt kunstnarlege gjennombrot. Og sjølvsagt var Munch grunnleggjande påverka av tradisjonar og trendar i europeisk målarkunst, som han i sin tur sjølv kom til å påverka sterkt.

I 1916, under første verdskrig, laga Munch tre litografier med tittelen «Europas forente stater» (du ser to av dei under). I eit brevutkast som Næss gjengir (på s. 447) skriv Munch rett etter krigen i 1918: «Jeg står fast i min kjærlighet til Europa – jeg har en fedrelandsfølelse for det – og denne krigen har jeg opplevd som en borgerkrig».

Europas forente stater. Litografiar av Edvard Munch

Europas forente stater. Litografiar av Edvard Munch

Sterk, men surrealistisk hyllest til EU i nei-landet

EU-presidentane van Rompuy, Barroso og Schulz har mottatt fredsprisen i Oslo Rådhus

EU-presidentane van Rompuy, Barroso og Schulz har mottatt fredsprisen i Oslo Rådhus

Det var sterkt, men surrealistisk å delta på hyllesten av EU i nei-landet Noreg under fredspris-aktivitetane måndag og tysdag. EU står nærast i brann, Noreg har sagt nei til EU-medlemskap to gonger og fleire nordmenn enn nokon gong er mot medlemskap. Så kjem tre EU-presidentar og 18 stats- og regjeringssjefar frå EU hit for å motta verdas mest prestisjetunge pris og bli feira i banketthallar, på gatene, TV og radio og i Oslos største konsertlokale. 2000 gjekk i tog for fredsprisen til EU, tre gonger så mange som i protesttoget, og sikkert 8000 var på fredspriskonsert. Utanriksministeren i ei regjering der nei-partia Sp og Sv er med prisar EU opp i skyene. Europa-kommisjonens president blir så rørt han må tørka tårer, og takkar det norske folket for fredsprisen.

Er dette det endelege provet på at Noreg ikkje er av denne verda?

Uansett, moro var det, og EU både fortente og trong all den rosen som kom. Og vi nordmenn hadde veldig godt av å få EU nært innpå livet igjen, for første gong på 18 år (er det verkeleg så lenge sidan folkerøystinga i 1994?), og bli minte om breidden, innhaldet og seriøsiteten i samarbeidet. Mange gode talar vart haldne. Det europeiske rådets president Herman van Rompuy vågde å seia det: «Eg er stolt over å vera europear!». Europakommisjonens president Jose Manuel Barroso fann dei rette orda for kva EU og Europa står for: fred, fridom, rettferd. Og Nobel-komiteens formann og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland uttrykte ei historisk norsk anerkjenning av europatanken (som eg skreiv i eit tidlegare innlegg). Norsk!

Det låg ein djup symbolikk i å dela ut prisen til EU representert ved tre eldre herrar i mørk dress, den eine meir ukarismatisk enn den andre.  Endeleg var det tålmodig, praktisk politisk handverk for fred som vart æra. Langsiktig institusjonsbygging. Fredsprisen i år vart ein hyllest til den praktiske kvardagsidealismen. Det er den som tel i det lange løp.

Takk Jagland!

Ein verdig fredsprisvinnar

Alfred Nobel

Alfred Nobel

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Jeremy Bentham

Jeremy Bentham

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865).  Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Claude Henri de Saint-Simon

Claude Henri de Saint-Simon

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Victor_Hugo

Victor Hugo

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

Frederic_Passy

Frédéric Passy

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi.  Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar».  Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Christian_Lous_Lange

Christian Lous Lange

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet

Folkeforbundets gamle hovudkvarter i Geneve

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

The Forty Days of Musa Dagh

I recently read the great novel Forty days of Musa Dagh by Franz Werfel. It contains the dramatic story of the five thousand Armenians living in the north-eastern corner of the Mediterranean who in 1915 fled up the mountain Musa Dagh («Moses» rock») to avoid deportation and probable death at the hands of the Ottoman authorities. The Sublime Porte (government) in Istanbul was then proceeding with what has later been called the Armenian genocide. Recognition of what happened as a genocide remains politically controversial in many countries today. So is the academic discussion over the Ottoman Empire’s treatment of the Armenians. 
The map shows the ethnic composition of the Ottoman Empire about 1911. As can be seen, most Armenians lived in the east. Musa Dagh is located on the northern side of the bay that the eastern tip of Cyprus points towards.

(This is an English rendering of an earlier post published in Norwegian.)

The story

The «forty days» of Musa Dagh is the time it took from the seven Armenian villages fled their homes until those who survived were saved. The central figure in the novel is the aristocratic academic Gabriel Bagradian. In early 1915, after many years in Paris, he returns to the family estate at the foot of Musa Dagh together with his son Stephan and his French wife, Juliette. Bagradian understands that the Ottoman government is planning new massacres of Armenians (massacres also took place in 1895-96, 1908, 1909 and 1912) and persuades the seven villages closest to his estate to flee. Thanks to his leadership and experience as an officer in the Ottoman army, the Musa Dagh Armenians manage to withstand three Turkish attacks.

The attackers sustain heavy losses, but eventually mobilise machine guns, mountain artillery and troops to the extent that the Armenians are clearly doomed. They are also starved after all supplies have been exhausted and the Turish soldiers have made away with their cattle. But at the last minute a French naval cruiser emerges on the horizon. After a few warning shots, the Turks withdraw from the attack. The approximately four thousand survivors are taken aboard the cruiser and three other French and British ships. They are then brought to safety in Port Said in Egypt.

Messages

The Forty Days of Musa Dagh, which first came out in German in 1933, is based on a true story. Gabriel Bagradian’s real name was Moses Derkalousdian. In real life it took 53 days before the rescue came, but the Jewish-Austrian Franz Werfel changed that in order to recall the biblical Moses» forty days on the mountain and the forty days of deluge. Werfel’s description of the five thousand’s destiny and the Armenian genocide proved to be a prophetic warning of the Jewish Holocaust during the Second World War.

But even if Werfel clearly sympathises with the Musa Dagh refugees, the novel is not a completely one-sided story. There are many psychological, political and religious nuances. The refined intellectual Gabriel Bagradian is torn between his twin identity as a European and an Armenian. He shows himself to be a man of action by taking command of his countrymen against an outside threat, but succeeds militarily because of his European rationality and planning ability (in addition to his experience from the Balkan war in 1912).

His ambiguous identity also influences his increasing alienation from his socialite, impractical French wife and ditto infatuation with the young Armenian girl Iskuhi. All three have their lives destroyed by the forty dramatic days on Musa Dagh, despite the eventual rescue. Bagradian’s son Stephan has by then succumbed. We understand that his French upbringing had made it impossible for him to survive the brutal stresses of Asian «barbarism.» In the end, Gabriel realizes he has lost everything and decides not to be rescued.

So it is finally Europe (in the shape of French and British warships) that saves the seven Armenian villages of Musa Dagh, in what was perhaps the first humanitarian intervention in world history. The story also features a representative of European «civil society», the Protestant pastor, Orientalists and humanist Johannes Lepsius (a historical figure), who appears to be the only European who really cares about the Armenians» fate. His attempt to convince the German Foreign Ministry to take action founders on great power politics, but Lepsius manages to collect large sums of funds for the Armenians. He is also rejected by the Sublime Porte, but gets help from a group of Islamic traditionalists. They condemn the regime’s Young Turkish nationalism in favour of the idea of ​​a supranational Islamic umma in which Christians and Jews can practice their religion as long as they pay taxes and otherwise adapt, just as they had in the old Ottoman Empire.

Aftermath and interpretations

Turkish authorities have stubbornly refused to accept that there was  an Armenian «genocide» in 1915-1916. Several times, they prevented Hollywood from making a movie about Werfel’s book, which had become an international bestseller.

The American historian Donald Quataert argues that only Armenians in eastern Anatolia were displaced. Armenians living in the Balkans or in western Anatolia were not. The reason may have been that the Sublime Porte thought Armenians sympathized with Russia, which crossed the border into eastern Anatolia in 1914.

Quataert also refers to numerous government documents ordering local authorities to take good care of the displaced Armenians during their eastward march. Yet he admits that Ottoman officers, troops and officials murdered a great number of Armenian civilians, including women, children and elderly people.  Approximately 600,000 individuals perished in this way, according to Quataert.

Quataert therefore rejects Turkish nationalism as the reason for the massacres. Nor does he believe that nationalism caused the Ottoman Empire’s demise in 1922. The vast majority of citizens, Armenians, Bulgarians, Serbs, Arabs, Kurds, Turks, etc. as well as both Christians and Muslims, would in his opinion have preferred the old multi-national and multi-religious empire to survive.

According to Quataert, nationalist movements were mobilised by a small number of people who sought political and economic advantages they could not achieve in the setting of the traditional Ottoman Empire. Crucially, they gained support from the western powers. France and Great Britain indeed eventually took control of large, formerly Ottoman areas, especially in the Middle East. If this is right, it gives a slightly different perspective on Europe’s role during the Ottoman end game than the one Franz Werfel provides.

Quatert appears to be an impartial and respected historian. In 2006, he resigned as chairman of the American Institute of Turkish Studies after the Turkish ambassador had threatened to stop financial support because Quataert had called for continued study of the Armenian «genocide».

The revisionist Israeli historian Efraim Karsh however deplores the «politically correct» notion that every problem in the Middle East is the fault of the Western powers. He claims that the Sublime Porte’s decrees to take good care of the Armenians during the 1915-16 deportations were window-dressing. According to Karsh, many Armenians in the Balkans (Thrace) and Western Anatolia, including Istanbul, were also displaced and killed. All those who held public office or worked for the government also lost their positions. Karsh cites estimates of up to 950,000 fatalities.

Karsh moreover argues that the Ottoman government itself was responsible for the dissolution of the empire in 1922. Despite insistent requests for neutrality from the entente powers Britain, France and Russia, the Sublime Porte decided to enter the First World War on the German side. According to Karsh, the driving force was a Turkish nationalist-Islamist dream of a revitalized empire. Therefore, the British army crushed the Ottoman Empire and a new state system appeared in the Middle East.

Sources:
Franz Werfel: Forty days of Musa Dagh. Norwegian edition, 1965
Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700-1922. Cambridge University Press, 2000.
Efraim Karsh: Islamic Imperialism, A History. Yale University Press, 2006.
Wikipedia.

 

Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

Geert Maks Europa

Geert Mak. Foto: Wikipedia

Ingen har medverka til ein opplyst folkeleg debatt om EU, Europa og europeisk historie som den nederlandske journalisten Geert Mak. Mak er kanskje det næraste vi kjem ein proeuropeisk populist i Europa i dag. NRK2 avslutta nyleg andre runde av Maks TV- serie, Europa – en reise gjennom det 20. århundre. Serien byggjer på boka In Europa (2004, på norsk Europa, 2008), som liksom TV-serien vart ein internasjonal bestseljar. Mak heldt fjorårets Arena- førelesing for forskingsprogrammet Arena ved Universitetet i Oslo.

Geert Mak vart 25. juni d.å. intervjua i Aftenpostens papirutgåve. Overskrifta var: -Europa er en katedral hvor taket faller ned. I innleiinga framgår det at sanninga om dagens EU gjekk opp for Mak då Hermann Van Rompuy vart utnemnd til fast president for Det europeiske rådet og Catherine Ashton til EUs «utanriksminister». Dette skjedde i november 2009, etter at den nye Lisboatraktaten hadde trådd i kraft. Mak vart rasande «over at Europa, som trengte en Franklin D. Roosevelt, i stedet fikk to byråkrater uten karisma og uten makt», heiter det.

Når Mak er så desillusjonert som det framgår av intervjuet, bør vi ta han på alvor. Eg vil derfor knytta nokre kommentarar til dei poenga han framførte der. Eg tar det punktvis.

Vi trenger en Roosevelt på europeisk nivå. En som kan snakke til oss om det store, demokratiske prosjektet, og som er i stand til å presse gjennom den New Deal som Europa desperat behøver. Vi trenger en felles og sterk utenrikspolitikk, og ikke minst trenger Europa en felles hær, nå som vi ikke lenger kan leve under amerikanernes paraply. Men ved å utnevne Van Rompuy og Ashton sa EUs ledere at det er nasjonalstatene som er det viktigste. EU skal ledes av kompromisser.

Uansett om ein deler Maks målsettingar (som eg gjer), er det ikkje realistisk med nokon «Roosevelt» for EU i overskodeleg framtid. Ein EU-president med verkeleg makt krev liksom ein felles og sterk utanrikspolitikk og ein EU-hær radikale traktatendringar med tilslutting frå nasjonalstatar som alle har vetorett. Vegen dit er strødd med kompromiss. Slik er berre EU, på godt og vondt. Eg tvilar på om eit meir demokratisk EU ville gjera det noko lettare. Det er dessutan stor usemje om kva «demokrati» i EU-samanhang inneber.

Lenge styrte Tyskland [EU] sammen med Frankrike. Franskmennene hadde ideene, tyskerne betalte. Men tyskerne har alltid ønsket å være Europas ledere, og for første gang er det nettopp det de er. Derfor er dette tidspunktet i historien så viktig, tyskerne må bestemme hvordan de skal bruke makten. Den som leder et fellesskap, må mer enn andre tenke på hva som tjener fellesskapet. Tyskland må selvfølgelig beskytte sine egne interesser, men de må også gi italienerne, grekerne og spanjolene en følelse av at de blir sett og hørt.

Franskmannen Jean Monnet var nok den viktigaste strategen bak det som vart Den europeiske kol- og stålfellesskapen, men idéane hadde vore diskutert lenge, særleg i kristelegdemokratiske organisasjonar der tyske parti og ikkje minst Konrad Adenauer spela ei viktig rolle. Dei viktigaste statsmennene bak EKSF var kristelegdemokratane Adenauer, den franske utanriksministeren Robert Schuman (opphavleg frå Luxembourg, med tysk som andrespråk) og den italienske statsministeren Alcide de Gasperi (frå det delvis tysktalande Trentino i Nord-Italia, tidlegare medlem av det austerriksk-ungarske parlamentet). Helmut Kohl var ein viktigare pådrivar for Maastricht-traktaten enn François Mitterrand.

Det er nok elles riktig at Tyskland er det mektigaste landet i EU i dag, og (som Mak påpeikar andre stader i intervjuet), har tent på euroen og er medansvarleg for eurokrisa. Men påstanden om at tyskarane «alltid har ønsket å være Europas ledere» spelar på populistiske antityske/antinazistiske holdningar og er problematisk. Kva betyr til dømes «alltid» her? Og kven er «tyskerne»? Min påstand er at ikkje noko EU-land har slikt behov for eit demokratisk, men også fungerande EU som Tyskland. Det er tunge politiske, økonomiske og historisk-kulturelle grunnar til det. Eg vonar å koma tilbake til dette i eit blogginnlegg seinare (men noko av resonnementet framgår her).

Eurokrisen er også en kulturkrise, en kulturkrig…. Et av de største feilgrepene i EUs historie er at vi undervurderte skillet mellom nord og sør i Europa.

Eg er i stor grad samd i dette. Eg har sjølv vore opptatt av å påpeika at kontinental- og søreuropeiske land av historiske (og delvis konfesjonelle) grunnar har vore meir proeuropeiske (villige til å avgi suverenitet til EU) enn nordeuropeiske land, men då har eg inkludert Tyskland og Nederland i førstnemnde kategori. Det blir spekulasjon, men eg trur skiljelinjene mellom nord og sør i eurokrisa dreiar seg om ein annan, kanskje delvis samanfallande dimensjon, nemleg budsjettkultur. Kanskje fordi fungerande statar oppstod tidlegare i Nord-Europa, som i tillegg har vore overvegande protestantisk, er det større tradisjon for å setja fellesskap framfor eigeninteresser og næring framfor tæring her. Uansett må Sør-Europa (og Frankrike) nå læra av nordeuropeisk disiplin og konkurranseevne og EU byggjast på eit solid økonomisk fundament. Elles får vi i alle fall ingen «sterk» utanrikspolitikk. Truleg ingen euro heller.

Europeer er ikke noe du er, men noe du blir…. Dagens unge tenker europeisk, beveger seg ofte og fritt over grensene, og utvikler en europeisk identitet.

Grunntanken i heile denne bloggen, er at vi som er vaksne opp i Europa alt frå barnsbein av har ein langt meir europeisk identitet enn vi erkjenner til dagleg. Identifisering med EU, som Mak synest å snakka om, er noko anna. Men slik omgrepsforvirring er svært utbreidd. I praksis er det då også viktigare for EUs framtid at europearane sluttar opp om EU enn om dei har ein europeisk identitet eller ikkje. Men som Aftenposten formulerer det, er det nettopp her det nå sviktar i følgje Geert Mak:

 I løpet av det siste tiåret er EU blitt et antidemokratisk, byråkratisk system. Vi har ikke lenger den unionen som pionerer som Jean Monnet så for seg. Ikke i det hele tatt.  [På spørsmål frå Aftenposten om Mak er samd med Jürgen Habermas, «som sa til Der Spiegel i fjor høst at vi gjennomlever et langsomt statskupp, hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet, et «postdemokratisk» Europa, der folkestyret ofres for å redde markedet,» svarar han) Ja, slik er det, og det er ekstremt farlig…. Vi sluttet å utvikle en felles europeisk kultur og importerte i stedet markedsideologien fra USA.

Det var nettopp Jean Monnet som formulerte EUs metode som gradvis, teknokratisk integrasjon driven fram på elitenivå, over hovuda på vanleg folk. «Méthode Monnet» fungerer ikkje lenger i dag, slik Mak er inne på, men det skuldast først og fremst at omstenda har endra seg. Europa-prosjektet var monaleg meir populært på femti- og sekstitalet enn nå som det er blitt så omfattande og komplekst.

Når den såkalla marknadsideologien er blitt så sentral i prosjektet, er det dessutan fordi det er her dei mest nærliggande og målbare gevinstane har vore å henta og fordi det dermed har vore lettast å argumentera for marknadsintegrasjon. Men dette er ikkje noko nytt; det har vore slik heile tida, i alle fall etter at forslaget om ein europahær fall i det franske parlamentet i 1954. Det er faktisk i seinare år at EU har bevega seg inn på område som justis-, utanriks- og forsvarspolitikk og i det heile tatt blitt langt meir politisk ambisiøst. Til og med euroen er først og fremst eit politisk prosjekt, noko som også er grunnen til den nåverande krisa.

Ein kan og bør beklaga at demokratiet er blitt hengande etter, men i det store og det heile trur eg at alternativet hadde vore ikkje å ha hatt noko i EU i det heile. Og så må vi ikkje gløyma at EU består av demokratiske land og også har eit direktevald Europaparlament som bør få større merksemd om ein ønskjer å utvikla demokratiet i EU. Men om Mak meiner at EU treng ein direktevald president (ein Roosevelt heller enn ein Van Rompuy), er det mange som støttar han i det. Inkludert underteikna.

Eg er også til dels samd med Mak når han seinare i intervjuet hevdar at det demokratiske underskotet og mange av problema til EU elles skuldast Berlinmurens og Sovjetunionens fall:

I stedet for å fordype unionen gikk all energien med til å utvide den. Det var nødvendig, men det var uheldig for det europeiske prosjektet. … Noen vil gå enda lenger og også ta med Ukraina og Tyrkia, men det går ikke. Misforstå meg ikke, det er viktig å knytte Tyrkia tettere til EU, men for tiden er ikke unionen i stand til å håndtere Tyrkia. Tyrkia er klar, men ikke EU.

Til slutt i intervjuet spår Mak at «store deler av taket» til «den europeiske katedralen» truleg vil kollapsa saman med euroen:

Mye av avtaleverket vil [likevel] være intakt. Kanskje får vi mindre, overnasjonale strukturer, der landene i nord samarbeider om en felles valuta, mens landene i sør har en annen, mykere euro. … Ja, det er et godt bilde: Kapellene står selv om taket på den storslagne katedralen faller ned.

Einkvar står sjølvsagt fritt til å spekulera om dette. Men EU er ein rettsdriven prosess. Delar av rettsgrunnlaget, «acquis communautaire», kan ikkje setjast ut av spel utan at det får følgjer for heile byggverket. Ein kan heller ikkje innføra ny EU-praksis utan heimel i EU-traktatane. Det som kan skje (og til dels har skjedd), er at færre enn alle medlemsland innfører ny praksis på nytt juridisk grunnlag, utanfor EU-traktatane. Men dette aukar den institusjonelle og rettslege kompleksiteten, og dessutan også det demokratiske underskotet. Det finst diverre ingen snarvegar og ingen perfekte løysingar, berre kompromiss og trade-offs.

Også den tyske grunnlovsdomstolen vurderer nå (igjen) om EU kan gå lenger i integrasjonen utan større grad av demokrati, eller meir presist omden tyske  grunnlovas «evige» demokratipåbod gjer det mogleg for forbundsdagen å avgi meir suverenitet til EU (gjennom fiskalpakta og Den europeiske stabilitetsmekanismen, ESM). Men det er urealistisk å setja eit demokrati på EU-nivå tilsvarande demokratiet i nasjonalstaten som føresetnad for vidare integrasjon. I globaliseringas tidsalder må vi forsona oss med at den graden av demokrati som vi kanskje på eitt eller anna tidspunkt opplevde innan nasjonalstatens rammer, ikkje lar seg overføra til overnasjonalt nivå. Trøysta får vera at om nasjonalt demokrati blir avgrensa når suverenitet blir overført til EU, så aukar vår felles evne til å påverka overnasjonale utfordringar. Så må EU berre bli så demokratisk det kan over tid.

PS: Etter Maks Arena-førelesing på Litteraturhuset i fjor stilte eg han eit hjartelaust vanskeleg spørsmål. I førelesinga hadde han samanlikna Europa og USA, og eg spurte om han med eitt ord kunne oppsummera kva Europa står for, tilsvarande som at USA står for «fridom». Det hadde han naturleg nok vanskar med. For min del trur eg vi må ty til tre ord, den franske revolusjonens «fridom, likskap, brorskap» (eller «solidaritet») for å karakterisera det moderne Europas grunnleggjande ideal. Men dersom berre eitt ord skal karakterisera den europeiske kulturelle eller intellektuelle arven, føreslår eg «kritikk». Kritikk av alt og alle, ikkje minst seg sjølv, heile tida. Det er også ein grunn til at det er så vanskeleg å byggja EU. Men det er også Europas styrke.

City-belt Europe or Imperial Europe? Stein Rokkan and European History

Stein Rokkan

Stein Rokkan’s idea of «City-belt Europe» has influenced many political scientists’ and sociologists’ sense of European history. However, Rokkan exaggerated the significance of the cities and underestimated the role of the Holy Roman Empire and of European great power politics in his analysis of the emergence of modern Europe.  

(For a Norwegian version of this article, please see here.)

The Norwegian professor of sociology Stein Rokkan (1921-1979) is internationally recognized as a pioneer of the discipline of comparative politics. Rokkan analyzed the interplay of politics, economy, culture, and territory in the emergence of modern Europe. His original interest in the development of political participation expanded to encompass the evolution of Western European party systems and nation-states in general.

Rokkan’s «great paradox»

Rokkan found a “great paradox” in the history of European nation-building. He was puzzled that the modern nation-state did not emerge in the middle of Europe, where it could have followed in the footpath of the ancient Roman Empire, as it were, but rather in its immediate periphery. According to Rokkan, the Italian and German territories in the centre remained fragmented and dispersed until the nineteenth century, whereas the modern, centralized state was forged centuries earlier in France, England and Scandinavia (Rokkan 1999: 128, 145, 159).

The explanation, Rokkan argued, was the existence of a large number of strong and autonomous cities in the middle area stretching from central Italy to the North and Baltic Seas. He called this territory the “city-belt” (or sometimes “trade belt”, “middle belt”, “city-studded centre”, “city-state Europe”, “heartland” or “dorsal spine”). Rokkan thought there were simply too many and too strong cities in the middle of Europe for any centralizing prince to succeed in establishing a territorial state there.

According to Rokkan, the main source of the city-belt’s strength and autonomy was the increase in trade between northern and southern Europe in the High Middle Ages. Trade and communications within the city-belt was facilitated by roads built by the ancient Romans, by Roman law, by the network of the supranational Roman Church, and by the common script of Latin. Later the city-belt deteriorated as a result of the growth of regional Northern European and Atlantic trade.

The situation in the “periphery” (the areas north and west of the city-belt) was different. Here the territory was less urbanized, the economy more agricultural and the church and script more national, especially after the Reformation. This eased the kings’ promotion of one predominant city, the future capital, from which they could conquer the countryside and establish a centralized, territorial state, the future nation-state. The notion of the city-belt is central to Rokkan’s thinking about European state- and nation-building, and is probably also the single idea with which his name is most often associated.

There is less awareness that Rokkan also argued that the city-belt was the nucleus of what is today the European Union:

It is no accident of history that the Roman Law countries were the ones to take the lead [….] in the struggle for a supranational Europe. The conflict over extension of the Common Market is very much a conflict between the economically cross-cut city-belt at the centre and the culturally distinctive territorial systems in the peripheries of this Roman Europe (Rokkan 1999: 167-168).

However, it seems that Rokkan’s idea of the city-belt has not yet been thoroughly scrutinized (see note 2 below). In this article I will first evaluate Rokkan’s notion of the city-belt against historians» views of medieval European cities. Concluding that its empirical basis is weak, I propose an alternative explanation of “the great paradox” and thus also of the historical roots of the European Union. Here I emphasize the intertwined development of European international relations and of the Holy Roman Empire. A federal empire sustained by the European balance of power in my opinion accounts for the late emergence of the nation-state – and early emergence of the European Union – in what should be called “Imperial Europe” rather than “City-Belt Europe”. Not by coincidence was the EU founded mainly by Catholic politicians from the regions of the old Empire.

City-belt Europe reconsidered

As the Norwegian historian Jens Arup Seip pointed out in 1975, Rokkan operates at a high level of generalization and with considerable conceptual fluidity (Seip 1975). Also he was constantly revising his theories. This inevitably raises questions about historical accuracy as well as theoretical consistency. Rokkan’s notion of the city-belt, so central to his whole theoretical edifice, is particularly vulnerable to such questioning.

Rokkan was not too specific about either the timing or the territory of the city-belt. He does not define it exactly, only describes it variously as “city-state Europe”, “a closely knit string of cities, first within the Roman, later within the German-Roman Empire [along] the decisive trade routes northwards, from Italy across the Alps to the North Sea and the Baltic” (Rokkan 1999: 156), “cities of the trade route belt from the Mediterranean to the North Sea and the Baltic”, a “south-north […] city-studded centre”, “a network of strong and independent cities” (Rokkan 1999:159).

It is unclear what Rokkan meant by “city” in this context. What should be the size of an urban concentration in order to qualify as a city? How autonomous did the cities have to be to qualify for the role he assigns to them? When and to what extent was trade between cities, and notably long-distance trade between Italy and the North Sea and Baltic cities, extensive enough to ensure the autonomy of the city-belt? If we explore these questions, it emerges that there were several south-north trade routes in Europe, but they can hardly be said to have sustained a “belt” pattern of trading cities along their different paths (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133; Bagge, 2004: 230).

The larger towns of Europe 1100-1300. Source: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.

Moreover, overland trade between north and south was probably significantly smaller than Rokkan seems to have thought, and the extent of maritime trade proportionally greater. From the end of the twelfth century an increasingly lively trade in textiles, skins, furs and spices gradually emerged between Northern Italy, Spain, Sicily and North Africa in the south and The Low Countries in the north. Goods were shipped partly along rivers and partly carried by mules across the Alps. At first, exchanges took place mainly at six annual fairs in the autonomous county of Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114).

For various reasons the Champagne fairs declined at the end of the thirteenth century. A growing share of commodities was then transferred to ocean-going ships that were able to round the Iberian Peninsula. This led to the golden age of Bruges. The river cities of Cologne, Frankfurt, Geneva and to some extent Lyons turned into new centers of overland trade between south and north. Still, the main reason for the growth of cities in the north was regional economic and political development, in addition to overseas trade in and around the North and Baltic Seas. The size and characteristics of urban centers along the north-south axis varied considerably.

Towards the end of the thirteenth century most major cities had between 10 000 and 20 000 inhabitants. Northern Italy had the greatest number of cities, but urbanization was well advanced also in Flanders and Sicily. Estimates are uncertain and variable, but the greatest cities in Europe, with populations between 50 000 and 100 0000, were probably Palermo, Florence, Venice, Genoa, Bologna, Milan, Barcelona, Cordoba, Ghent, Bruges, Cologne and London. Paris was in a class of its own, with up to 200 000 inhabitants (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Except for Cologne, the German inland cities had fewer than 10 000 inhabitants by 1300. Most of them were not primarily hubs of long-distance trade, but for ecclesiastical or secular administration and local trade. It is difficult to see any “belt” pattern of cities or trade in this picture.

Rokkan saw Roman law as an important precondition for the «city-belt» because it facilitated the trade that was so important for its existence (Rokkan 1999: 129, 167-168). However, in reality Roman law seems to have played a minor role as a basis for mercantile law. Mercantile law was rather based on commercial custom. According to the legal historian Peter Stein (1999), merchants preferred to have their disputes settled not by local courts but by informal panels of their fellow merchants, which were set up at the periodical fairs held in various towns, including seaport towns where merchants congregated. Thus the mercantile community developed a body of commercial custom that transcended national frontiers. These customs were codified in two French commercial ordinances, one for land trade and one for maritime trade, at the end of the seventeenth century. These codes came to be accepted as an authoritative statement of commercial practice not only in France but also elsewhere in Europe, including England (Stein 1999: 106).

The Empire strikes back

If the empirical basis for Rokkan’s notion of the city-belt is weak, what can explain his “great paradox”? Why did the nation-state emerge comparatively late in Germany and Italy? This is when we should examine the interrelationship of European international relations and the Holy Roman Empire. Rokkan paid little attention to either. True, he does refer to the “geopolitical structure of Europe”, but only to highlight the strength or weakness of the cities in various parts. There is mention of “international system”, but only in passing, without any substantial discussion. Rokkan never uses concepts like international relations, great powers, the European states system, the balance of power, or other terminology related to the study of international relations.

Rokkan’s comparative, sociological approach probably accounts for his neglect of international political dynamics. He emphasized economic, religious and domestic political structures, not international relations. As far as agency is concerned, Rokkan focused on classes, cities, churches and kings. Apparently, he hardly considered the Holy Roman Empire an agency at all. His most explicit discussion of the Empire is the following sweeping statement:

The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan 1999: 146)

Thus to Rokkan, the defining feature of the Empire was fragmentation and absence of central political authority. He saw cities, but nothing like a state. For good measure, when Rokkan does make a point of the significance of the “imperial heritage” (Roman, Carolingian, or Habsburg) for late modern Europe, it is presented negatively. He interprets the legacy of the Empire as a “crucial” cause of the breakdown of democratization and growth of fascism in Germany, Italy, Austria, Spain, and Portugal in the twentieth century (Rokkan 1999: 237-242).

In Rokkan’s mind, “empire” seems to have been the equivalent of reactionary repression of small nations; indeed the anti-thesis of the democratic, liberal nation-state as it emerged in France, England, and Scandinavia. This image of empire reflects the influence of what may be called national-liberal thinking (Bakka 1998; Nedrebø 2010). This is the tendency to assume that the nation-state is the natural end-point of history; to suppose that democracy can only be legitimate and workable within the sovereign nation-state; indeed to identify the nation-state with the progress of modern (Western) egalitarian civilization in general.

The national-liberal paradigm can be traced back to what some historians call the “Borussian” interpretation of history (Wilson 1999: 4). Borussian historiography was established by mid-nineteenth century Prussian historians with a nationalist agenda. They regretted that Germany had been unable to establish a nation-state in the early modern period, when the great rivals France and England first did so. Lutheran Borussian historians presented fragmented sovereignty, decentralized political power and supranational Catholicism as fundamental weaknesses of the Holy Roman Empire.

However, recent historiography has done much to dispel such misconceptions. Historians now tend to accept the Holy Roman Empire as a viable polity in its own right, not as a failed attempt to create a centralized nation-state (Wilson 1999; Axtmann 2003). If we take the Holy Roman Empire seriously, a resilient empire rather than Rokkan’s city-belt appears as the main reason for the late arrival of the nation-state in Germany. The Empire survived for so long because the emperor, his estates (including the cities) and the neighboring states had a common interest in maintaining a functional, if decentralized, Empire in the middle of Europe. A common imperial ideology and identity also played a role.

The Holy Roman Empire in 1648

From Christian universalism to Central European federalism

The notion of “Holy Roman Empire” goes back to Emperor Constantine’s adoption of Christianity in the fourth century. The Christianity of the Roman Empire was confirmed in 380 when co-emperors Theodosius I and Valentinian II made Christianity the “catholic” (from Gr. katholikos: universal) and thus official, imperial religion. In 391 all pagan cults were proscribed. Henceforward, Christianity was integrated into the structure of the Roman Empire and progressively Romanized. The orbis terrarum (temporal world) became the orbis christianus (Christian world), which, in turn, soon developed into the Imperium Christianum (Christian Empire) (Pagden 1995: 24).

The last western Roman emperor was deposed in 476. But the remaining, eastern part of the Empire, ruled from Constantinople and posthumously known as the Byzantine Empire, survived until 1453. Charles the Great, king of the Franks, and Pope Leo III jointly established a new Western Roman Empire on Christmas Day of the year 800. Europe north and south of the Alps was again united under one ruler, Charlemagne, with Aachen as the temporal capital and Rome the spiritual centre. To Leo, this was probably a declaration of independence from Constantinople and a move in a strategy to build a new, loyal congregation in the West.

After Charles’s death the empire was divided into Western, Middle and Eastern Francia, and the imperial title eventually fell vacant. But Charlemagne’s successors, helped by the popes, continued to nurture the idea of a new western, Roman and Christian empire. The Saxon king Otto resurrected the Empire when Pope John XII crowned him emperor in 962. Otto I’s Empire united the German and Italian kingdoms as well as considerable parts of Middle Francia (Burgundy and Lotharingia).

The medieval universalist notion of Christendom emerged successively from this background. Both popes and emperors propagated the idea of the Christian empire, or Christendom. Due to the conversion of eventually all European pagans and the expansion of Islam in Asia and Africa, Christendom in the later Middle Ages became confined to, and thus equated with, the territory of Europe. The signatories of the peace treaties of Westphalia in 1648 still conceived of themselves as members of Christendom. In international legal discourse the idea that Christendom constituted a single polity survived well into the eighteenth century (Hinsley 1986: 182).

However, already in the tenth century a divisive struggle for ultimate authority within the Christian empire emerged. At first the emperor and the pope were the main contenders and Italy the main battlefield. Control of Italy, and especially the ancient capital and See of St Peter, Rome, would mean political, economic and ideological preeminence in Christendom.

The emperor lost this battle, known as the Investiture Contest. But the Capetian kings of West Francia also came to claim the Carolingian legacy. By the thirteenth century the king of France was strong enough to challenge both the Empire and the papacy. Like his English counterpart, but unlike the German Emperor, he was able to amass a contiguous territory of hereditary possessions from which to build a territorial state. From now on, Germany became the main prize – or balancer – in the struggle for universal monarchy in Christendom, or for hegemony in Europe, if you prefer the international relations jargon. The cities of Northern Italy (the Lombard League) gained autonomy through the 1183 treaty of Constance, although the Empire continued to claim suzerainty over territories south of the Alps until its demise in 1806.

Even north of the Alps it was now clear that the emperor was not going to be able to establish a centralized, proto-national state. Instead, a Central European federation was emerging. The Golden Bull, a constitution promulgated in 1356 by Emperor Charles IV of Luxembourg, impressed on the Empire a federal structure it retained to the end. It confirmed that emperors, unlike other princes in Europe, whose position had by now become hereditary, should continue to be elected. Most importantly, the Bull ended the subjects’ right to appeal to the Imperial Court against the territorial princes.

Still, the emperor retained authority to call out the imperial forces as well as to control common facilities such as fortresses, roads, and rivers. Moreover, about 300 secular and ecclesiastical lords, some 2000 knights, and 85 “free” or imperial cities scattered from the Baltic to Switzerland remained directly subject to the emperor’s jurisdiction (van Creveld 1999: 78-79).

In further reforms from 1495 to 1512, the Reichstag was consolidated as the forum for national debate; more manageable regional subdivisions were created within the Empire by grouping the territories into ten Kreise (circles); and two imperial courts of law, the Reichskammergericht and the Reichshofrat, were established. At the same time Roman law was introduced as the jus publicum (common law, or gemeines Recht) of the whole Empire. Especially lesser territorial princes and the free imperial cities continued to rely on the institutions and laws of the Empire for their legitimacy and security.

The Reformation and the subsequent religious upheavals encouraged further fragmentation. Still, the 1555 religious peace of Augsburg demonstrated that emperors were able to deal with structural stress through consensus politics, facilitation and power brokering (Wilson 1999: 26). The settlement, which legalized Protestantism along with Catholicism and became one of the fundamental laws of the Empire, was largely the work of archduke Ferdinand of Habsburg (emperor 1558-64). Catholic as well as Protestant princes backed imperial institutions and the Emperor. The common view was still that the Holy Roman Empire was the most eminent of the European monarchies as successor of the Roman Empire and the last of the four universal monarchies prophesied by Daniel in the Old Testament (Asch 1997: 18-19).

«Important to all, but dangerous to none»

The Bohemian revolt of 1618 and a subsequent constitutional crisis triggered the Thirty Years War. Contrary to conventional Borussian wisdom, the outcome of the war, the 1648 Peace of Westphalia, did not spell the functional end of the Empire. Rather, it marked its Europeanization and further federalization. On the one hand, while it stayed together, the Empire became more decentralized. On the other, it became part of the emerging, modern system of European governance.

The rights of the estates vis-a-vis those of the emperor were reinforced, and the independence of Switzerland and the northern Low Countries was confirmed. But the estates and the foreign powers knew it was not in their interest to weaken the emperor and imperial institutions too much. The estates had learnt from the war that none of them was strong enough to survive on their own in the brutal reality of modern European power politics. Moreover, the war had advanced an emerging imperial patriotism. At the meetings in Münster and Osnabrück, the German estates demonstrated “a deeply felt sense of loyalty to the Emperor, and a patriotic pride in the Empire’s institutions” (Osiander 1994: 32).

To the emerging European great powers, the Thirty Years’ War confirmed that if they had one interest in common, it was to prevent «universal monarchy», or hegemony by one power. This meant that the emperor must not be allowed to become too powerful relative to the princes; but neither should any other ruler be allowed to control Germany. As guarantors of the Peace of Westphalia and thereby the imperial constitution, the French and Swedish king made sure of this. So did the three foreign powers that because of their imperial estates were represented in the Imperial Diet: Sweden, Denmark and, after the Hanoverian succession in 1714, England (Axtmann 2003: 132; Osiander 1994: 42, 78-79).

By contrast to the territorial sovereignty that was emerging elsewhere, in the Empire sovereignty thus became shared, internationally as well internally. At the same time, because of the foreign influence and because the Treaty of Westphalia gave the estates separate foreign policy rights, the Empire as such was effectively neutralized in European politics. Similar to Switzerland, the Empire survived as an inherently non-aggressive entity because this was in the interest of its constituent parts as well as of its neighbors. The Göttingen historian Arnold H.L. Heeren was therefore right when he explained why the Holy Roman Empire survived the Thirty Years’ War as follows:

[…] this wonderful state maintained itself partly through its own power, partly through certain fortunate circumstances, but above all through a conviction soon shared by all that the survival and freedom of the Empire was a precondition for the same for the whole European states system. How could this system have emerged without such a central state, important to all but dangerous to none? Did not even German and thus also a considerable part of European culture depend on this polity? (Heeren 1809: 18. My translation).

Habsburg cosmopolitanism

Heeren wrote this three years after the disappearance of the Holy Roman Empire. However, the consensual, cosmopolitan-federal and non-aggressive imperial tradition survived, represented mainly by Austria (but also by the “Third Germany”, German lands outside Prussia and Austria). The German Confederation of 1815 re-established Austrian pre-eminence within a framework exhibiting many similarities with the old Empire, including a federal diet and a system of collective security.

These and other features reappeared in modified form in both the Prussian-led successors to the Confederation; the North German Confederation (Norddeutscher Bund) of 1867 and the German Empire, or Second Reich of 1871. The constitutions of the inter-war Weimar republic as well as of the post-war Bonn republic incorporated a federal system of checks and balances, and devolved power to states (Länder) that were the direct successors of the old, consolidated territories. These later federal Germanys, like the old Empire, are associated with non-aggressive foreign policies, unlike the centralizing governments of nineteenth-century Prussia and the Nazi Third Reich (Wilson 1999: 72).

Also the Habsburg empire, which survived until 1918, depended on the politics of accommodation. The Habsburg dominion in multinational eastern Central Europe had indeed been established not mainly through war, but by dynastic policy and diplomacy. A sense of Habsburg, Catholic community emerged in the joint defense against the Ottoman Moslem attacks on Christendom. After some three hundred years this imperial expansion from the east was finally halted at the gates of Vienna in 1683. Catholicism remained a critical source of legitimacy for the emperor until the very end (Rémond 1999: 87).

The cosmopolitan Habsburg “corporate identity” was further developed through enlightened policies in the eighteenth century. For instance, the Habsburg systems of education and justice became models for the rest of the continent. It was arguably the French Revolution and the Napoleonic wars that forced the Habsburg emperor and his government to suspend controversial domestic reforms and generally to repudiate progressive Enlightenment ideas (Ingrao 2000: 218-231).

Still, the Austro-Hungarian empire of Francis I and Metternich remained progressive by contemporary standards. Local nationalisms indeed challenged the integrity of the monarchy, but arguably did not pose a vital threat even as late as 1914 (Sked 2001). Austria and Metternich were the chief props of the nineteenth century Congress system of European governance. Metternich originated in the Rhineland (in the “Third Germany”) and spoke of Europe as his fatherland (Kissinger 1994: 86).

Not by coincidence, between 1848 and 1918, Habsburg lands proved fertile ground for authors of projects for multinational federation (Bugge 1995). The founder of the Pan-Europa Movement in 1923, the Austrian Count Richard von Coudenhove-Kalergi, descended on his father’s side from a noble family with roots in the Netherlands, Belgium, Bohemia and Poland. Like the two other European “empires”, Germany and Russia, the Habsburg monarchy arguably succumbed mainly because it lost the First World War.

In short it seems that Imperial Europe, including Germany, the Low Countries, Switzerland and the Habsburg possessions in the east, was structurally disposed towards the politics of consensus, compromise and accommodation both internally and at the European level. These parts tended to become federally organized, consociational (cf. Lijphart 1968), multiconfessional and, notably in the Swiss and Habsburg cases, multinational. Rokkan (1999: 210) to some extent recognizes this.

The parts of Imperial Europe that did not become neutral or part of the Soviet sphere during the Cold War also became pioneers of European unification. The European Coal and Steel Community was established in 1951 mainly by Catholic politicians from the regions of Imperial Europe, notably Konrad Adenauer from the Rhineland; Robert Schuman from Luxembourg and Lorraine; and Alcide de Gasperi from Trentino. Transnationally organized Christian (mainly Catholic) democracy, today with the European Peoples’ Party as European superstructure, has remained the chief party political driving force of European integration (Kaiser 2007).

The fate of Italy 

What about Italy? The main difference between Italy and Germany was that in Italy there was no state formation at all before the unification 1859-1870. Partly as a result, national identity was far less developed in Italy than in Germany. Italian only became the national language after the unification, at which time it was still spoken by very few. Until the Risorgimento, the sovereignty of what is now Italy was split between the pope, the French, Spanish and Austrian crowns and independent kingdoms, duchies, city-states and republics. National unification was brought about mainly by the conquest of the rest by the Kingdom of Piedmont-Sardinia. It was backed by various European great powers, but had little popular support.

Political unity on the Piedmontese model was foisted on a country practically without national traditions. “We have created Italy; now it remains to create Italians”, the nation-building statesman Massimo d’Azeglio famously quipped in 1867. Like in Germany, centralizing nationalism in the long run facilitated an authoritarian and imperialist development. As David Gilmour indicates in his recent history of Italy, fascism was «a logical consequence of unification’s failure to be a moral revolution supported by the mass of the people» (Gilmour, 2011: 332). [Gilmour has an interesting analysis of present developments in Italy here].

Thus in Italy, city-states did to some extent retard national unification. But even here the universalist agencies, the papacy and the empire, as well as other European powers had a decisive influence too. Historically, an Italian nation-state was not a necessary or even natural outcome. Today, the regionalist tradition remains strong in Italy, and Italians are still aware of their dependence on – and contribution to – Europe. These are probably important reasons why Italy became a driving force for European integration after the Second World War.

Conclusion

My conclusion is that there is little empirical basis for Rokkan’s notion of city-belt Europe. There was no city “belt” and the cities were not nearly as politically important as he thought. On the other hand, the Holy Roman Empire and European international relations have been far more important for the history of European nation-building than he recognized. Indeed, Rokkan’s bias in favor of the nation-state is a reminder that history is always written in the light of present-day concerns.

Today, when the European Union is again demonstrating the significance of universalist and cosmopolitan traditions, European history again needs to be reconsidered. In the new narrative, what I prefer to call Imperial Europe rather than City-Belt Europe must have its proper place and the role of the nation-state be toned down. In the discipline of comparative politics, the interrelationship of regional, national, international and supranational political development should be emphasized more. Stein Rokkan’s work will still remain relevant and a great source of inspiration.

Notes

  1. This post is a translation and slightly revised version of an article I published in the peer-reviewed Nytt Norsk Tidsskrift no 3, 2011 (published on this blog here). That article in turn was based on a lecture I held on the occasion of my doctoral disputation at the University of Bergen on 10 June 2010.
  2. Neither Flora (i Rokkan 1999) nor Bakka (1998 ) scrutinize the idea of the city-belt as such. Nor did Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) or Seip (1975), who criticized Rokkan’s interpretation of Norwegian political history, discuss the concept critically. Searches in JStor and Google indicate that no critical and empirical discussion of the idea exists. A long-time collaborator of Rokkan, Professor Stein Kuhnle, Department of Comparative Politics at the University of Bergen, confirms this impression in an email to the author dated January 5, 2011. On the other hand, a research group headed by the French geographer Roger Brunet has recently emphasized the role of the urbanized region Rokkan calls city-belt Europe as an economic, scientific and technological center of gravity in European history. This region is described as “the blue banana” or “the European backbone”, but without reference to Rokkan. I thank Jan Petter Myklebust at the University of Bergen for this information.

References

Asch, R. G. (1997), The Thirty Years’ War. The Holy Roman Empire and Europe, 1618-1648 (New York, St Martin’s Press).

Axtmann, R. (2003), “State Formation and Supranationalism in Europe: The Case of the Holy Roman Empire of the German Nation”, in Berezin, M. and M. Schain, eds. (2003), Europe Without Borders: Remapping Territory, Citizenship, and Identity in a Transnational Age (Baltimore: Johns Hopkins University Press).

Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.

Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.

Bugge, P. (1995), “The nation supreme: The idea of Europe 1914-1945”, in Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London, Routledge): 83-150.

Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.

Heeren, A.H.L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.

Hinsley, F.H. (1986). Sovereignty. Second edition. Cambridge: Cambridge University Press.

Ingrao, C.W. (2000), The Habsburg Monarchy, 1618-1815. Second edition. (Cambridge, Cambridge University Press).

Kaiser, W. (2007). Christian Democracy and the Origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Kinder H. and W. Hilgemann (1977), The Penguin Atlas of World History: Volume I: From the Beginning to the Eve of the French Revolution (Harmondsworth, Penguin Books).

Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon and Schuster.

Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.

Lijphart, A. (1968). The Politics of Accomodation. Pluralism and Democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.

Mackay A. and D. Ditchburn, eds. (1997), Atlas of Medieval Europe (London, Routledge).

McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.

Nedrebø, T. (2010), “Past and Present Sources of European Union: A Comparative Historical-Institutionalist Analysis”, dr.philos. diss. (University of Bergen).

Osiander, A. (1994), The States System of Europe, 1640-1990: Peacemaking and the Conditions of International Stability (Oxford, Clarendon Press).

Pagden, A. (1995), Lords of All the World: Ideologies of Empire in Spain, Britain and France c. 1500-c.1800 (New Haven, Conn., Yale University press).

Rémond, R. (1999), Religion and Society in Modern Europe (Oxford: Blackwell Publishers).

Rokkan, S. (1999), State Formation, Nation-Building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan: Based on his Collected Works (ed. by P. Flora with S. Kuhnle and D. Urwin) (Oxford, Oxford University Press).

Seip, J.A. (1975), “Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie”, in Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10 (Oslo, Universitetsforlaget).

Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman. Stein, P. (1999), Roman Law in European History (Cambridge, Cambridge University Press).

Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.

Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.

Van Creveld, M. (1999), The Rise and Decline of the State (Cambridge: Cambridge University Press).

Wilson, P.H. (1999), The Holy Roman Empire, 1495-1806 (London, Macmillan Press).