Europautgreiinga: Fakta om Noregs demokratiske underskot overfor EU

Utvalsleiar Fredrik Sejersted overrekk europautgreiinga til utanriksminister Jonas Gahr Støre. Foto:UD.

Europautgreiinga, ein 911 siders mursteinsrapport som gjennomgår alle sider ved Noregs forhold til Den europeiske unionen, vart lagt fram 17. januar på Litteraturhuset i Oslo (sjå info og tilgang til videoopptak her). Utvalet som har utarbeidd verket, kalla «Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU,» har bestått mest av forskarar. Leiaren var professor Fredrik Sejersted frå Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, og sekretær Ulf Sverdrup, som tilhøyrte europaforskingssenteret Arena ved UiO då han vart rekruttert (men er sidan tilsett som direktør ved Norsk Utanrikspolitisk institutt).

Med lupe og reknemaskin har Sejersted & Co. gått gjennom heile forholdet mellom Noreg og EU til og med verpehønedirektivet. Målsettinga har vore å skapa «grunnlag for en kunnskapsbasert og realitetsorientert europadebatt.»  Det viktigaste nye er dokumentasjonen av kor omfattande Noregs forhold til EU er blitt. Utgreiinga er «beretningen om en omfattende europeisering av Norge de siste tjue årene», heiter det.

Utvalet har kome fram til at Noreg er med på tre firedelar av all EU-rett. Dette er mykje meir enn neisida har hevda, men også mindre enn jasida har påstått. Sejersted & Co. sitt anslag byggjer på nokre skjønnsmessige føresetnader og ei bestemt metodisk tilnærming, men er nok det som vil bli ståande. Det er veldig bra at vi nå har fått velfundert, forskingsbasert tal på dette.

Eit anna hovudpoeng i rapporten er kor ukontroversielt Noregs forhold til EU er blitt. Av dei 287 samtykkeproposisjonar skiftande regjeringar har sendt til Stortinget, er 265 vedtatt samrøystes. Dei andre 22 er i hovudsak vedtatt med breitt fleirtal. Av 6000 nye EU-rettsaker som er tatt inn i EØS-avtalen, har det berre vore forslag om å bruka reservasjonsretten på 17. Retten er hittil ikkje brukt (men han kan som kjent bli brukt for første gong i nær framtid, mot postdirektivet).

Fleirtalet i utvalet (Nei til EUs Dag Seierstad har flest særmerknader) meiner at avtalane med EU har varetatt norske interesser og verdiar i samsvar med Stortingets ønskje. Avtalane har dessutan fungert «langt bedre enn mange forventet».  Men rapportens viktigaste kritiske poeng er at å vera «utenfor og innenfor» er prinsipielt vanskeleg. Med Sejersteds spissformulering er dei prinsipielle problema større enn dei praktiske.

Det mest problematiske er det demokratisk underskotet avtalane medfører. Noreg har bunde seg til å oveta politikk og reglar frå EU over eit svært breitt felt utan å vera medlem, utan røysterett og utan i praksis å ha særleg innverknad på det regelverket ein innfører. EØS-avtalen er såleis eit kompromiss mellom omsynet til demokrati og omsynet til andre interesser og verdiar. Den «demokratiske mangelen ved den norske tilknytningsformen er strukturell, og kan ikke løses innenfor rammene av dagens modell,» heiter det. Utvalet er særleg opptatt av kor lite offentleg debatt det har vore om forholdet til EU etter at EØS-avtalen vart underteikna. Skolebøker er så godt som tause om europeiseringa, mediadekninga flat eller fallande.

Det var eit godt grep av utanriksminister Jonas Gahr Støre å setja i gang ei slik forskingsbasert utgreiing. Sejersted & Co. har flytta nokre empriske merkesteinar og dermed levert eit solid bidrag til ein meir «kunnskapsbasert og realitetsorientert» norsk europadebatt. Dette viser også nytta vi har av å ha nokre sterke europaforskingsmiljø i Noreg.

For eigen del saknar eg vurdering av eitt poeng i den elles svært komplette rapporten: Det manglande EU-medlemskapets tyding for norsk engasjementspolitikk. Utanforskapet har gitt norske utanrikspolitikarar og norsk utanriksteneste både behov for og ressursar til å engasjera seg i saker til dels langt utanfor Europa. Dette har også medverka til at vi har hatt så lite europadebatt i Noreg dei siste åra. Det har dessutan ein sjølvforsterkande effekt: dess lenger utanforskapet varer, dess sterkare blir fokuset på ikkje-Europa. Dette medverkar også til at Noreg har eit svært spesielt, ja, reint ut sagt merkeleg, forhold til Europa samanlikna med andre europeiske land.

Utanriksdepartementet skal nå som oppfølging av utgreiinga skriva ei stortingsmelding om Noregs forhold til EU. Meldinga vil mellom anna drøfta dei konkrete forslaga i «Utenfor og innenfor».  Den påfølgjande debatten vil visa om europautgreiinga har greid å flytta også politiske merkesteinar. Handlingsrommet er i realiteten fint lite.

Det einaste logiske svaret på dei utfordringar utgreiinga peikar på, er EU-medlemskap. Men EØS-avtalen m.m. er altfor nyttig som politisk kompromiss i den særnorske EU-striden, og EU går for dårleg og Noreg for bra, til at det spørsmålet kjem på dagsorden igjen med det første. Samstundes er det utenkeleg at det vil bli fleirtal på Stortinget for mindre omfattande avtalar enn i dag. Sejersted-utvalet føreslår rett nok å vurdera å slå saman alle nåverande avtalar til ein, og listar fordelar og ulemper ved dette. Sett frå norsk side er kanskje risikoen ved dette større enn fordelane. Vi veit kva vi har, men ikkje kva vi får.

Men EU-sida vil også studera Sejersted-rapporten og dessutan gjera si eiga vurdering. Det er mogleg Kommisjonen tar initiativ til mindre endringar sjølv. I det store og det heile er likevel EU svært så nøgd med tingas nåverande tilstand.

Til saman betyr nok dessverre dette at det meste i norsk europapolitikk blir som før i oveskodeleg framtid. Om vi er ute etter europapolitisk spenning og dynamikk, må vi sjå til EU, ikkje til Noreg.

Nytt EU-tog utan Storbritannia: Euroen er bombe i lasta

Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso på EU-toppmøtet denne veka. © European Union, 2011

EU har lagt bak seg nok eit krisetoppmøte. Det er historisk at det store fleirtalet medlemsland steig på eit nytt høghastigheitstog med Tyskland og Frankrike som lokomotiv, mens Storbritannia stod igjen på perrongen.  Men euroen er med som ei bombe i bagasjevogna. Om bomba går av, vil truleg visa seg om kort tid. I så fall sporar det flotte nye toget av lenge før det kjem i ordentleg fart.

(Oppdatert 15.12.2011) Svært mykje kan seiast om utfallet av toppmøtet. EUs eigen informasjon kan du lesa her. Sjå spesielt ordlyden i erklæringa frå eurolandas stats- og regjeringssjefar. Eg meiner at det viktigaste som skjedde er følgjande:

  • Det skal koma ein ny, separat «euro pluss»-avtale utanom det eksisterande EU-traktatverket. Den nye avtalen skal ha meir robuste reglar for kor stort (dvs. lite) underskot deltakarlanda kan ha på sine statsbudsjett og kor stor gjeld dei kan ta opp. I tillegg kjem retningslinjer for sanksjonar mot overtredarar, overvaking, krisefond og liknande. Mykje gjenstår å avklara, mellom anna kva rolle Europakommisjonen og Europadomstolen vil ha i det nye systemet. Dette blir ikkje enkelt.
  • Den nye avtalen vil vera open for alle nåverande medlemsland, men vil  i utgangspunktet gjelda dei 17 landa som pr. i dag har euro som fellesvaluta. Ordlyden i erklæringa om dette er: «Considering the absence of unanimity among the EU Member States, they decided to adopt them through an international agreement to be signed in March or at an earlier date. The objective remains to incorporate these provisions into the treaties of the Union as soon as possible. The Heads of State or Government of Bulgaria, Czech Republic, Denmark, Hungary, Latvia, Lithuania, Poland, Romania and Sweden indicated the possibility to take part in this process after consulting their Parliaments where appropriate.»
  • David Cameron er dermed den einaste regjeringssjefen som har sagt seg uvillig til å delta. Men truleg vil det oppstå strid om deltaking i mange EU-land, og i alle land vil nasjonale parlament måtta gi sitt samtykke. Eg har vanskeleg for å tru at dette kan gå så fort som det vart påstått på toppmøtet, dvs.at den nye traktaten blir vedtatt på toppmøtet i mars. Det dreiar seg om overføring av ein god del nasjonal suverenitet, og all erfaring tilseier at dette fører til lang og hard debatt. Ikkje minst kan det gode, gamle EU-landet Nederland igjen bli ein torpedo.
  • For euroens overleving på kort sikt blir det viktig korleis finansmarknadane vurderer utfallet av toppmøtet. Eg ville bli overraska om dei slår seg til ro med dette. Viss ikkje, blir det avgjerande kor langt den Den europeiske sentralbanken er villig til gå. Mykje talar for at det går mot eit endespel der det blir opp til sentralbanken å redda euroen med støttekjøp av statsgjeld (populært sagt å la seddelpressa gå). I så fall vil nok banken måtta visa korta heller før enn seinare. Store statslån forfell alt tidleg i 2012. Dersom euro-samarbeidet bryt saman, må EU tilbake til teiknebrettet. Konsekvensane er uoverskodelege i dag.
  • I Noreg har vi halde orden i eige hus. Det hadde vi sikkert også klart om vi hadde vore med i EU, til og med om vi hadde hatt euro som betalingsmiddel (sjå på Finland). Vi hadde måtta stilt opp med større redningsmidlar enn nå, men det hadde vi også hatt råd til. Slik det er nå, observerer vi frå sidelinja. Men vi blir sjølvsagt sterkt berørt av det som skjer. To scenario avteiknar seg:
  • Dersom euroen overlever og ein ny euro pluss-avtale kjem på plass, vil framleis den indre marknaden liggja i botnen. Dermed vil EØS-avtalen bestå. Men fordi den indre marknaden truleg vil vera endå tettare knytt til den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som euro pluss-avtalen regulerer, vil det bli endå vanskelegare for EØS-avtalen og dermed for Noreg å henga med. Vi vil dessutan i utgangspunktet stå utan nokon avtale med den nye, indre kjernen i EU. EU går inn i ein ny, endå meir overnasjonal fase og Noreg blir ytterlegare marginalisert.
  • Dersom euroen bryt saman, er alt opent. Vi kan i beste fall stå igjen med dagens EU minus ØMU, noko som i utgangspunktet ivaretar EØS-avtalen. Men truleg vil eit eurokræsj føra til atskilleg meir turbulens i EU, med uføreseielege følgjer for Noregs avtalar. EUs merksemd vil i alle fall ikkje først og fremst bli retta mot Noreg, Island og Liechtenstein. Respekterte kommentatorar som Wolfgang Münchau i Financial Times meiner ein ny europluss-traktat vil føra til at det nåverande EU bryt saman sjølv om euroen overlever. Då fell sjølvsagt også heile Noregs avtaleverk med EU bort, og vi må byrja heilt på nytt.
  • EU er uansett i støypeskeia igjen, og det meir enn nokon gong sidan Messina-konferansen i 1955. Det meiner eg er det viktigaste signalet frå toppmøtet i Brussel denne veka.

For ordens skuld: eg arbeider ikkje med EU-spørsmål i UD, og synspunkta over står heilt ut for mi egia rekning.