Norge med i EU om ti år

Kjetil Wiedswang

I en «ikke helt usannsynlig» folkeavstemning om medlemskap i Europaunionen mandag 25. september 2022 vil «et forholdsvis klart ja-flertall stemme for at Norge bør bli medlem av Europaunionen fra nyttår 2023, samme dag som Albania endelig blir en del av fellesskapet. Vi vil neppe se oss tilbake.»

Dette glade budskap stammer fra Kjetil Wiedswangs Europaveien. EU, krisen og vi andre, som ble lansert av Schibsted på førtiårsdagen for det første norske neiet til EU-medlemskap.  Den erfarne journalisten i Dagens Næringsliv bygger spådommen på to forutsetninger som han regner med blir oppfylt: 1) At EU da vil ha overvunnet den nåværende krisa og blitt mer attraktivt og 2) at andelen norske velgere som bor i store byer vil ha vokst betydelig. Det siste er viktig fordi et klart flertall av byfolk stemte ja både i 1972 og i 1994. Wiedswang mener også det vil hjelpe at Norge om ti år kan oppleve adskillig dårligere tider enn nå.

Kjetil Wiedswang har i det hele tatt skrevet en bok som er morsom å lese. Europaveien er så vidt jeg vet den første journalistiske framstilling på norsk om EUs utvikling siden begynnelsen, og dessuten om den norske EU-stridens historie. Boka er full av anekdoter som bygger på førstehåndsobservasjoner og medierapporter så vel som på intervjuer med sentrale aktører.

Et eksempel er et sitat fra en av Wiedswangs sentrale kilder, tidligere EU-ambassadør Einar Bull. Bull var i Brussel som del av den norske forhandlingsdelegasjonen 28. november 1994. Etter at folkeavstemningsresultatet var klart seint på kvelden forteller Bull at han «styrtet ned tre-fire gin & tonic. Det var en forferdelig følelse av déjà vu. Fikk tak i en taxi umiddelbart, for jeg visste jeg ville bli dritings». Andre ofte siterte kilder er gamle UD-travere som Eivinn Berg og Knut Almestad.

Man kan mene hva man vil om denne stilen, men det er tydeligvis slik personorientert historiefortelling, i tillegg til store doser ironi, som anses som god skrivekunst i dag. Greit nok. Europaveien er samtidig kunnskapsrik og innsiktsfull, og den har en proeuropeisk, men nyansert grunntone. Det skinner tydelig gjennom at Wiedswang har fulgt EU i mange år, inkludert perioder mellom 1988 og 2006 som korrespondent i London og Brussel.

Oljerikdommen avgjørende?

For Wiedswang er det først og fremst oljerikdommen som forklarer hvorfor flertallet av norske velgere to ganger har sagt nei til EU-medlemskap. Her referer han til den amerikanske statsviteren Christine Ingebritsens bok The Nordic Countries and European Unity (1998). Men dersom man nærleser Ingebritsens bok framlegger hun ikke empiriske data som underbygger denne tesen. Tvert om innrømmer hun at «i en spørreundersøkelse gjennomført i Norge etter november-folkeavstemningen i 1994 var tap av suverenitet og uavhengighet de to mest siterte innvendingene mot EU» (s. 182).

Av Ryghaug og Todal Jenssens Den store styrkeprøven: Om EU-avstemningen i norsk politikk (1999) framgår det at «selvråderett», «folkestyre» og «lokaldemokrati» var de hensyn de fleste (22,5 prosent) nei-velgerne de spurte oppgav som begrunnelse for sitt valg. Argumenter knyttet til økonomisk interesse som landbrukspolitikken ble nevnt bare av ca 7 prosent av nei-velgerne. Tilsvarende var støtte til europeisk samarbeid det oftest nevnte argumentet blant ja-velgere (18,8 prosent). Det taler for at idelogi var viktigere enn økonomisk interesse for utfallet i 1994. Og husk at nei-flertallet var større i 1972, da ingen ennå ante hvor stort det norske oljeeventyret kom til å bli.

Wiedswang framhever riktignok også betydningen av mer ideologisk argumentasjon, spesielt at Norge har vært relativt lite berørt av europeiske kriger. Men vi ble da sterkt berørt av andre verdenskrig, sterkere enn Sverige, Danmark og Finland, som alle nå er med i EU. En forklaring av hvorfor nordmenn er så opptatt av nasjonalt sjølstyre bør legge enda større vekt på ideologi, kultur og religion (mer om det her og her).

Likevel: Løp og kjøp!

PS:

Mitt personlige minne om 28. november-kvelden i 1994 er fra en valgvake min daværende ekspedisjonssjef i UD hadde innbudt berørte medarbeidere til hjemme hos seg selv. Ved ankomst skulle vi legge vår gjetning om avstemningsutfallet i en hatt. Stemningen sank raskt utover kvelden etter hvert som opptellingsresultatene kom inn. Da utfallet var klart, ble hattelappene talt opp. Inngrodd beskjedenhet skal ikke hindre meg i å opplyse at min lapp var en av svært få som spådde et nei. Men det ble ikke delt ut noen premie.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: