Norge med i EU om ti år

Kjetil Wiedswang

I en «ikke helt usannsynlig» folkeavstemning om medlemskap i Europaunionen mandag 25. september 2022 vil «et forholdsvis klart ja-flertall stemme for at Norge bør bli medlem av Europaunionen fra nyttår 2023, samme dag som Albania endelig blir en del av fellesskapet. Vi vil neppe se oss tilbake.»

Dette glade budskap stammer fra Kjetil Wiedswangs Europaveien. EU, krisen og vi andre, som ble lansert av Schibsted på førtiårsdagen for det første norske neiet til EU-medlemskap.  Den erfarne journalisten i Dagens Næringsliv bygger spådommen på to forutsetninger som han regner med blir oppfylt: 1) At EU da vil ha overvunnet den nåværende krisa og blitt mer attraktivt og 2) at andelen norske velgere som bor i store byer vil ha vokst betydelig. Det siste er viktig fordi et klart flertall av byfolk stemte ja både i 1972 og i 1994. Wiedswang mener også det vil hjelpe at Norge om ti år kan oppleve adskillig dårligere tider enn nå.

Kjetil Wiedswang har i det hele tatt skrevet en bok som er morsom å lese. Europaveien er så vidt jeg vet den første journalistiske framstilling på norsk om EUs utvikling siden begynnelsen, og dessuten om den norske EU-stridens historie. Boka er full av anekdoter som bygger på førstehåndsobservasjoner og medierapporter så vel som på intervjuer med sentrale aktører.

Et eksempel er et sitat fra en av Wiedswangs sentrale kilder, tidligere EU-ambassadør Einar Bull. Bull var i Brussel som del av den norske forhandlingsdelegasjonen 28. november 1994. Etter at folkeavstemningsresultatet var klart seint på kvelden forteller Bull at han «styrtet ned tre-fire gin & tonic. Det var en forferdelig følelse av déjà vu. Fikk tak i en taxi umiddelbart, for jeg visste jeg ville bli dritings». Andre ofte siterte kilder er gamle UD-travere som Eivinn Berg og Knut Almestad.

Man kan mene hva man vil om denne stilen, men det er tydeligvis slik personorientert historiefortelling, i tillegg til store doser ironi, som anses som god skrivekunst i dag. Greit nok. Europaveien er samtidig kunnskapsrik og innsiktsfull, og den har en proeuropeisk, men nyansert grunntone. Det skinner tydelig gjennom at Wiedswang har fulgt EU i mange år, inkludert perioder mellom 1988 og 2006 som korrespondent i London og Brussel.

Oljerikdommen avgjørende?

For Wiedswang er det først og fremst oljerikdommen som forklarer hvorfor flertallet av norske velgere to ganger har sagt nei til EU-medlemskap. Her referer han til den amerikanske statsviteren Christine Ingebritsens bok The Nordic Countries and European Unity (1998). Men dersom man nærleser Ingebritsens bok framlegger hun ikke empiriske data som underbygger denne tesen. Tvert om innrømmer hun at «i en spørreundersøkelse gjennomført i Norge etter november-folkeavstemningen i 1994 var tap av suverenitet og uavhengighet de to mest siterte innvendingene mot EU» (s. 182).

Av Ryghaug og Todal Jenssens Den store styrkeprøven: Om EU-avstemningen i norsk politikk (1999) framgår det at «selvråderett», «folkestyre» og «lokaldemokrati» var de hensyn de fleste (22,5 prosent) nei-velgerne de spurte oppgav som begrunnelse for sitt valg. Argumenter knyttet til økonomisk interesse som landbrukspolitikken ble nevnt bare av ca 7 prosent av nei-velgerne. Tilsvarende var støtte til europeisk samarbeid det oftest nevnte argumentet blant ja-velgere (18,8 prosent). Det taler for at idelogi var viktigere enn økonomisk interesse for utfallet i 1994. Og husk at nei-flertallet var større i 1972, da ingen ennå ante hvor stort det norske oljeeventyret kom til å bli.

Wiedswang framhever riktignok også betydningen av mer ideologisk argumentasjon, spesielt at Norge har vært relativt lite berørt av europeiske kriger. Men vi ble da sterkt berørt av andre verdenskrig, sterkere enn Sverige, Danmark og Finland, som alle nå er med i EU. En forklaring av hvorfor nordmenn er så opptatt av nasjonalt sjølstyre bør legge enda større vekt på ideologi, kultur og religion (mer om det her og her).

Likevel: Løp og kjøp!

PS:

Mitt personlige minne om 28. november-kvelden i 1994 er fra en valgvake min daværende ekspedisjonssjef i UD hadde innbudt berørte medarbeidere til hjemme hos seg selv. Ved ankomst skulle vi legge vår gjetning om avstemningsutfallet i en hatt. Stemningen sank raskt utover kvelden etter hvert som opptellingsresultatene kom inn. Da utfallet var klart, ble hattelappene talt opp. Inngrodd beskjedenhet skal ikke hindre meg i å opplyse at min lapp var en av svært få som spådde et nei. Men det ble ikke delt ut noen premie.

Nobels fredspris til EU: Historisk norsk anerkjennelse av europatanken

Norges EU-ambassadør Atle Leikvoll overrekker blomster til EU-kommisjonens president José Manuel Barroso i anledning fredspristildeingen til EU.

Med Nobel-komitéens beslutning har Norge for første gang gitt et håndslag til europatanken som blir lagt merke til. Og det på et tidspunkt da det virkelig betyr noe. Kryss i taket!

Som sikkert de fleste, ble jeg meget overrasket over at EU i går fikk Nobels fredspris. Det kommer aldri til å skje, har jeg tenkt, på grunn av EU-motstanderne i Nobel-komiteen. Det som er opplagt for det meste av resten av Europa, er det motsatte i Norge. Nå har tydeligvis EU-motstanderen og SV-representanten Ågot Valles sykefravær gjort det mulig for komiteens leder, Thorbjørn Jagland, å få gjennomslag. Valles varamann, tidligere Oslo-biskop og Senterpartiformann Gunnar Stålsett, synes å ha vært så vidsynt at han kan anerkjenne EUs betydning for freden i Europa selv om han er mot norsk EU-medlemskap.

Jeg var i Uppsala på et seminar i anledning Nordiska Afrikainstitutets femtiårsjubileum da tildelingen ble kjent. Det var faktisk Finlands tidligere president og fredsprisvinner (2008) Martti Ahtisaari som kunngjorde nyheten. Han hadde nettopp holdt hovedtalen under seminaret og var midt i en spørsmål og svar-runde da han fikk en lapp fra sin medarbeider og avbrøt for å komme med sensasjonen. Litt etterpå fikk han en ny lapp med begrunnelsen, som han leste opp mens han oversatte fra finsk til engelsk: EU fikk prisen som en anerkjennelse av sin innsats for fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa gjennom seksti år (les begrunnelsen her). Halleluja! avsluttet Ahtisaari.Til spredt applaus. Reaksjonene var tydelig forskjellige. I pausen etterpå mente noen Sverige burde ta grep om fredsprisen igjen og sørge for en mindre politisk og mer akademisk komitesammensetning. Ikke så rart kanskje, i en forsamling av mest forskere, trolig de fleste EU-skeptikere på venstresiden.

Uansett er min personlige mening at det var på høy tid at EU fikk Nobels fredspris. Som Jagland selv har sagt, mener jeg det er en skandale at den særnorske/nordiske EU-debatten har forhindret at EU har fått prisen før. Mer passende tidspunkt hadde vært for eksempel i 1951, da Det europeiske kull og stålfellesskapet ble grunnlagt, i 1957, da Roma-traktaten ble undertegnet, eller i 2004, året for den historiske østutvidelsen. Men bedre sent enn aldri. Når Barack Obama kunne få prisen etter vel trekvart år som president, kan EU få prisen etter over seksti års virksomhet.

Og tidspunktet er velvalgt utfra en samtidsbetraktning. Akkurat nå som EU er i krise, er tildelingen av Nobels fredspris en kjærkommen påminnelse om grunntanken bak EU og alt det verdifulle EU trass alt har bidratt til. Min tidligere læremester i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, har en tankevekkende og, tror jeg, helt riktig observasjon i dagens Aftenposten: Dersom prisen hadde gått til Den afrikanske union hadde trolig ingen protestert. Det er verdt å tenke over hvorfor. AU har bevisst tatt EU som modell, men det er en voksende bevissthet blant reflekterte afrikanere om at AUs svakhet sammenliknet med EU nettopp er manglende overnasjonalitet. Samtidig er det økende erkjennelse i Europa om at større innslag av overnasjonalitet, dvs. mer overføring av suverenitet til EU-nivået, som må til for at euroen skal overleve og EU skal komme videre.

Europas framtid: Que sais-je?

Michel de Montaigne (1533-1592)

«Que sais-je?» (hva vet jeg?) spurte den franske skeptikeren og forfatteren Michel de Montaigne. Mange som kommenterer eurokrisa burde stille seg samme spørsmål. Det er forskjell på kunnskap, tro og håp.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at når det gjelder EUs framtid, har vi en tendens til å framstille tro som kunnskap og håp som tro. De mest ihuga EU-tilhengere sier gjerne de er «overbeviste» om at EU skal løse eurokrisa. De uttrykker dermed en tro som egentlig er et håp. De synes ute av stand til å ta inn over seg at dette storslåtte historiske prosjektet kan slå feil eller er beheftet med grunnleggende svakheter. Tilsvarende finnes det selvsagt EU-skeptikere som nå fryder seg over å se deres dommedagsprofetier, dvs. håp, gå i oppfyllelse.

Forholdet mellom indre usikkerhet og ytre skråsikkerhet kan synes proporsjonal. Når man er mest usikker på en sak som man har interesser i, ønsker spesielt politikere å framstå som desto mer sikre utad. Man tyr til uttrykk som «jeg er overbevist om» og liknende. Skråsikkerhet inngir tillit. Et eksempel på slik «Zweckoptimismus» (formålsoptimisme) er Tysklands tidligere utenriksminister fra partiet De grønne, Joschka Fischer, en svoren euroføderalist, slik det framgår av denne kommentaren av 28. september 2012.

Jeg opplevde det samme nesten religiøse tunnelsynet da jeg deltok på et møte i Europabevegelsen i Bærum om eurokrisa i fjor høst. De fleste i salen, inkludert innlederen, Aftenpostens tidligere utenriksredaktør og Bonn-korrespondent Nils Morten Udgaard og tidligere EU-ambassadør Eivinn Berg, var nærmest rystet da jeg antydet at dette kunne gå galt.

Jeg for min del håper også at EU vil overvinne krisa. Kanskje jeg til og med tror det. Men jeg vet det ikke. Min vedvarende skepsis bygger blant annet på at jeg stadig leser troverdige, innsiktfulle økonomisk-politiske analyser som tilsier at krisa langt fra er løst. For eksempel ved Nouriel Roubini, som var en av de få som forutså finanskrisa som etterfulgte Lehman Brothers-konkursen. Eller The Economist, som i siste utgave viser hvordan stemningen igjen har slått om, etter at begeistringen over Den europeiske sentralbankens erklæring om vilje til ubegrensede støttekjøp av statsobligasjoner har lagt seg.

Dessuten vet jeg ut fra min egen faglige bakgrunn og erfaring at en langsiktig, bærekraftig løsning på eurokrisa vil kreve betydelige traktatendringer, noe som i sin tur krever enstemmighet og kan utløse høyst uforutsigbare folkeavstemninger. Financial Times 02.10.12 bekrefter at både Herman Van Rompuy og Jose Manuel Barroso jobber på spreng med tiltak som krever traktatendring. Den nylig framlagte betenkningen fra elleve EU-utenriksministre («The Future of Europe Group») ønsker å gå enda mer drastisk til verks. For ikke å nevne Guy Verhofstadt og Daniel Kohn-Bendits nye eurorevolusjonære opprop For Europe! A manifesto for a post-national revolution in Europe. Tanken om en europeisk forfatning er tilbake på bordet.

Et minimum av kunnskap om EUs historie tilsier at slike endringer tar lang tid og at det endelige utfallet er uforutsigbart. EU er blitt til gjennom mange små skritt, gjerne to fram og ett tilbake, mens man nå trenger et stort sprang forover. Prosjektet har aldri stått overfor en så stor utfordring som i dag. Og det er mange fallgruber, kjente og ukjente. Ikke minst hvordan «folk flest» vil reagere på stadige innstramminger og sentralstyring fra Brussel med svak demokratisk legitimitet. Jeg minner om de famøse ord fra USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld i 2002:

….as we know, there are known knowns; there are things we know that we know. There are known unknowns. That is to say, there are things that we now know we don’t know. But there are also unknown unknowns. There are things we do not know we don’t know.

Det som derimot er helt sikkert, er at krisa ikke løser seg selv. Den må møtes med konkrete, politiske tiltak. Det går heller ikke i lengden å fortsette å skyve utfordringene foran seg. Som en av mine russisklærere på universitetet sa: «Det er mange skjær i sjøen, og vi skal over dem alle».