Større folkelig EU-skepsis

En voksende oppfatning av Europa i Tyskland? Fra alphadesigner.com

I dag er en meningsmåling offentliggjort i Tyskland som tolkes som om tyskernes EU-skepsis vokser. Strengt tatt sier ikke undersøkelsen noe om det, ettersom den ikke viser noen utvikling over tid. Den gir bare et øyeblikksbilde fra juli, da svarene ble innhentet. Kommentatorer har hengt seg opp i at en langt større andel, 49%, av de spurte tyskere mener at de personlig ville hatt det bedre om EU ikke fantes, enn de 32% som mener de ville hatt det verre. Tilsvarende tall for Frankrike er 34% som mener de ville hatt det bedre uten EU og 53% som mener de ville hatt det verre. Blant spurte polakker er tallene hhv. 28% og 59%. Hele 65% av det tyske utvalget mener de ville hatt det bedre uten euroen. Tilsvarende tall blant franskmennene er 36%.

Og dette var altså før den siste tidas utvikling, inkludert at Den europeiske sentralbanken forrige uke erklærte seg beredt til å kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner fra kriseland (gitt at de går inn på kriseprogram som fratar dem betydelig selvbestemmelse). Mens denne beslutningen er hilst velkommen i de fleste EU-land, har kritikken i Tyskland vært hard.

Selv om vi ikke har tidsserier, viser dette en oppsiktsvekkende EU- og euro-skepsis i Tyskland. Vi proeuropeere kan bare trøste oss med at et flertall i alle tre land mener EU er viktig for landenes økonomiske overlevelse. Det er også flertall (såvidt i Tyskland, klarest i Polen) om at EU-medlemskapet er bra for landet.

Europakommisjonens faste spørreundesøkelse Eurobarometer har lange tidsserier. De siste resultatene, som bygger på spørsmål stilt i mai og publisert i juli, bekrefter at EU-skepsisen vokser i EU under ett. Under følger noen bilder som viser dette grafisk. Den nederste grafen er kanskje mest interessant. Den viser at tilliten til nasjonale institusjoner også har falt og at den fremdeles er mindre enn tilliten til EU.

Dette kan utlegges som at folk er frustrerte over at det generelt ikke går bra og i slike situasjoner gir uttrykk for minkende tillit til politikere og politikk uansett nivå. Med litt velvilje kan vi også forstå det som om «folket» er klar over at det er nasjonale politikere, dvs. medlemsstatene, som har siste ordet også i EU.

Uansett er den voksende EU-skepsisen i Tyskland nå det mest bekymringsfulle. Heldigvis har populisme fortsatt et dårlig rykte i Tyskland, og det proeuropeiske flertallet blant ansvarlige politikere er stort. Men mer EU-skeptiske velgere gir mindre handlingsrom for disse politikerne.

Holdning til økonomisk og monetær union og euro

Holdning til EU generelt

Tillit til EU, nasjonale og andre institusjoner

En sjeldent god dag for EU

Den tyske forfatningsdomstolens leder, Andreas Vosskuhle, leser opp kjennelsen i går.

Gårsdagen var sjeldent god for EU. Den tyske forfatningsdomstolen godkjente kriseløsningsmekanismen for eurosonen (ESM) og fiskalpakten, Europakommisjonens president Barroso presenterte forslag til en bankunion og tok til orde for traktatrevisjon i retning av «en føderasjon av nasjonalstater», Det europeiske rådets president Van Rompuy kom med tanker om et eurosonebudsjett, ditto parlament og felles gjeld, og i Nederland vant proeuropeiske partier en overbevisende seier i parlamentsvalget. Dette har fått dagens Aftenposten, eller rettere sagt professor i samfunnsøkonomi, Helene Ulltveit-Moe, til å varsle at vi går mot et «Europas forente stater».

Dette er nok dessverre en smule forhastet.  Med vår avstand til begivenhetenes sentrum har vi her på berget hatt en tendens til å overse alle skjær det har vært og fortsatt er i sjøen før man kan endelig konkludere at euroen og EU er vel i havn. For ikke å nevne før Europas forente stater er på beddingen.

Jeg er enig i at det ser bedre ut, men utfordringer står fortsatt i kø. For å ta dommen fra Karlsruhe og situasjonen i Tyskland først.  Vi kan notere at flere tyske kommentatorer (spesielt Wolfgang Münchau i Der Spiegel Online) anser at forfatningsdomstolen nå tar rev i seglet (for å holde oss til maritim sjargong) og har gitt opp sin tidligere så nasjonalrettslig aktivistiske kurs. Men retten holder likevel muligheten åpen for at den endelige domsavsigelsen (gårsdagens var foreløpig) kan komme til å erklære Den europeiske sentralbankens nylig erklærte vilje til «ubegrensede» kjøp av statsobligasjoner som forfatningsstridig. I så fall kan den føderale regjeringen bli nødt til å klage ESB inn for Europa-domstolen.

Europa-domstolen ville i så fall helt sikkert gi sentralbanken medhold. Men spørsmålet er hvordan noe sånt ville slå ut i tysk opinion. Mange tyskere frykter at ESB vil bruke tyske skattepenger til å finansiere, ja belønne, uansvarlig økonomisk politikk i kriselandene og dessuten skape ukontrollert inflasjon. En meningsmåling før forfatningsdomstolens kjennelse viste at over halvparten av de spurte tyskerne ønsket at ESM burde avvises, og bare en tredel ønsket grønt lys. Jens Weidmann, sjefen for Tysklands mest respekterte institusjon (ved siden av forfatningsdomstolen), Bundesbank, var den eneste i ESBs råd som stemte mot beslutningen om ubegrensede obligasjonskjøp sist tirsdag.

Hvordan vil tyskerne reagere dersom det faktisk viser seg at ESB ikke klarer å håndheve de betingelsene den stiller for å redde land som Spania og Italia, slik Martin Wolf i Financial Times frykter? Og hva vil det ha å si for euroens og EUs framtid? Wolf mener euroen slett ikke er reddet. I verste fall kan vi på sikt få en forverret krise som trekker Tyskland med seg ned, med en forsterket nasjonalistisk reaksjon som følge. Jeg tror ikke dette er et spesielt sannsynlig scenario (blant annet fordi det proeuropeiske flertallet i den tyske forbundsdagen er svært solid), men man kan ikke avskrive det. Det er derfor jeg tidligere har understreket hvor viktig det er at ESB står på sin kondisjonalitet og at kriselandenes regjeringer gjør de nødvendige reformgrep, trass i folkelige protester.

Når det gjelder José Manuel Barrosos tale om «unionens tilstand» til Europaparlamentet i går, inneholdt den forslag til bankunion som vil møte motvind, men som nok blir vedtatt i en eller annen form. Det blir vanskelig å unngå endring av traktatene, og Barroso kaster seg like godt uti det med forslag om et grandiost-lydende sprang forover i retning av en «føderasjon av nasjonalstater». Den tyske forbundskansleren Angela Merkel har gitt uttrykk for liknende tanker, men mindre konkret. Som Financial Times påpeker, er dette interessant også fordi Barroso tidligere har markert seg som pragmatiker heller enn føderalist, og dermed er blitt valgt til kommisjonspresident to ganger med britisk støtte. Barroso vil komme tilbake med nærmere detaljer om sin visjon seinere i høst, men uttrykket «føderasjon av nasjonalstater» er i seg selv innholdsløst. Det interessante her, som når det gjelder traktatendring ellers, er nøyaktig i hvilken grad medlemsstaten avgir mer suveren myndighet til EU-nivået. Uansett er traktatendring, om aldri så nødvendig, risikabel og langvarig seilas.

Diskusjonsnotatet til Det europeiske rådets president, Herman Van Rompuy, inneholder enda mer krutt. Ikke minst er muligheten av egne ØMU-sesjoner i Europaparlamentet avgrenset til representanter for de 17 eurolandene («dedicated accountability structures specific to the euro area») utfordrende for de ti landene som ikke er med i eurosonen, spesielt Storbritannia. Men det er vanskelig å tenke seg at eurokrisen ikke skal munne ut i et mer todelt EU: en mer politisk integrert eurokjerne og en løsere integrert periferi.

Her på berget kan man spekulere om dette vil gjøre det lettere for Norge å bli med i den ytre kretsen. Men dersom EU klarer å krysse forbi enda flere skjær og faktisk kommer i havn med en effektiv økonomisk og monetær union, vil kanskje spørsmålet på sikt heller bli hvor mange som til slutt blir igjen i den ytre kretsen. Bortsett fra Storbritannia.