EU og «folket»

Ein vanleg kritikk av EU er at det er eit eliteprosjekt, utan reell folkeleg støtte. EU manglar dermed legitimitet, heiter det. Argumentet blir framført med ekstra styrke nå under eurokrisa. Men sjeldan kjem kritikarane med empirisk belegg for påstanden, som gjerne blir framført bastant og unyansert. Noko av problemet er at meiningsmålingar er mest nærliggande å bruka til å finna emprisk belegg, og her er som kjent både spørsmålsstilling og tolking avgjerande. Som ein ropar i skogen får ein svar. Ein må dessutan sjå lange tidsseriar av respons på same spørsmål for å kunna seia noko fornuftig om trendar osv.

Dei fleste tyr til Europakommisjonens Eurobarometer for å måla lange trendar i folks holdningar til EU. Eurobarometer har undersøkt dette kvar vår og haust sidan 1973, og sporadisk også før det. Nokre spørsmål har vore identiske i heile perioden, mellom anna om EU-medlemskap har vore ei god eller dårleg sak for vedkomande medlemsland. Det viser seg at det er høg korrelasjon mellom dette og andre typar spørsmål om holdning til europeisk integrasjon. Grafen nedanfor viser utviklinga frå 1973 til og med våren 2011 for EU under eitt. Når vi ser på grafen, må vi hugsa at EU i 1973 nettopp var utvida frå dei opphavlege seks til ni og sidan har fått 27 medlemsland. Målingsgrunnlaget er dermed blitt mangedobla og EU har endra seg monaleg i perioden.

Som vi ser, tangerer nåverande nivå (47%) på dei som meiner EU-medlemskap er bra det tidlegare botnpunktet, hausten 1997. Men sjølv om den langsiktige trenden har vore svakt fallande, har det gått opp og ned og det er framleis mange fleire som er positive enn som er negative til medlemskap i EU under eitt.

Kva så med holdningar til euroen? Grafen under er også basert på Eurobarometer, og er henta frå CEPS-notatet «The Enduring Popularity of the euro throughout the Crisis»:

Til og med tyskarane støttar gjennomgåande euroen, slik det framgår av denne grafen frå CEPS-notatet «Do Germans support the euro?»:

Så blir det gjerne vist til at deltakinga i val til Europaparlamentet har falle, frå 63 prosent i 1979 til 43 prosent i 2009. Det er unekteleg sant, men kva betyr det? Låg deltaking i fylkes- og kommuneval i Noreg blir ikkje oppfatta som prov på at desse forvaltingseiningane er illegitime. Det er også sjølvsagt riktig at det var fleirtal mot den konstitusjonelle/Lisboa-traktaten i folkerøystingane i Nederland og Frankrike i 2005 og i Irland i 2008. Men som grafane over viser, betyr ikkje det at folk flest i desse landa meiner EU-prosjektet er illegitimt, dvs. i strid med alment aksepterte verdiar. Det viser strengt tatt berre at at eit fleirtal på røystingstidspunktet ikkje ville støtta det forslaget som dei då tok stilling til. Nasjonal politikk har også spela inn, spesielt i Frankrike

Når dette er sagt, har eg ingen problem med å vera samd i at EU er drive fram av elitar. Men det betyr ikkje at elitane opererer i eit vakum, utan folkeleg støtte. Også dei fleste av dagens europeiske nasjonalstatar var dessutan opphavleg eliteprosjekt. Det er sjeldan komplekse politiske prosjekt blir borne fram av folkeleg entusiasme.

På den andre sida: EUs og euroens popularitet kjem nok til å falla ytterlegare etter kvart som krisa utviklar seg. Det vil vera både forståeleg og naturleg. Men det treng ikkje bety at europatanken er ein dårleg ide eller at europeisk integrasjon ikkje er fornuftig. Det vil berre avspegla at samarbeidet i dag sviktar.

Ei juleforteljing frå diplomatiet

Søren Chr. Sommerfelt

Søren Chr. Sommerfelt (1916-2003) var diplomat for Noreg i førti år. Han var ambassadør i Geneve, Bonn, Washington og Roma.  Etter oppnådd pensjonsalder gav han ut boka «Sendemann. Utenrikspolitisk seilas – minner og betraktninger» (Schibsted 1997). Etter å ha vore Trygve Lies medarbeidar under opprettinga av FN vart han send som ambassadesekretær og nestkommanderande til ambassaden i København i 1948. Her er utdrag frå boka som skildrar opphaldet der:

Å være norsk i Danmark i etterkrigsårene var behagelig. Mens vår sydlige nabo i okkupasjonstiden ble kalt «Europas spiskammer» hadde Norge lidd nød. Den litt «dårlige samvittigheten» overfor broderfolket i nord ga seg utslag i en overstrømmende vilje til å hjelpe. (….)

Danmarks regjering var sosialdemokratisk, med Hans Hedtoft som statsminister. Han var i besittelse av de danske karakteregenskaper jovialitet og livsglede. De fleste i hans regjering led av «sengeskrekk». Mange uformelle kveldsmøter fant sted i Oscar Davidsens restaurant, berømt for verdens lengste smørbrødliste. Da det etterhvert ble kjent at jeg kunne noen drammeviser som ikke de kunne, ble jeg opptatt i denne kretsen. Når jeg nå ser tilbake på min diplomatiske karriere, tror jeg ambassadesekretærtiden i København var høydepunktet.

En gang, det var like før jul, deltok jeg i et slikt «kveldsmøte» på Bellevue Strandhotel. Det var også en annen utenforstående tilstede, den verdenskjente dansk-amerikanske musikalske komikeren Victor Borge. Utenriksminister var Gustav Rasmussen, som ble omtalt som «Son Permanance» istedenfor det vanlige «Son Excellence», fordi han var og forble utenriksminister, uansett hvilken politisk farge regjeringen hadde. Han kunne nemlig snakke fransk.

Denne kvelden ankom han noe sent, fordi han hadde deltatt i en eller annen gallamiddag hvor han hadde fått anledning til å bære alle de utenlandkse dekorasjonene som han gjennom tiden var blitt tildelt. Da døren åpnet seg og «Gysse» trådte inn iført hele «sildesalaten», som de materialistiske dansker uttrykte det, fikk han av sin sjef statministeren beksjed om å stille seg opp midt på gulvet. «Så er du juletre», sa Hedtoft. Hvorpå halvparten av den danske regjering dannet ring rundt utenriksministeren og sang Glade Jul akkompagnert av Victor Borge på piano. Noe slikt kunne bare skje i Danmark. Ikke rart min kone og jeg ble forelsket i land og folk  (ss. 67-68).

God jul til alle lesarar!

Norske nettstader om Europa

Dei siste dagane har eg prøvd å orientera meg om norsk informasjon og kommentar om EU og Europa på nett.  Her er dei beste eg har funne, med mine merknader:

Europabloggen.no: Stadig oppdatert og velinformert blogg ved norske journalistar busett i Brussel og Berlin. Veldig gode lenker, både til norske og internasjonale nettstader om Europa. Min favoritt.

Europapolitikken.origo.no: «sone» eller blogg om europapolitikk med redaktør i Bergensavisen, Olav Terje Bergo, som drivande kraft. Men mest gjengiving av presseartiklar på engelsk.

Europaportalen.no: Offisiell informasjon om Noregs forhold til EU og Europa frå regjeringa.

Den norske delegasjonen til EU i Brussel: Stadig oppdatert, med vekt på norske styresmakters aktivitetar i EU-hovudstaden

EUs delegasjon til Noreg: Europakommisjonens representasjon i Oslo.

Europalov.no: ei privat nettside driven av Tore Grønningseter, som er busett i Brussel. Følgjer EØS- og Schengen-regelverk frå EU og inn i norsk rett. Sakleg, nyttig og oppdatert.

Europautredningen: Offentleg utgreiing om EØS-avtalen og Noregs andre avtalar med EU. Leia av professor Fredrik Sejersted. Legg fram sin NOU i byrjinga av januar 2012.

LO-bladet Aktuells europasider: vedlikehaldne av LOs Brussel-kontor.

Arena, senter for europaforsking ved Universitetet i Oslo. Fokus på mogelegheiter for demokrati i Europa.

Erik O. Eriksens blogg, professor og senterleiar ved Arena. Aktiv og meiningstung.

Europabevegelsen.no: ja-sidas nettstad, ikkje alltid på ballen etter mitt syn.

Nei til EU: nei-sidas versjon, langt meir på hogget.

Bernt Aardals heimeside, som mellom anna inneheld stadig oppdaterte diagram for utviklinga i det norske folks holdning til EU-medlemskap.

EU-krisa held fram

Rating-byråa Moody’s, Fitch og Standard & Poor’s er ikkje imponerte over utfallet av EU-toppmøtet sist veke. Dei meiner møtet ikkje kom med effektive nye tiltak mot krisa EUs økonomiske og monetære union er på veg mot. Marknadane har også reagert negativt. Nyheitstenesta EUobserver var ikkje sein med å stadfesta at det kan bli mykje offentleg debatt om den nye euro pluss-traktaten i mange EU-land. Ikkje berre i Irland, men også mellom anna i Danmark er det alt snakk om ny folkerøysting. I tillegg skal IMF-finansieringa av redningspakken vera i ferd med å rakna etter motstand frå mellom anna sentralbankane i Estland, Tsjekkia og Tyskland. I dagens Financial Times skriv Stephen King om «Why the eurozone deal will fail«. I Storbritannia er statsminister David Cameron likevel utsett for massiv kritikk for å ha avvist euro pluss-forslaget. Her på berget var finansminister Sigbjørn Johnsen søndag «positiv til ny EU-plan«. Elles har eg sett påfallande lite analyse av konsekvensar for Noreg og EØS-avtalen av planen, jamfør kva eg skreiv i forrige innlegg. Faktisk ingenting. Kanskje ein meiner det ikkje blir nokon ny traktat.

Nytt EU-tog utan Storbritannia: Euroen er bombe i lasta

Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso på EU-toppmøtet denne veka. © European Union, 2011

EU har lagt bak seg nok eit krisetoppmøte. Det er historisk at det store fleirtalet medlemsland steig på eit nytt høghastigheitstog med Tyskland og Frankrike som lokomotiv, mens Storbritannia stod igjen på perrongen.  Men euroen er med som ei bombe i bagasjevogna. Om bomba går av, vil truleg visa seg om kort tid. I så fall sporar det flotte nye toget av lenge før det kjem i ordentleg fart.

(Oppdatert 15.12.2011) Svært mykje kan seiast om utfallet av toppmøtet. EUs eigen informasjon kan du lesa her. Sjå spesielt ordlyden i erklæringa frå eurolandas stats- og regjeringssjefar. Eg meiner at det viktigaste som skjedde er følgjande:

  • Det skal koma ein ny, separat «euro pluss»-avtale utanom det eksisterande EU-traktatverket. Den nye avtalen skal ha meir robuste reglar for kor stort (dvs. lite) underskot deltakarlanda kan ha på sine statsbudsjett og kor stor gjeld dei kan ta opp. I tillegg kjem retningslinjer for sanksjonar mot overtredarar, overvaking, krisefond og liknande. Mykje gjenstår å avklara, mellom anna kva rolle Europakommisjonen og Europadomstolen vil ha i det nye systemet. Dette blir ikkje enkelt.
  • Den nye avtalen vil vera open for alle nåverande medlemsland, men vil  i utgangspunktet gjelda dei 17 landa som pr. i dag har euro som fellesvaluta. Ordlyden i erklæringa om dette er: «Considering the absence of unanimity among the EU Member States, they decided to adopt them through an international agreement to be signed in March or at an earlier date. The objective remains to incorporate these provisions into the treaties of the Union as soon as possible. The Heads of State or Government of Bulgaria, Czech Republic, Denmark, Hungary, Latvia, Lithuania, Poland, Romania and Sweden indicated the possibility to take part in this process after consulting their Parliaments where appropriate.»
  • David Cameron er dermed den einaste regjeringssjefen som har sagt seg uvillig til å delta. Men truleg vil det oppstå strid om deltaking i mange EU-land, og i alle land vil nasjonale parlament måtta gi sitt samtykke. Eg har vanskeleg for å tru at dette kan gå så fort som det vart påstått på toppmøtet, dvs.at den nye traktaten blir vedtatt på toppmøtet i mars. Det dreiar seg om overføring av ein god del nasjonal suverenitet, og all erfaring tilseier at dette fører til lang og hard debatt. Ikkje minst kan det gode, gamle EU-landet Nederland igjen bli ein torpedo.
  • For euroens overleving på kort sikt blir det viktig korleis finansmarknadane vurderer utfallet av toppmøtet. Eg ville bli overraska om dei slår seg til ro med dette. Viss ikkje, blir det avgjerande kor langt den Den europeiske sentralbanken er villig til gå. Mykje talar for at det går mot eit endespel der det blir opp til sentralbanken å redda euroen med støttekjøp av statsgjeld (populært sagt å la seddelpressa gå). I så fall vil nok banken måtta visa korta heller før enn seinare. Store statslån forfell alt tidleg i 2012. Dersom euro-samarbeidet bryt saman, må EU tilbake til teiknebrettet. Konsekvensane er uoverskodelege i dag.
  • I Noreg har vi halde orden i eige hus. Det hadde vi sikkert også klart om vi hadde vore med i EU, til og med om vi hadde hatt euro som betalingsmiddel (sjå på Finland). Vi hadde måtta stilt opp med større redningsmidlar enn nå, men det hadde vi også hatt råd til. Slik det er nå, observerer vi frå sidelinja. Men vi blir sjølvsagt sterkt berørt av det som skjer. To scenario avteiknar seg:
  • Dersom euroen overlever og ein ny euro pluss-avtale kjem på plass, vil framleis den indre marknaden liggja i botnen. Dermed vil EØS-avtalen bestå. Men fordi den indre marknaden truleg vil vera endå tettare knytt til den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som euro pluss-avtalen regulerer, vil det bli endå vanskelegare for EØS-avtalen og dermed for Noreg å henga med. Vi vil dessutan i utgangspunktet stå utan nokon avtale med den nye, indre kjernen i EU. EU går inn i ein ny, endå meir overnasjonal fase og Noreg blir ytterlegare marginalisert.
  • Dersom euroen bryt saman, er alt opent. Vi kan i beste fall stå igjen med dagens EU minus ØMU, noko som i utgangspunktet ivaretar EØS-avtalen. Men truleg vil eit eurokræsj føra til atskilleg meir turbulens i EU, med uføreseielege følgjer for Noregs avtalar. EUs merksemd vil i alle fall ikkje først og fremst bli retta mot Noreg, Island og Liechtenstein. Respekterte kommentatorar som Wolfgang Münchau i Financial Times meiner ein ny europluss-traktat vil føra til at det nåverande EU bryt saman sjølv om euroen overlever. Då fell sjølvsagt også heile Noregs avtaleverk med EU bort, og vi må byrja heilt på nytt.
  • EU er uansett i støypeskeia igjen, og det meir enn nokon gong sidan Messina-konferansen i 1955. Det meiner eg er det viktigaste signalet frå toppmøtet i Brussel denne veka.

For ordens skuld: eg arbeider ikkje med EU-spørsmål i UD, og synspunkta over står heilt ut for mi egia rekning.

Bybelte-Europa eller Riks-Europa? Stein Rokkan og Europas historie

Stein Rokkan

Stein Rokkans idé om «Bybelte-Europa» har prega mange norske statsvitarars oppfatning av europeisk historie. Men nærare undersøking svekkar Rokkans framstilling. Han overvurderte byanes tyding og undervurderte Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk i sin analyse av det moderne Europas framvekst.

(For English version, click here)

Professor i sosiologi Stein Rokkan (1921–1979) var ein av Noregs mest anerkjente samfunnsforskarar på 1960- og 1970-talet. Rokkan fann eit «stort paradoks» i den europeiske nasjonsbyggingshistoria: Kvifor oppstod ikkje nasjonalstaten i sentrum av Europa, der han så å seia kunne ha gått i dei institusjonelle fotefara til Romarriket, men i periferien rundt? Kvifor voks den moderne, sentraliserte staten først fram i Frankrike, England og Skandinavia, mens tysk- og italiensktalande område var fragmenterte til langt utpå 1800-talet (Rokkan, 1999: 128, 145, 159)?

Forklaringa, hevda Rokkan, var det store talet sterke og autonome byar i det vestlege sentraleuropeiske området som strekte seg frå midt-Italia til Nordsjøen og Austersjøen. Han kalla denne regionen «bybeltet», nokre gonger også handelsbeltet, midtbeltet, bystats-Europa, kjernelandet og «Europas ryggrad». Rokkan meinte det var for mange og for sterke byar i bybeltet til at ein fyrste kunne lukkast i å oppretta ein sentralisert territorialstat der.

Ifølgje Rokkan bygde bybeltets styrke og autonomi i første rekke på handel mellom Nord- og Sør-Europa. I antikken hadde handel med Austen over Middelhavet lagt grunnlaget for mange og sterke bystatar sør for Alpane. Ifølgje Rokkan førte islamsk-arabisk ekspansjon vestover på 600- og 700-talet etter kvart til at den europeiske langsdistansehandelen og, med den, bystaten flytta seg nordover, over Alpane, i retning Nordsjøen og Austersjøen. Rokkan meinte at romerske vegar, romarretten, nettverket til den romerske kyrkja og det felles skriftspråket latin la til rette for eit etter kvart livleg økonomisk samkvem i og gjennom det framveksande bybeltet.

I sin tur vart bybeltet svekka i takt med den oversjøiske, og særleg transatlantiske, handelens oppblomstring i tidleg moderne tid. I «periferien» var territoriet mindre urbanisert og økonomien meir avhengig av landbruk. Dessutan vart kyrkja og skriftspråket her meir nasjonalt, særleg etter Reformasjonen. Det gjorde det lettare for kongane å byggja opp éin dominerande by, den framtidige hovudstaden, som dei kunne erobra omlandet og oppretta ein sentralisert territorialstat frå (Rokkan, 1999: 143–149; 158–159).

Rokkans tankar om bybelte-Europa står sentralt i hans teoriar om europeisk stats- og nasjonsbygging og har fått mykje merksemd i sosiologisk og statsvitskapleg litteratur. Men faghistorikarar har knapt kommentert idéen, og ingen i det heile synest å ha retta kritisk lys mot sjølve førestillinga om bybeltet.[i]

I denne artikkelen argumenterer eg først at idéen om bybeltet byggjer på eit svakt historisk-empirisk grunnlag. Deretter framset eg ei forklaring på «det store paradokset» som legg monaleg større vekt på den rolla Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken spela i Europas utvikling enn Rokkan gjer. Eg konkluderer at eit levedyktig, kosmopolitisk-føderalt tysk-romersk rike var ein viktigare grunn til nasjonalstatens forseinka inntog i det vestlege Sentral- og Sør-Europa enn omfattande langdistansehandel og sterke byar. Dette området bør derfor heller omtalast som Riks-Europa (Imperial Europe) enn som Bybelte-Europa (Citybelt Europe).

Fanst bybeltet?

Rokkan var ikkje særleg spesifikk med verken å tidfesta eller å lokalisera «bybeltet». Han definerer det heller ikkje presist, berre skildrar det på ulike måtar som «eit tettknytt band av byar, først i Romarriket, seinare i det tysk-romerske riket, (langs) dei avgjerande handelsrutene nordover, frå Italia over Alpane til Nordsjøen og Austersjøen»; «byar i handelsrutebeltet frå Middelhavet til Nordsjøen og Austersjøen»; eit «sør–nord […] bystrødd sentrum», «eit nettverk av sterke og uavhengige byar» (Rokkan, 1999: 156, 159). Særleg vantar ei nærare forklaring av kva han meinte med «by» i denne samanhangen. Kor stor måtte ein tettstad vera for at Rokkan oppfatta han som by? Kor autonome måtte byane vera for å fylla den rolla han tillegg dei? Når og i kva grad var handelen mellom byar, og spesielt langdistansehandelen mellom nord og sør, stor nok til å sikra bybeltets autonomi?

Når vi undersøker slike spørsmål, viser det seg at det var ei rekke handelsruter mellom nord og sør i Europa i middelalderen, men utan at dei framstår som noko beltemønster av byar i historiske kart (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133 [sjå kart under]; Bagge, 2004: 230). Den landverts handelen mellom nord og sør var dessutan truleg monaleg mindre enn Rokkan synest å førestilla seg, og omfanget av varer som gjekk sjøvegen tilsvarande større.

Større byar i Europa 1100-1300. Kjelde: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.

Frå slutten av 1100-talet voks det fram ein etter kvart livleg handel med tekstilar, skinn, pels og krydder mellom Nord-Italia, Spania, Sicilia og Nord-Afrika i sør og Nederlanda i nord. Varene frå sør vart frakta dels over elvar og dels med muldyr over Alpane. Omsettinga skjedde i den første perioden hovudsakleg på seks årlege varemesser i mindre byar i det autonome grevskapet Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114). Av ulike grunnar mista Champagne-messene si tyding på slutten av 1200-talet. Ein aukande del av varetransporten gjekk då over til havgåande skip som runda den iberiske halvøya. Brugge fekk si gylne tid som handelsby, mens elvebyane Köln, Frankfurt, Genève og til dels Lyon vart nye sentra for innlandshandelen mellom nord og sør. Hovudgrunnane til byvoksteren i nord var likevel regional økonomisk og politisk utvikling og sjøverts handel i og rundt Nordsjøen og Austersjøen.

Urbane sentra langs sør–nord-aksen var av sterkt varierande storleik og type. På slutten av 1200-talet hadde dei fleste storbyar mellom 10 000 og 20 000 innbyggjarar. Det var flest byar i Nord-Italia, men busettinga var tett også i Flandern og på Sicilia. Overslaga er usikre og varierer, men dei største byane i Europa, med folketal på mellom 50 000 og 100 000, var truleg Palermo, Firenze, Venezia, Genova, Bologna, Milano, Barcelona, Cordoba, Ghent, Brugge, Köln og London. Paris var i ein særklasse, med opptil 200 000 innbyggjarar (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Bortsett frå Köln hadde dei tyske innlandsbyane færre enn 10 000 innbyggjarar omkring år 1300. Dei fleste av dei var dessutan ikkje primært sentra for langdistansehandel, men for kyrkjeleg eller verdsleg forvalting og lokal handel. Det er vanskeleg å sjå noko beltemønster når det gjeld byar eller handel i dette bildet.

Det underkjente Heilage romerske riket

Dersom det empiriske grunnlaget for Rokkans førestilling om bybeltet er svakt, kva kan forklara hans «store paradoks»? Kvifor oppstod nasjonalstaten så seint i Tyskland og Italia? For å svara på dette, må vi etter mi meining drøfta samspelet i utviklinga av Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken i Europa.

Rokkan interesserte seg lite for dette. Han viser rett nok ein stad til «Europas geopolitiske struktur», men berre for å framheva byanes geografisk varierande styrke. Når han legg vekt på «geopolitisk posisjon», er det posisjonen i høve til bybeltet det dreiar seg om. Rokkan er også innom «det internasjonale systemet», men berre i forbifarten, utan noko substansiell drøfting. Hovudgrunnen til dette var nok Rokkans samanliknande, sosiologiske forståingshorisont. Han interesserte seg for økonomiske, religiøse og innanrikspolitiske strukturar, men ikkje for internasjonal politikk. Han var oppteken av klassar, byar, kyrkjer og statsbyggjarar som agentar, men synest ikkje å ha oppfatta Det heilage romerske riket som ein sjølvstendig aktør i det heile. Hans mest eksplisitte diskusjon av Riket er følgjande veldige sveip:

The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan, 1999: 146)

For Rokkan var dermed fragmentering og desentralisering det mest framståande trekket ved Riket. Han såg byar, men ikkje noko som likna ein stat. Når Rokkan ein stad går inn på tydinga av «the imperial heritage», omtalar han denne arven som ei avgjerande («crucial») årsak til demokratiets fall og fascismens framvekst på 1900-talet i Tyskland, Italia, Austerrike, Spania og Portugal (Rokkan, 1999: 237–242). For Rokkan synest «empire» utelukkande å ha tydd reaksjonær undertrykking av små nasjonar, ja, rake motsetnaden til den demokratiske, liberale nasjonalstaten som voks fram i Frankrike, England og Skandinavia.

Denne imperie-forståinga avspeglar det som kan kallast ein nasjonal-liberal tenkemåte (Bakka, 1998; Nedrebø, 2010). Dette er tendensen til å gå ut frå at nasjonalstaten er det naturlege endepunktet i historia og å meina at demokrati berre kan vera legitimt og funksjonelt under føresetnad av nasjonal suverenitet.

Nyare historieskriving har svekka slike førestillingar. Historikarar vurderer nå Det heilage romerske riket som ei særeigen, sjølvstendig statsdanning, ikkje som ein mislukka nasjonalstat (Wilson, 1999; Axtmann, 2003). Ein legg vekt på Rikets kosmopolitiske, forhandlingsorienterte og konsensusprega karakter. Nytolkinga tilseier at tydinga til Det heilage romerske riket for det moderne Europa er blitt undervurdert, og ikkje berre av Rokkan, men også av til dømes Charles Tilly (1990). Ein kort historisk gjennomgang skal illustrera dette.

Omgrepet «Heilage romerske rike» viser tilbake til keisar Konstantin si omvending til kristendommen på 300-talet. I 380 vart kristendommen romersk statsreligion, og i 391 kom det forbod mot alle andre kultar. Etter kvart vart kristendommen romanisert og heilt integrert i dei romerske riksstrukturane. Orbis terrarum (den jordiske verda) vart til orbis christianum (den kristne verda), som i sin tur utvikla seg til imperium christianum (det kristne riket, Kristenheita) (Pagden, 1995: 24).

Den siste vestromerske keisaren abdiserte i 476. Men frankarkongen Karl den Store og bispen i Roma, Leo III, oppretta saman eit nytt vestromersk rike første juledag i året 800. Europa nord og sør for Alpane vart igjen sameint under éin keisar, med Aachen som verdsleg hovudstad og Roma som åndeleg midtpunkt. For paven var dette truleg ei sjølvstendeerklæring overfor Konstantinopel og eit trekk i ein strategi for å byggja opp ein ny, lojal kyrkjelyd i vest.

Etter at Karl døydde vart Riket delt i eit vestleg, eit midtre og eit austleg frankarrike. Keisartrona vart etter kvart ståande tom. Men etterfølgjarane etter Karl, oppmuntra av paven, nærte framleis tanken på eit nytt vestleg, romersk og kristent rike. Og saksarkongen Otto I atterreiste Riket då pave Johannes XII krona han til keisar i 962. Riket til Otto omfatta dei tyske og italienske (lombardiske) kongedømma forutan delar av Det midtre frankarriket (Burgund og Lothringen).

Dette er bakgrunnen for framvoksteren i middelalderen av idéen om Det kristne/heilage riket, eller Kristenheita (Christianitas), som pavar og keisarar fremja i fellesskap, mellom anna gjennom krosstoga. På grunn av kristendommens frammarsj i Europa og islams erobringar i Asia og Afrika vart Kristenheita i seinmiddelalderen avgrensa til det geografiske Europa. Kristenheit og Europa vart eitt. Signatarane til fredssluttinga i Westfalen i 1648 oppfatta seg framleis som medlemmer av denne kristne fellesskapen. Idéen om at Kristenheita utgjorde ein overordna religiøs og politisk einskap overlevde i folkerettsleg diskurs til langt inn på 1700-talet (Hinsley, 1986: 182).

Alt på 900-talet oppstod likevel ein etter kvart opprivande strid om kven som hadde siste ordet i Det kristne riket. I byrjinga stod striden mellom paven og keisaren, og Italia var hovudslagmark. Kontroll over Italia, og særleg over den gamle rikshovudstaden og setet til St. Peter, Roma, tydde politisk, økonomisk og ideologisk dominans i Kristenheita. Keisaren tapte denne kampen, kjent som investiturstriden.

Men kapetingarkongane i Det vestlege frankarriket gjorde også krav på arven etter Karl den Store. På 1200-talet var den franske kongen blitt sterk nok til å utfordra både keisaren og paven. Til liks med sin engelske kollega, men ulikt keisaren, var han i stand til å samla under seg eit geografisk samanhengande arveland der han kunne byggja ein territorialstat. Frå nå av vart det sentraleuropeiske Riket tunga på vektskåla og det mest ettertrakta territoriet i strevet etter hegemoni, eller «universelt monarki», som samtida kalla det, i Kristenheita. Dette var opphavet til moderne europeisk stormaktsrivalisering og maktbalansediplomati.

Dei  norditalienske byane (Den lombardiske ligaen) oppnådde de facto sjølvstyre gjennom Konstanz-avtalen i 1183, sjølv om keisaren hevda de jure suverenitet over Nord-Italia inntil Det heilage romerske riket vart avvikla i 1806. Men også nord for Alpane var det nå klart at keisaren ikkje ville vera i stand til å oppretta ein sentralisert, protonasjonal stat. Det som i staden voks fram, var noko som likna ein sentraleuropeisk føderasjon.

Den gylne bullen, ei forfatningsliknande forordning godteken av keisar Karl IV av Luxembourg i 1356, innførte ein føderal struktur som kom til å prega Riket til det vart oppløyst i 1806. Bullen slo fast at keisarverdigheita skulle tildelast gjennom val (monarkar elles i Europa hadde på dette tidspunktet stort sett oppnådd arverett). Forordninga gjorde dessutan slutt på at borgarar kunne appellera til Riksdomstolen mot sine lokale fyrstar. Dette styrka fyrstanes posisjon monaleg. Men keisaren fekk ha fullmakta til å mobilisera Rikets militære styrkar og dessutan ansvaret for felles festningar, vegar og elvar. I tillegg stod framleis om lag 300 verdslege og åndelege fyrstar, rundt 2000 riddarar og 85 frie riksbyar spreidde frå Austersjøen til Sveits under keisarens overoppsyn (van Creveld, 1999: 78–79).

Vidare reformer frå 1495 til 1512 konsoliderte Riksdagen som forum for felles politisk debatt, delte Riket i ti meir oversiktlege regionale krinsar (Kreise) og oppretta to riksdomstolar, Reichskammergericht og Reichshofrat. Samstundes vart romarretten innført som jus publicum, eller Gemeines Recht (riksdekkande rett). Autonomien og legitimiteten til spesielt mindre landfyrstar og til riksbyane vart verande avhengige av keisaren, riksinstitusjonane og rikslovene.

Reformasjonen og dei påfølgjande religionskrigane medverka til meir fragmentering. Augsburg-freden av 1555 viste likevel at sentralmakta framleis var i stand til å møta strukturelle utfordringar gjennom konsensuspolitikk, mekling og kompromiss (Wilson, 1999: 26). Fredssluttinga, som godkjende lutheranismen på linje med katolisismen og vart ein del av Rikets grunnlov, var i stor grad erkehertug Ferdinand av Habsburg (keisar Ferdinand I, 1558–64) sitt verk. Katolske så vel som lutheranske fyrstar støtta opp under riksinstitusjonane og keisaren. Det vanlege synet var ennå at Det heilage romerske riket som etterfølgjar av Romarriket var det mest framståande av dei europeiske kongedømma og det siste av dei fire verdsrika Daniel hadde spådd om i Det gamle testamentet (Asch, 1997: 18–19).

«Viktig for alle, men farleg for ingen»

Det bøhmiske opprøret i 1618 og den følgjande forfatningskrisa i Riket utløyste trettiårskrigen. Men i motsetnad til den vanlege, nasjonal-liberale oppfatninga (sjå t.d. Tilly, 1990: 174), tydde ikkje Westfalarfreden av 1648 slutten for Riket. Det som skjedde, var ei vidare føderalisering og europeisering. Riket vart meir desentralisert, men samstundes ein integrert del av det framveksande europeiske statssystemet.

Det tysk-romerske riket i 1648

På den eine sida førte dermed Westfalen til at fyrstane fekk styrkt si makt ytterlegare i høve til keisaren og til at Sveits, dei nordlege Nederlanda og riks-Italia fekk folkerettsleg godkjent sjølvstende. Men på den andre sida innsåg både landfyrstane og grannelanda at det ikkje var i deira interesse å svekka keisaren og riksinstitusjonane for mykje. Landfyrstane og bystatane hadde fått styrkt sitt medvit om at ingen av dei hadde kraft til å klara seg sjølve i den brutale maktkampen som nå kjenneteikna europeisk politikk. Dessutan hadde religionskrigane stimulert framvoksteren av ein riksidentitet, uttrykt gjennom lojalitet til keisaren og patriotisk byrgskap over riksinstitusjonane (Osiander, 1994: 32).

Samstundes overtydde trettiårskrigen dei framveksande europeiske stormaktene om at viss dei hadde ei felles interesse, så var det å hindra at éi makt aleine skulle oppnå hegemoni i Europa. Dette tydde at keisaren ikkje måtte bli for mektig i høve til landfyrstane, men også at ingen andre makter måtte få kontroll over Riket. Som folkerettslege garantistar for Westfalarfreden og dermed for riksgrunnlova, sørgde den franske og den svenske kongen for det. Det same gjorde dei tre landa som deltok i Riksdagen på grunn av sine landområde innan Riket: Sverige, Danmark og, etter at valfyrsten i Hannover også var blitt britisk konge i 1714, Storbritannia (Osiander, 1994: 42, 78–79; Axtmann, 2003: 132).

I motsetnad til den sentraliserte, territorielle suvereniteten som utvikla seg elles i Europa, vart såleis suvereniteten i Riket delt både internt og eksternt. På grunn av utanlandsk innverknad og fordi Westfalarfreden gav landfyrstane visse utanrikspolitiske fullmakter, vart samstundes Riket praktisk talt nøytralisert i europeisk politikk. Liknande Sveits overlevde Riket som ei ikkje-aggressiv statsdanning fordi dette var i landfyrstanes og i grannelandas felles interesse.

Göttingen-historikaren Arnold Heeren kunne derfor med rette forklara kvifor Riket overlevde trettiårskrigen på følgjande måte:

[…] denne makelause staten hevda seg dels gjennom eiga makt, dels gjennom einskilde heldige omstende, men framfor alt gjennom ei snart allmenn overtyding om at Rikets overleving og fridom var ein føresetnad for det same for heile det europeiske statssystemet. Korleis kunne vel dette ha utvikla seg utan ein slik sentralstat, viktig for alle, men farleg for ingen? Var kanskje ikkje også tysk og dermed ein vesentleg del av europeisk kultur knytte til denne forma? (Heeren, 1809:18. Mi omsetjing)

Habsburgsk kosmopolitikk

Heeren skreiv dette tre år etter at Det heilage romerske riket vart avvikla. Men den konsensusorienterte, kosmopolitisk-føderale rikstradisjonen overlevde, målboren først og fremst av Austerrike (men også av det regionale, «tredje» Tyskland utanom Preussen og Austerrike). Den tyske konføderasjonen av 1815 atterreiste austerriksk dominans innan eit rammeverk som hadde mange likskapstrekk med det gamle Riket, til dømes ein forbundsdag og eit kollektivt tryggingssystem. Desse og andre trekk vart vidareførte i det prøyssisk-dominerte Nordtyske forbundet av 1867 og i Det (andre) tyske riket av 1871. Grunnlovene til både Weimar-republikken av 1919 og Forbundsrepublikken Tyskland av 1949 etablerte eit føderalt og liberalt system med maktfordeling både mellom sentrale statsorgan og mellom desse og delstatane (Länder). Territoria til sistnemnde samsvarte i stor grad med dei gamle rikskrinsane. Ulikt Det andre riket etter Bismarck og Det tredje riket under Hitler, heldt desse føderale Tyskland seg dessutan med ein forsonleg, europaorientert utanrikspolitikk i den gamle rikstradisjonen.

Også habsburgarriket, som overlevde til 1918, følgde gjennomgåande ein konsensusorientert, kosmopolitisk politikk internt og eksternt. Habsburgarane hadde bygd seg opp i det fleirnasjonale, austlege Sentral-Europa, ikkje gjennom krig og erobring, men ved dynastibygging og diplomati. Ei kjensle av habsburgsk, katolsk fellesskap oppstod i motstanden mot Osmanarriket. Den om lag tre hundre år lange islamsk-tyrkiske ekspansjonen inn i Kristenheita vart stansa utanfor Wien i 1683. Katolisismen var ei avgjerande kjelde til legitimitet for Habsburg-keisarane til siste slutt (Rémond, 1999: 87).

Men Habsburg-identiteten vart også styrkt gjennom opplyst politikk på 1700-talet. Til dømes var utdannings- og justisvesenet i Austerrike førebilete for resten av kontinentet. Det var den franske revolusjonen og napoleonskrigane som førte til eit stemningsskifte og til at keisaren oppheva omstridde reformer og tok avstand frå progressive opplysingstidsidéar (Ingrao, 2000: 218–231). Likevel var Det austerrikske riket til Franz I og Metternich framstegsvennleg etter samtidas målestokk. Nasjonalistiske rørsler utfordra det seinare dobbeltmonarkiets integritet, men trugsmålet vart ikkje akutt før i 1914 (Sked, 2001: 323).

Austerrike var det europeiske statssamarbeidet på 1800-talet (kongressystemet) si fremste støtte. Metternich, som opphavleg var frå Rhinland (i det «tredje» Tyskland), snakka om Europa som sitt fedreland (Kissinger, 1994: 86). Ikkje overraskande vart Habsburg-områda ei rik kjelde til planar om europeisk føderasjon mellom 1848 og 1918 (Bugge, 1995). Grunnleggjaren av Pan-Europa-rørsla i 1923, austerrikaren Richard Coudenhove-Kalergi, kom på farssida frå ei framståande adelsslekt med røter i Nederland, Belgia, Bøhmen og Polen. Liksom Tyskland, Russland og Det osmanske riket, gjekk også Donau-imperiet under først og fremst fordi det tapte første verdskrigen.

I det heile verkar det som om Riks-Europa, inkludert Tyskland, Nederlanda, Sveits og Habsburg-landa i aust, var strukturelt predisponert for ein politikk basert på konsensus, kompromiss og samarbeid både internt og på europeisk nivå. Desse delane av Europa tenderte til å bli føderalt organiserte, konsosiale (jmf. Lijphart, 1968), fleirkonfesjonelle og fleirspråklege. Rokkan sjølv erkjenner delvis dette (Rokkan, 1999: 210).

Dette er truleg også ein viktig bakgrunn for å forstå kvifor dei delane av Riks-Europa som ikkje kom under Sovjetsamveldet eller vart nøytrale under den kalde krigen, vart kjernelandet for den europeiske integrasjonen. Den europeiske kol- og stålunionen vart oppretta i 1951 med katolske kristeleg-demokratar frå det regionale Riks-Europa i viktige regjeringsposisjonar i alle seks grunnleggjarland (Flora i Rokkan, 1999: 91). Dei fremste av desse var Konrad Adenauer frå Rhinland, Robert Schuman frå Lorraine og Alcide de Gasperi frå Trentino/Sør-Tyrol. Det transnasjonalt organiserte kristelegdemokratiet, med Det europeiske folkepartiet som overbygging i dag, har heile tida vore den fremste partipolitiske drivkrafta for eit føderalt Europa (Kaiser, 2007).

Italias lagnad

Kva med Italia? Hovudforskjellen mellom Italia og Tyskland var at det i Italia ikkje ein gong fanst ei så laus statsdanning som Riket før samlinga i 1859-70. Nasjonalkjensla var dessutan langt mindre utvikla enn i Tyskland.

Inntil den nasjonale samlingsrørsla (risorgimento) byrja var suvereniteten i det som nå er Italia splitta mellom paven, dei franske, spanske og austerrikske kronene og uavhengige konge- og hertugdømme, bystatar og republikkar. Samlingsverket var i hovudsak eit erobringstokt ved kongedømmet Piedmonte-Sardinia, gjennomført utan folkeleg entusiasme og heilt avhengig av medverknad frå dei europeiske stormaktene, spesielt Frankrike. «Italia er skapt. Nå gjenstår det å skapa italienarar,» kommenterte  nasjonsbyggaren Massimo d’Azeglio i 1867.

Piedmontesisk prega nasjonal einskap vart påtvinga eit land utan historisk tradisjon for slikt. Som i Tyskland kan det hevdast at sentraliserande nasjonalisme la til rette for ei autoritær og imperialistisk utvikling på sikt. Fascismen var «ein logisk konsekvens av at samlingsverket ikkje var ein moralsk revolusjon støtta av folkemassane» (Gilmour, 2011: 332. [Gilmour har ein interessant kommentar til Italias nåverande utfordringa her]).

Så i Italia medverka bystatar i ein viss grad til å forseinka nasjonal einskap. Men også her var dei overnasjonale maktene, pavedømmet og keisardømmet, og seinare andre europeiske fyrstehus, avgjerande faktorar. Ein italiensk nasjonalstat var på ingen måte noko nødvendig eller naturleg historisk utfall. Regionalismen står framleis sterkt i Italia og mange italienarar er ennå medvitne om si innveving i Europa. Dette er truleg viktige grunnar til at Italia i etterkrigstida har vore ein pådrivar for europeisk integrasjon.

Konklusjon

Det synest altså å vera lite empirisk grunnlag for Rokkans idé om bybelte-Europa. Det var ikkje noko «belte» av byar, og byane var mindre viktige enn han trudde. På den andre sida har Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk vore langt viktigare for struktureringa av det moderne Europa enn Rokkan erkjente. Hans nasjonal-liberale perspektiv er nettopp ei påminning om at førestillingar frå samtida alltid påverkar korleis ein tolkar historia. I dag, når Den europeiske unionen igjen understrekar tydinga av einskapstradisjonen i Europa, bør europeisk historieskriving reviderast. I den nye forteljinga om Europa bør det eg føretrekk å kalla Riks-Europa heller enn Bybelte-Europa få sin rettmessige plass. Innan fagdisiplinen samanliknande politikk bør ein i større grad sjå regional, nasjonal, internasjonal og overnasjonal politisk utvikling i samanhang. Stein Rokkans arbeid vil uansett vera ei relevant og viktig inspirasjonskjelde.

Fotnote

[1] Verken Flora (i Rokkan 1999) eller Bakka (1998 ) set søkelys på sjølve bybelte-omgrepet. Heller ikkje Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) eller Seip (1975), som kritiserte Rokkans tolking av norsk politisk historie, drøfta omgrepet kritisk. Søk i JStor og Google tyder på at det ikkje finst kritisk og empirisk drøfting av begrepet. Dette inntrykket underbygger Stein Kuhnle, mangeårig medarbeidar av Rokkan og professor ved Institutt for samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen, i ein epost til meg (05.01.11).  På den andre sida har ei forskingsgruppe leia av den franske geografen Roger Brunet nyleg peika på den urbaniserte regionen Rokkan omtalar som bybeltet som økonomisk, vitskapleg og teknologisk kraftsenter i europeisk historie. Dette området blir gjerne omtalt som «the blue banana» eller «the European backbone», men utan at det blir referert til Rokkan. Eg takkar Jan Petter Myklebust ved Universitetet i Bergen for denne opplysninga.

Merknad
Denne artikkelen er ein lettare omarbeidd versjon av ein artikkel som først vart publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr 3, 2011. Denne bygde i sin tur på mi prøveførelesing til dr.philos-graden 10.06.2010.

Referansar

Asch, R. G. (1997). The thirty years’ war. The Holy Roman empire and Europe, 1618–1648. New York: St. Martin’s Press.

Axtmann, R. (2003). «State formation and supranationalism in Europe: The case of the Holy Roman Empire of the German nation». I Berezin, M. og M. Schain, red., Europe without borders: Remapping territory, citizenship, and identity in a transnational age. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.

Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.

Bugge, P. (1995). «The nation supreme: The idea of Europe 1914–1945». I Wilson K. og J. v. d. Dussen, red., The history of the idea of Europe (83–150). London: Routledge.

Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.

Heeren, A. H. L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.

Hinsley, F. H. (1986). Sovereignty. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.

Ingrao, C. W. (2000). The Habsburg monarchy, 1618–1815. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.

Kaiser, W. (2007). Christian democracy and the origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Kinder H. og W. Hilgemann (1977). The Penguin atlas of world history: Volume I: From the beginning to the eve of the french revolution. Harmondsworth: Penguin Books.

Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster.

Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.

Lijphart, A. (1968). The politics of accommodation. Pluralism and democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.

Mackay A. og D. Ditchburn, red. (1997). Atlas of medieval Europe. London: Routledge.

McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.

Nedrebø, T. (2010). «Past and present sources of European Union: A comparative, historical-institutionalist analysis». Dr.philos.-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Osiander, A. (1994). The states system of Europe, 1640–1990: Peacemaking and the conditions of international stability. Oxford: Clarendon Press.

Pagden, A. (1995). Lords of all the world: Ideologies of empire in Spain, Britain and France c.1500–1800. New Haven, Conn.: Yale University Press.

Rémond, R. (1999). Religion and society in modern Europe. Oxford: Blackwell.

Rokkan, S. (1999). State formation, nation-building, and mass politics in Europe: The theory of Stein Rokkan. Based on his collected works. Red. P. Flora med S. Kuhnle og D. Urwin. Oxford: Oxford University Press.

Seip, J.A. (1975). «Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie.» I Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10. Oslo: Universitetsforlaget.

Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman.

Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.

Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.

van Creveld, M. (1999). The rise and decline of the state. Cambridge: Cambridge University Press.

Wilson, P. H. (1999). The Holy Roman Empire, 1495–1806. London: Macmillan Press.

Kina i Afrika: Nykolonialisme eller ny økonomisk verdsorden?

Kinesisk byggeverksemd i Afrika

25. november heldt eg eit føredrag om temaet over for eit studentnettverk for Afrika på NTNU i Trondheim.  Under følgjer presentasjonen og talemanuset eg brukte. Les gjerne presentasjonen først.

Presentasjon: Tigers and Lions. Is Asia helping Africa take off economically?

  • Kinas engasjement i Afrika avspeglar den raske utviklinga i Kina sidan Maos død. Landet har hatt over ti prosent årleg økonomisk vekst dei siste tjue åra. Også India satsar i Afrika, men Kinas handel med og investeringar i Afrika er over dobbelt så stor som Indias, og veks raskare.
  • Kinas engasjement i Afrika veks langt raskare enn OECD-landas.  Dermed aukar Kinas innverknad på afrikansk politikk og økonomi både absolutt og relativt.
  • Samla sett er likevel Europas og USAs del av den totale bistanden til, handelen med og investeringane i Afrika framleis monaleg større enn både Kinas og andre nye aktørars. I alle fall som bistandsgjevar i vanleg forstand vil såkalla tradisjonelle aktørar under eitt også vera klart størst i overskodeleg framtid.
  • Det er grunn til å tru at utviklinga i Kinas og andre vekstøkonomiar har medverka monaleg til den økonomiske framgangen i Afrika dei siste åra.
  • Ein hovudgrunn til den afrikanske økonomiske veksten er auka asiatisk etterspørsel etter afrikanske råvarer og innanlandsk forbruk. Stigande råvareprisar fører til større eksportinntekter for mange afrikanske land. Men også investeringar og bistand frå nye aktørar medverkar til vekst i Afrika.
  • Kinas satsar breitt og langsiktig i Afrika. Beijing meiner Afrika har eit stort, unytta potensial på mange område som kinesiske investeringar, lån, teknisk ekspertise og forretningsmetodar kan vera med og utvikla til gjensidig fordel. Slagordet er ”vinn-vinn”.
  • Økonomiske interesser er den viktigaste drivkrafta bak den kinesiske satsinga i Afrika. Afrikas store førekomstar av strategiske råvarer, og spesielt olje, er særleg viktig.  Om lag ein tredel av Kinas oljeimport kjem frå Afrika, hovudsakeleg frå Angola, Nigeria og Sudan. Meir enn 80 prosent av koboltimporten kjem frå Afrika. Også afrikansk tømmer og krom er viktig for Kina.
  • Når det gjeld investeringar, er utbygging av fysisk infrastruktur (vegar, jernbane, hamner, flyplassar, telekommunikasjon, vasskraftverk, bygningar, idrettsstadia osv.) og tilrettelegging for næringsutvikling sentrale innsatsområde for Kina i Afrika. Men kinesarane fremjar i ein viss grad også arbeidsintensiv småindustri i Afrika, ikkje minst gjennom særskilte økonomiske frisoner oppretta etter kinesisk førebilete. I tillegg satsar kinesarar på produksjon av matvarer for eksport i Afrika.
  • Men Afrika er også politisk viktig for Kina. Delvis gjeld det å fremja eitt Kina-politikken, det vil seia å unngå at afrikanske land godkjenner Taiwan. Og delvis gjeld det å byggja ”sør-sør-solidaritet” med kinesiske interesser i internasjonale fora, til dømes i FN, WTO, G20 og i klimaforhandlingane.
  • Det kinesiske engasjementet blir i stor grad møtt med opne armar i Afrika. Afrikanske regjeringar er spesielt positive, men også mange vanlege afrikanarar set pris på Kina.
  • Men nokre stader, og spesielt i Zambia, har kinesisk verksemd blitt ei politisk stridssak. Kinesiske selskap er tungt inne i Zambia, og særleg i gruvedrift. Mange tilfelle av dårlege arbeidsvilkår og arbeidskonfliktar.
  • Som frivillige organisasjonar, media og forsking peikar på, er det lite tvil om at kinesarar framleis har vore involverte i tvilsam verksemd i Afrika, til dømes korrupsjon, ulovleg hogst, jakt og fiske. Når det gjeld krav til arbeidsmiljø, samfunnsansvar og miljøomsyn er det grunn til å tru at kinesisk praksis framleis ligg monaleg etter internasjonal standard. Kinesiske selskap følgjer ikkje vanlege internasjonale reglar for anbud, byggeleiing og generell kvalitetssikring. Eitt problem med dette er at konkurransen blir svekka, inkludert frå norske leverandørar. Kina er dessutan ein våpenleverandør til konfliktområde i Afrika, som Kongo (DRC), Zimbabwe og Sudan/Darfur.
  • Men vestlege aktørar er ofte blitt kritiserte for liknande forhold. Store delar av også vestleg støtte (bistand, lån, investeringar osv.) går til afrikanske land som ligg etter når det gjeld demokrati, menneskerettar, korrupsjon, miljø, arbeidsstandardar osv. USA og Europa eksporterer også våpen i stor stil til Afrika.
  • Trass i at kinesisk konkurranse til dels går ut over afrikansk produksjon, har vi også grunn å tru at kinesiske investeringar skaper arbeidsplassar for afrikanarar. Kinesiske (og indiske) firma produserer dessutan i større skala,  på fleire område og høgare i verdikjeda enn afrikanske bedrifter hittil har gjort. I tillegg medverkar kinesiske styresmakter som nemnt til større investeringar i fysisk infrastruktur enn før, noko som gir synlege resultat på bakken. Særleg utbygging av samferdsel er kritisk på eit kontinent med dårleg transportnett, spreidd busetjing og mange kystlause land. Det same gjeld satsing på kraftproduksjon.
  • Også med omsyn til kåra for demokrati, menneskerettar og godt styresett i Afrika skal ein vera varsam med å trekka for raske konklusjonar. Kina er slett ingen stor pådrivar for demokrati og menneskerettar, men det ser heller ikkje ut til at det veksande kinesiske engasjementet i Afrika fører til dårlegare styresett eller meir korrupsjon.
  • Når det gjeld opphoping av ny gjeld til Kina, har vi heller ikkje haldepunkt for å fastlå at kinesisk långjeving skaper ny afrikansk avhengigheit. Mykje av gjelda blir etter kvart avskriven.
  • Dessutan synest kinesiske styresmakter nå å koma kritikarar i møte på ein del område:
    • Ikkje minst er dei blitt meir opptekne av å motarbeida korrupsjon og av å ta miljø- og samfunnsansvar. Til dømes nyttar den kinesiske eksport- og importbanken (Exim Bank) nå europeiske konsulentselskap som finske Pöyry til å utarbeida miljøkonsekvensanalysar for mest alle sine prosjekt i Afrika.
    • Kina har underskrive Paris-erklæringa om bistandseffektivitet, og deltar i ei arbeidsgruppe om utviklingspolitikk med OECD/DAC.  Press frå øvste kinesiske hald kan ha vore utslagsgjevande for at Sudans regjering godtok ein AU/FN-fredsstyrke for Darfur i 2007. Noreg har nå ein god dialog med Kina om utviklinga i Sudan, der kinesiske selskap har investert tungt i oljeproduksjon. Kina har i aukande grad medverka til fredsoperasjonar i Afrika, og deltar også i den internasjonale marineinnsatsen mot sjørøveri utanfor Somalia.
  • Frå norsk side opprettheld vi nivået på engasjementet vårt i Afrika, og satsar til dels komplementært med Kina. Vårt samarbeid med afrikanske partnarar om godt styresett, demokrati, menneskerettar, helse, utdanning, kvinner og barn, miljø, klima og rein energi blir berre endå viktigare sett i lys av nye aktørars satsing på infrastruktur, næringsutvikling og handel.
  • Erik Solheim 26.08.2010: ”Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frivillige organisasjoner og andre uttrykke bekymring om Kina i Afrika. Er dette et problem? Det er snakk om land som helt frivillig utsetter seg for dette. Ja, Kina gjør mange ting utfra sin egeninteresse, men troverdigheten i forestillingen om at vi europeere kommer til Afrika med en bistand blottet for egeninteresser, er ikke videre stor. Etter min oppfatning er det Kina gjør i Afrika i all hovedsak bra. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en dialog med kineserne og kritisere dem der vi er uenige.”
  • Oppsummering/konklusjon:
    • Langvarig økonomisk vekst i Afrika
    • Kina og andre utviklingsland bidrar. Reflekterer at ny økonomisk verdsorden utviklar seg.
    • Sårbar vekst i stor grad basert på råvarer og forbruk. Afrika er på veg, men har langt igjen. Treng breiare og djupare vekst, industrialisering, større produktivitet og fleire arbeidsplassar.
    • Framleis svært avhengige av utviklinga i verdsøkonomien, og nå spesielt av Kina (vis siste lysark).
    • Ny økonomisk krise i verda vil ramma både Kina og Afrika.

Afrika reiser seg

Forsida til The Economist 3. desember 2011

The Economist av 3. desember 2011 har som hovudoppslag ”Africa rising”. Leiarartikkelen kan lesast her. Gjennomgangstonen er optimistisk, men det er også ei rekke atterhald. Å gjera opp status kan bli ein diskusjon om ein skal leggja mest vekt på gode eller mindre gode utviklingstrekk. Det er opplagt at det har gått atskilleg betre i Afrika dei siste 15-20 åra, og svært mange av Economist sine poeng er gode og riktige. Likevel observerer eg følgjande:

  •  The Economist skriv: ” Even allowing for the knock-on effect of the northern hemisphere’s slowdown, the IMF expects Africa to grow by 6% this year and nearly 6% in 2012, about the same as Asia”. Men i IMFs siste Regional Economic Outlook for SSA heiter det at IMF forventar gjennomsnittsveksten i SSA i 2011 å bli 5,25% og i 2012 5,75%. Og så heiter det: “In particular, our projection for 2012 is highly contingent on global economic growth being sustained at about 4 per cent” (mine uthevingar). I utdjupingsartikkelen presiserer Economist IMFs vekstanslag for 2012 til 5,75%, men skriv feilaktig at denne prognosen gjeld “[e)ven after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere.” IMF skriv tvert om at “If growth in advanced economies slows further and curtails global demand, the region’s ongoing expansion is likely to face significant headwinds, with South Africa and others that are more globally integrated likely to be affected the most”. Det er litt påfallande at Economist kjem med eit slikt oppslag om Afrika på eit tidspunkt då det er stor fare for eit stort tilbakeslag i global økonomi som uunngåeleg vil ramma også Afrika.
  • I leiarartikkelen skriv Economist at “In 2000-08 around a quarter of Africa’s growth came from higher revenues from natural resources.” I utdjupingsartikkelen heiter det derimot at “Overall, though, only about a third of Africa’s recent growth is due to commodities.” Kjelder er ikkje oppgitt, så desse påstandane er vanskelege å sjekka. Men Economist sitt poeng er at inntekter frå råvareeksport er mindre viktige enn før for veksten i Afrika, noko som er bra. Men den figuren som The Economist sjølv viser støttar ikkje opp om påstanden. I African Economic Outlook 2011 av Afrikabanken m.fl. heiter det at “Africa’s recovery in 2010 and into 2011 has been largely driven by export volumes and commodity prices” (s. 23).
  • Eit viktig poeng i vedlagte notat er nettopp at veksten i Afrika i stor grad har vore driven av høgare inntekter frå tradisjonell råvareeksport som er tatt ut i forbruk (derfor ”middelklasse”-vekst) heller enn investert i infrastruktur og i produksjonskapasitet høgare i verdikjeda (meir arbeidsintensiv, men også meir produktiv produksjon innan industri, tenester og landbruk). The Economist viser til at afrikansk produktivitet har auka, men skriv lite og ingenting om utviklinga når det gjeld industri (manufacturing), som er avgjerande for langsiktig utvikling. I African Economic Outlook heiter det at ”When compared to developing countries in Asia, Africa’s manufacturing sectors continue to lag behind. (….) There are a number of reasons for the relatively weak industrial activity in Africa. Infrastructure bottlenecks, unreliable power supply and red tape continue to be major constraints in many countries. Africa’s manufacturing firms are also facing fierce import competition, notably from emerging countries such as China. Furthermore, in resource-rich countries, the competiveness of non-mining sectors is weakened if commodity exports drive up the real exchange rate relative to that of their competitors (an effect known as Dutch-disease)” (ss. 24-25).
  • The Economist viser til at inflasjonen i Afrika har falle (frå 22% på nittitalet til 8% det siste tiåret). Men IMFs siste Regional Economic Outlook peikar nettopp på nå stigande inflasjon, spesielt i det austlege Afrika, som eit urovekkande trekk. IMF anslar snittinflasjonen i Afrika i slutten av 2011 til 9,4%. IMF skriv under overskrifta ”Countries growing close to ’speed limits’”: “All indications are that many economies in the region are currently expanding at or near their highest rates of growth in many years. And with growth having been sustained at these elevated levels for several years now, supply constraints are emerging in a large number of these countries – mainly because investment levels remain low in many cases. Under these circumstances, it is important to recognize that the scope for further significant increases in demand growth without encountering supply bottlenecks or further increasing inflation is likely limited” (s. 11).
  • The Economist har som gjennomgåande linje at folketilvekst (og migrasjon) er bra for økonomien, og det framkjem også her. Men dersom ein les nøye, ser ein at det også er mange atterhald som går på at dei stadig fleire unge i Afrika må få meiningsfullt arbeid, elles kan dei bli eit uroelement (jmf Nord-Afrika). Som Economist peikar på, er den svake utviklinga i den afrikanske utdanningssektoren og mangel på kvalifisert arbeidskraft ei alvorleg utfordring, særleg ettersom ein treng arbeidsintensiv industrialisering.

Konklusjon: Det globale økonomiske tilbakeslaget som truleg kjem vil visa i kva grad framgangen i Afrika framleis er avhengig av globale oppgangstider (evt. av kinesisk etterspørsel) og i kva grad han er blitt sjølvdriven/har ”tatt av”.

Den moderne kapitalismens framtid

Professor Kenneth Rogoff

Kenneth Rogoff er professor i økonomi og offentleg politikk ved Harvard-universitetet i Boston, USA, og har ei fortid som sjeføkonom ved Det internasjonale pengefondet, IMF. På Prjoject Syndicate spør han «Is modern capitalism sustainable?» og svarar innsiktsfullt og lesverdig:

I am often asked if the recent global financial crisis marks the beginning of the end of modern capitalism. It is a curious question, because it seems to presume that there is a viable replacement waiting in the wings. The truth of the matter is that, for now at least, the only serious alternatives to today’s dominant Anglo-American paradigm are other forms of capitalism.

Continental European capitalism, which combines generous health and social benefits with reasonable working hours, long vacation periods, early retirement, and relatively equal income distributions, would seem to have everything to recommend it – except sustainability. China’s  Darwinian capitalism, with its fierce competition among export firms, a weak social-safety net, and widespread government intervention, is widely touted as the inevitable heir to Western capitalism, if only because of China’s huge size and consistent outsize growth rate. Yet China’s economic system is continually evolving.

Indeed, it is far from clear how far China’s political, economic, and financial structures will continue to transform themselves, and whether China will eventually morph into capitalism’s new exemplar. In any case, China is still encumbered by the usual social, economic, and financial vulnerabilities of a rapidly growing lower-income country.

Les meir her.

Untergang des Abendlandes avlyst

Professor Huang Jing

Tittelen på Oswald Spenglers berømte bok frå 1918, Der Untergang des Abendlandes, blir stadig meir aktuell. Vesten er visst først nå er i ferd med å gå under  for alvor. Det er Kina og andre nye stormakter som held på å ta over, sjølvsagt. Til og med Afrika er på veg opp. USA stagnerer i indre strid og Europa/EU er i sjølvskulda krise. Men ein klok, kinesisk professor frå universitetet i Singapore (Lee Kuan Yew School of Public Policy), Huang Jing, var nyleg i Oslo og sette skapet på plass. Det er ikkje slik at Kina er i ferd med overta, sa han. Det som skjer, er at Kina strevar med å slutta seg til Vesten. For å utvikla seg vidare, må landet bli meir liberalt og demokratisk. Professor Jing deltok på konferansen Asia og vi, arrangert av Utanriksdepartementet og Norsk utanrikspolitisk institutt 28. oktober. Du kan sjå opptak av hans føredrag her.